Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det nasjonale enmannsteater

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladet kaller det «et generaloppgjør med boka». Det er riktig, i den forstand at dette uvanlig ulogiske og svake innlegget er skrevet av en av GHBs nærmeste generaler, som også spiller en rolle i vår bok, selv om han ikke ønsker å gå nærmere inn på det. Ottar Brox svarte (den 7.1.) på angrepet, på en måte som skulle være fullt tilstrekkelig til å vise at Hernes i hovedsak tar feil. Det følgende utdyper noen punkter. I 1969 holdt statsminister Trygve Bratteli en tale der han sa: «Jeg er for min del ikke i tvil om at i framtiden vil staten og kommunene spille en økende rolle når det gjelder sentrale økonomiske områder som finansinstitusjoner og industriutvikling. (...) Med andre ord at økonomiens tilsynelatende demoniske krefter blir temmet og kjørt inn for et menneskelig samfunn.» Slik gikk det ikke. Allerede omkring midten av 1970-tallet kom de første symptomer på det som i dag kalles nyliberalismen, hvor den motsatte strategi ble fremhevet: La økonomien styre seg selv, og fjern de reguleringer som er innført. Brattelis beskrivelse av de «demoniske» krefter kunne kanskje virke gammelmodige da de ble uttalt i 1969. Det gjør de ikke lenger i dag. Trusselen om en kollaps i finansmarkedene har preget nyhetsbildet det siste halvåret. Mens finanstransaksjoner utgjorde 10 % av verdenshandelen og produktive investeringer 90 % i 1970, er tallene snudd om i dag. Valuta er verdens vare nr. 1. Vår bok har to hovedformål: Det ene er å fremme en kritikk av nyliberalismen, i en periode der enkelte (ikke alle) av de sosialdemokratiske partier i Europa nå forsøker å endre kursen. Bokens analyse har i så måte klare paralleller til Der Spiegel-redaktørene Martin & Schumanns bok «Globaliseringsfellen». Forfatterne skriver: «Den globale integrasjonen akkompagneres av en næringslivspolitisk frelseslære, som en hærskare av økonomiske rådgivere uavbrutt utbasunerer blant politikere: nyliberalismen.» Det andre siktemålet er å vise hvilken klemme Arbeiderpartiet havnet i under dette omslaget, og hvordan GHB var spesielt godt egnet som leder i denne vanskelige situasjonen. Ikke for å gi henne «skylden» - i den store sammenheng er vi alle som regel halvt ofre, halvt medskyldige - men for å bidra til en annen samfunnsforståelse enn den selvbiografiske. Når Gudmund Hernes så sterkt misliker vår beskrivelse av hvordan Arbeiderpartiet endrer seg i denne perioden, er det kanskje fordi han selv var en av de første samfunnsforskere som foreskrev en mer liberal resept for økonomien i sin makturedning på 1970-tallet. Deretter ble han rådgiver for finansminister Per Kleppe. Hans gode forhold til GHB er kjent, og han spilte således en sentral rolle i norsk politikk på 80- og 90-tallet. Hans tanker om dette må kunne kaste lys over dagens situasjon. I stedet forsøker han å avspore den debatten vi har villet reise med vår bok. Første del av generalens angrep rettes mot Sartres begrepspar gruppe og serie, som vi gjør bruk av i boken. Menneskelige relasjoner kan deles inn i to hovedtyper: den ene er gruppen, der medlemmene har felles interesser, som i en familie, et fotballag, en forening e.l. Den andre er serien, der medlemmene har motstridende interesser, omtrent som personer i en drosjekø, alle skulle ønske at de andre ikke var der. En av våre hovedpåstander er at det er den serielle holdningen som sprer seg i det konkurranseorienterte, nyliberale samfunn. Hernes har vært turist på Sartres stamkafé i Paris, og hans forståelse av Sartres begreper om gruppe og serie er da også like dyp som turistens. Hernes avfeier dette skillet som «livsfjernt», og forteller om da han satte en franskmann på plass i en drosjekø i Paris, ja, «kom nesten i slagsmål», men «skubbet ham fast til side» og tok drosjen det var kamp om. «Det var tilløp til applaus blant de øvrige i køen,» skriver Hernes, og synes selv han dermed har bevist hvordan drosjekøen ble en gruppe, et fellesskap. Vi har ingen innsigelser på dette punkt. Vi tror gjerne at dette er Gudmund Hernes' begrep om fellesskap: en heiagjeng som kan applaudere Gudmunds one-man show. For enkelte mennesker er drømmefellesskapet og idealsamfunnet en slik harmonisk helhet mellom massen og eneren, der f.eks. undersåttene hyller sultanen, de ansatte elsker direktøren, eller kvinnene beundrer Elvis. En undersøkelse som filologen Odd Are Trippestad har foretatt av Hernes som «retoriker», kommer bl.a. til dette: «Hernes foretrekker å regissere fremfor å diskutere. Han bruker dramaturgi, og tar som regel i bruk massemediene og offentligheten strategisk - som akter i velregisserte drama med predeterminerte utfall.» Hernes' kronikk nyttårsaften bekrefter i høy grad Trippestads funn. Teknikken er reklamens logikk: Fremkall bilder hos leseren som skaper et bestemt perspektiv. Hernes fremstår som en hverdagshelt. Leserne får vite at Hernes var medlem av en bokseklubb som ung. Kronikken har macho-preg, og kompenserer for manglende argumenter ved å virke «hardtslående». Hernes maner fram assosiasjoner om forfatterne som livsfjerne, borgerlige radikalere, som sikkert har forlest seg på foreldede politiske skrifter. Hernes beskylder oss for å «gjenta gamle myter», fordi vi påstår at GHB hadde problemer som akademiker i et Arbeiderparti med utbredt akademikerskepsis. Men dette er ikke bare vår påstand, GHB selv skriver da om dette i sin selvbiografi! (Bd.1, s. 160) Dette er det spinkle grunnlaget for den store overskriften «De nasjonale mytemakere» - og i så fall er GHB også en av disse. Samfunnsklassenes begrep har vært fraværende i politisk debatt i mange år, mens det er et standardbegrep i samfunnsforskningen. Vi har derfor skrevet ekstra mye om klasseproblematikken - gamle og nye klassemønstre og -motsetninger - og om hvilke utfordringer dette har stilt arbeiderbevegelsen overfor. Hernes' første innvending mot oss på dette punkt er selvmotsigende: vi bebreides for å romantisere «arbeiderklassen», men i neste øyeblikk heter det at boken «bærer bud om en fundamental mistillit til arbeiderklassen», bl.a. fordi vi ironiserer over LOs «gutta på gølvet»-retorikk. Vi for vår del romantiserer ikke «arbeiderklassen», tvert imot prøver vi å avromantisere den. Lønnsarbeiderklassen er statistisk sett ganske enkelt summen av alle lønnstakere, med noen få unntak for spesielt høytlønte. Den har ikke gått noe sted eller forsvunnet, den er økt litt i antall, har fått PC i stedet for slegge; fibromyalgi og nerveplager i stedet for tuberkulose, osv. Dette fører til Hernes' andre innvending: at vi feilaktig skriver at arbeiderklassen har vært kollektivt orientert. Nei, vi skriver ikke det, men at arbeiderbevegelsen alltid har vært det. Det er ikke romantikk, men en historisk kjensgjerning. Lønnsarbeidere er i utgangspunktet innbyrdes konkurrerende, idet enhver annen er en mulig rival om de ledige jobbene eller sjefens gunst. Kollektiviteten er vel heller noe som ofte har preget de bemidlede sjikt i ulike samfunn, f.eks. ved å skape familiære allianser for å opprettholde eiendomsforhold, ved å sørge for at slektninger og allierte får sentrale posisjoner i samfunns- og næringslivet (såkalt nepotisme) etc. Arbeiderbevegelsens organisering var et mottrekk til denne familismen. Til sin grande finale ytrer Hernes et ønske om at vi må få «noen slag på snuten» i en drosjekø i løpet av nyttårsaftenen. Et slikt ønske på nyttårsaften, hvor de fleste andre ønsker hverandre fred, er påfallende aggressivt. Men motivet synes enkelt nok: En del menn har trang til å fortelle karslige historier om tidligere meritter, til almen plage for omgivelsene. Det kan være om fisken på tyve kilo, den lekreste jenta i baren, eller, som i dette tilfelle, franskmannen som ble puffet ut av drosjekøen. Essensen i slike historier er alltid den samme: å vise at man (fremdeles) er bærer av de mannlige dyder: handlekraft, fysisk styrke, besluttsomhet, boksehansker, mot, vilje, makt, ære, Mercedes, dykkermaske, etc. etc. Applausen for slike historier er som regel temmelig spredt.