Det naive mangfoldsåret

I sin artikkel «Antirasisme for nordmenn» i Dagbladet 2. februar minner Knut Nærum oss om Norge på 80-tallet da slagordene var «ikke mobb kameraten min» og «ja til et fargerikt fellesskap». Vi har behov for en ny oppvekkelse av den antirasistiske bevegelsen fra 80-tallet i Norge i 2008.

Likestillings-og diskrimineringsombudets ferske rapport om at staten ikke tar rasisme og diskriminering på alvor og selv er med på å diskriminere etniske minoriteter, viser at vi har en lang vei foran oss før vi kan si at vi bor i et likestilt samfunn.

Regjeringen har tvangsinnført Mangfoldsåret for å dra etniske nordmenn inn i dagens flerkulturelle virkelighet. Plutselig skal alle feire kulturelt mangfold, om de vil eller ikke. Men fikk ikke nordmenn i en årerekke beskjed om at innvandrere hadde for mye kultur? Skulle ikke vi innvandrere rives ut av våre kulturelle bur og tvangsintegreres inn i det norske samfunnet? Var det ikke vi innvandrere som ikke tar innover oss at «[vi] bor i et vestlig demokrati med klare verdier. Blant annet at man oppfører seg som folk» (Bjarne Håkon Hansen, Tabloid TV2, 9/2006)? Det ville ha vært en fordel for alle borgere hvis regjeringen først ryddet opp i deres utydelige signaler, før de begynte med sitt nye prosjekt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NRK har blitt kritisert av sine egne for å undervurdere kompetansen til sine journalister med minoritetsbakgrunn. At 5200 tv-tittere anser TV2 for å ha bedre nyhetsdekning enn NRK (meningsmålingsinstituttet Norstat) har kanskje mye med at norsk-pakistanske Kadafi Zaman dekker nyhetsstoff som norske journalister vanligvis ville ha oversett eller ikke hatt tilgang til. Jeg har lenge vurdert å oppfordre alle etniske minoriteter på Facebook til å ikke betale NRK-lisensen i protest. Kanalen representerer ikke «oss». Stort sett er det diskusjoner om innvandrere uten nyanser. Det er absolutt behov for å heve kunnskapen om det kulturelle mangfoldet, men regjeringen kunne begynt med å sørge for å innføre litt mangfold i statskanalen, samt jobbe med folks holdninger, særlig i media der de fortsatt jobber ut fra de gamle utslitte klisjeene om «de andre», og der en kombinasjon av sex, vold og innvandrere garanterer seer- og lesertall.

Det er ikke nok med noen lettfordøyelige ikke-vestlige innvandrere på norsk fjernsyn eller i reklamekampanjer for å bringe majoritetssamfunnet inn i den globale virkelighet. Islamofobisk og fremmedfiendtlig retorikk har vært hverdagskost siden 11.september 2001. Det har uten tvil økt rasismen og diskrimineringen i landet slik det har gjort i andre europeiske land. Det er på tide at man tar bladet fra munnen og snakker høyt om hvordan denne diskursen fører til avmakt, depresjon og identitetskonflikt blant en del av minoritetsbefolkningen.

Etter den pinlige og mye omtalte Ali-saken, var de fleste fornuftige mennesker enig om at Integrerings- og mangfoldsdirektoratets inkluderingskampanje trengte hardere tiltak. Det var ikke nok med en smilende Bjarne Håkon Hansen som snakket om et moderne, demokratisk samfunn med likestilling, når uskyldige ikke-vestlige borgere ble sviktet av det offentlige hjelpeapparatet. En antirasistisk kampanje måtte innføres. Og hvem bedre til å spørre om veien ut av labyrinten enn Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD), etniske minoriteters vaktbikkje i 15 år. De måtte tilkalles i en krisesituasjon for å hjelpe regjeringen med å rydde opp før det ble opptøyer i Oslo på linje med Paris.

Men OMOD, som har fungert på minimalt med statlig støtte og med overarbeidete ansatte etter nedleggelsen av Senter mot etnisk diskriminering (SMED), ble tildelt stusselige kr.200 000,- for å kartlegge omfanget av offentlige rasisme. Kampen mot tvangsekteskap og kvinnelig omskjæring ble tildelt hele 88 millioner kroner av regjeringen, til tross for at det ikke eksister noen tall på omfanget i Norge. Det har vært mye synsing og fete overskrifter, men fortsatt ingen statistikk på kvinnelig omskjæring av jenter fra Norge. Diskriminering har derimot blitt registrert i en årrekke og rapportene fra OMOD, Antirasistisk senter og tidligere SMED har lenge varslet alvoret i problemet. Likevel deler cirka 10 organisasjoner stusselige 11 millioner kroner mellom seg for å bekjempe diskriminering på nasjonalt nivå.

Manglende støtte til minoritetsorganisasjoner som jobber målrettet mot diskriminering, avslører hva som prioriteres av regjeringen. Den sterke satsingen mot kvinneundertrykkelse i en del minoritetssamfunn har en dobbelt funksjon, den bekrefter og rettferdiggjør Norges inntrykk av seg selv som et moderne samfunn med kvinnefrigjøring, samtidig som den forsterker bildet av «de andre» som barbarer. Gjennom å sette fokus på «de andre» tar Norge vekk blikket fra sitt eget ansvar for å inkludere etniske minoriteter i fellesskapet og dermed opprettholdes det glorifiserte selvbildet.

Regjeringen tar ikke på alvor at tusenvis av mennesker er frarøvet et verdig liv fordi folkene som vurderer blant annet deres jobb- eller boligsøknad anser dem som mindreverdige på grunn av deres hudfarge eller navn. Hvor mange høyt utdannete etniske minoritetspersoner i Oslo har jobber som de er overkvalifisert for? Og hvor mange minoritetskvinner blir nødt til å jobbe som rengjørings- eller barnehageassistenter i Oslo kommune som en del av «arbeidspraksisen» for cirka kr.5000,- per måned i kontrakter som kan vare fra tre til ni måneder? Denne ordningen sparer kommunen hundre millioner av kroner på.

Jeg var mer optimistisk etter Ali-saken, men da jeg nylig leste at ambulansesjåførene fikk beholde jobbene sine, lurer jeg på om Statens helsetilsyn har forstått hvilke signaler en slik avgjørelse sender til Norges befolkning? At det er greit å svikte i tjenesten og å forskjellsbehandle etniske minoriteter? Det er stor sannsynlighet for at etter at feieringen av Mangfoldsåret har lagt seg vil man måtte oppsummere at flere millioner kroner har blitt kastet bort på nok et naivt prosjekt. Uten å ta tak i roten til hverdagsrasisme og diskrimineringen etniske minoriteter opplever, er det høyst sannsynlig at vi vil fortsette å bli eksotifisert i kultur- og matprogrammene samtidig som vi blir demonisert i debattprogrammer og dokumentarfilmer.