UNDERKASTET: I forbindelse med en nylig gjennomført hovedforhandling i Oslo tingrett, kom det fram at en gruppe på flere hundre etniske eritreere, er blitt underkastet en forvaltningsprosess av utlendingsmyndighetene, som må være kroneksempelet på en «Kafka-prosess», skriver kronikkforfatteren. Foto: Janerik Henriksson / NTB scanpix
UNDERKASTET: I forbindelse med en nylig gjennomført hovedforhandling i Oslo tingrett, kom det fram at en gruppe på flere hundre etniske eritreere, er blitt underkastet en forvaltningsprosess av utlendingsmyndighetene, som må være kroneksempelet på en «Kafka-prosess», skriver kronikkforfatteren. Foto: Janerik Henriksson / NTB scanpixVis mer

Debatt: Eritreere i Norge

Det nærmeste du kan komme en Kafka-prosess

Flere hundre etniske eritreere lever rettighetsløse i Norge i dag, sultne og uten rett til helsehjelp, uten utsikt til retur. 

Meninger

I forbindelse med en nylig gjennomført hovedforhandling i Oslo tingrett, kom det fram at en gruppe på flere hundre etniske eritreere, er blitt underkastet en forvaltningsprosess av utlendingsmyndighetene, som må være kroneksempelet på en «Kafka-prosess». Rettssikkerhet og god forvaltningsskikk har forsvunnet ut av syne, fordi ønske om et bestemt utfall har vært styrende.

ADVOKAT: Arild Humlen. Vis mer

Eritrea var fram til 1993 en region under etiopisk styre. I 1992 ble det gjennomført et referendum for alle etniske eritreere i Etiopia og i verden for øvrig. De over 18 år kunne registrere seg som eritreere og delta i valget. Disse fikk utstedt eritreiske id-kort, som eritreiske borgere.

I perioden fra 1998 til 1999 ble det utløst en grensekrig mellom Eritrea og Etiopia. Den resulterte i at mange eritreere ble tvangsdeportert eller ble presset fra Etiopia til Eritrea. Dette gjaldt særlig de familiene som hadde skaffet seg eritreiske id-kort forut for valget i 1993. Dette dreiet om nær 200.000 mennesker. Imidlertid ble en del eritreere igjen på etiopisk side, enten fordi de var barn av tvangsdeporterte foreldre eller fordi de unndro seg deportering eller av andre grunner, ble værende.

Noen av de som ble igjen i Etiopia, har senere flyktet fra Etiopia og påberopt seg forfølgelse der. En del kom til Norge etter 2009 og søkte beskyttelse her. De anførte også at de ikke kunne returnere til Eritrea på grunn av forholdene der. Mange av disse er nektet beskyttelse, etter en prosess i utlendingsforvaltningen som bryter med grunnleggende regler for god forvaltningsskikk.

Denne gruppen blir i henhold til et internt UDI-notat (PN2012-2010) definert som eritreiske borgere. Spørsmålet om rett til vern skal i henhold til notatet vurderes mot situasjonen i Eritrea og ikke mot anførsler om forfølgelse i Etiopia. Flere hundre fikk avslag i UDI fordi de ikke hadde dokumentert sin identitet som eritreere gjennom fremleggelse av eritreiske id-dokumenter. De hadde før ankomst til Norge imidlertid bodd i Etiopia som etnisk eritreere.

UDI definerte disse som eritreiske borgere og ville derfor ikke vurdere anførsler om overgrep fra etiopiske myndigheter. Det at de ikke framla tilstrekkelig dokumentasjon for sin (påførte) eritreiske identitet, førte videre til en konklusjon om at de hadde «generelt svekket troverdighet».

De som påklaget avslagene til Utlendingsnemnda (UNE), startet arbeidet med å innhente eritreisk id-kort via den eritreiske ambassaden i Stockholm. I vedtakene og beslutningene ble det påpekt at de må kontakte eritreisk ambassade for å innhente id-kort eller pass. De som kan dokumentere at de har eritreiske foreldre, kan etter eritreisk lov, tildeles statsborgerskap.

Mange fikk etter dette både eritreiske id-kort og pass gjennom ambassaden i Stockholm. UNE fortsatte imidlertid å avslå søknadene om vern. Denne gang med noen oppsiktsvekkende begrunnelser. Id-kort og pass fra ambassaden ble likevel ikke anerkjent som tilstrekkelig for å sannsynliggjøre eritreisk identitet, både fordi søkerne i utgangspunktet ble ansett å ha liten «generell troverdighet» og fordi forklaring om overgrep ikke kunne legges til grunn.

Når de så la frem disse, ble den opprinnelige tvilen, årsaken til at den nye dokumentasjonen som ble etterspurt, årsak til at dokumentene ikke ble ansett troverdige. Et renere eksempel på sirkelargumentasjon skal en lete lenge etter.

Enda mer oppsiktsvekkende var den oppfølgende begrunnelsen. De som påberopte seg forfølgelse fra etiopiske myndigheter kunne fortsatt ikke få disse anførslene vurdert av UNE. Utlendingsmyndighetene hadde bestemt at forfølgelsesfare i henhold til ovennevnte praksisnotat skulle skje i forhold til forfølgelsesfaren i Eritrea og ikke i relasjon til Etiopia. De fikk deretter avslag selv om de aldri hadde bodd i Eritrea. UNE åpnet imidlertid opp for at retur kunne skje til Etiopia. Der var det jo ikke påvist forfølgelsesfare selv om det skyldtes at UNE hadde bestemt at faren ikke skulle vurderes.

Dersom søkerne ikke innhentet eritreiske id-dokumenter, fordi norske myndigheter uansett anså disse som så usikre at de ikke kunne legge de til grunn, fikk de avslag fordi de ikke oppfylte plikten til å medvirke til avklaring av egen identitet.

Situasjonen er slik at dersom de skaffet dokumenter fra Eritrea slik utlendingsmyndighetene ba om, fikk de avslag fordi dokumentene ikke var tilstrekkelig troverdige til å sannsynliggjøre identiteten. Dersom de ikke samarbeidet om å innhente dokumentene fikk de avslag fordi de ikke samarbeidet om å skaffe slike dokumenter. Og videre hevdet de samme myndighetene at tvil om identitet som ble skapt forut for vedtak i UDI fordi de ikke allerede hadde skaffet dokumenter på at de var eritreere, selv om de hadde bodd i Etiopia hele livet, gjorde at de manglet troverdighet nok til å kunne legge til grunn forklaringene om risiko for forfølgelse i Etiopia og i Eritrea.

Denne elendighetsrekken av argumentasjon ble til slutt toppet med en uttalelse om at fordi vi mener du skal vurderes som eritreer vil ikke dine anførsler om forfølgelse i Etiopia bli vurdert, selv om Etiopia kan være et aktuelt returland. Effektueringsspørsmålet, uttalte UNE, er et politimessig spørsmål og ikke noe UNE legger seg opp i.

Det er ikke tvil om at ovenstående praksis er i strid med norske internasjonale rettsforpliktelser etter Menneskerettighetskonvensjonene og Flyktningkovensjonen. Norge har et bindende ansvar for at retten til vern etterleves. Det er ikke akseptabelt at fagetatene som har ansvaret for å gjennomføre forpliktelsene i begrunnende forvaltningsvedtak, unnlater å behandle anførsler om krenkelser, og så overlater resten til politiet, som et effektueringsspørsmål.

Behandlingen av denne gruppen baserer seg på en prosess som må være selve materialiseringen av det fryktinngydende begrepet «Kafka-prosess».

Konsekvensen er at flere hundre etniske eritreere lever rettighetsløse i Norge i dag, sultne og uten rett til helsehjelp, uten utsikt til retur, etter å ha vært utsatt for en forvaltningsbehandling i strid med grunnleggende internasjonale menneskerettigheter og uten å være i samsvar med god forvaltningsskikk. Gruppen av mennesker er umulig å returnere til Etiopia, fordi de nektes innreise dit som eritreiske borgere. Tvangsretur til Eritrea er dessuten også umulig fordi det i de fleste tilfellene er for farlig. Men et liv uten rettigheter i Norge er mulig, fordi det tydeligvis er slik regjeringen vil behandle afrikanske asylsøkere, hvis forvaltningen kan konstruere en åpning for det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook