HAR SLÅTT TILBAKE: Partileder Trygve Slagsvold Vedum (t.v) og parlamentarisk leder Marit Arnstad i Senterpartiet kan notere seg for betydelig framgang i valget.
Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
HAR SLÅTT TILBAKE: Partileder Trygve Slagsvold Vedum (t.v) og parlamentarisk leder Marit Arnstad i Senterpartiet kan notere seg for betydelig framgang i valget. Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer

Det Norge de glemte

Den som svømmer midt i høyrebølgen har dårlig sikt. Blikket fanger ikke hele landet. Det andre Norge, bortenfor urban livsstil og logikk, har slått tilbake.

Kommentar

Ingen partileder kan smile like bredt og trygt som Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum. Dagen etter valget må trangen til å favne verden være ekstra sterk. SP noterer seg for 8.5 prosent (+ 1.8 prosentpoeng). Det høres ikke ut som noen grunn til å gå på låven og sprette en eplemost, men regnet i ekte prosenter er framgangen stor. Målt i antall stemmer gikk Sp fram 27 prosent. Vel så viktig er profilen på valgresultatet. Senterpartiet befester sine viktigste bastioner og har ellers en jevn økning. Også i enkelte byer er framgangen betydelig. I et slikt perspektiv kunne Slagsvold Vedums smil gått til 360 grader hvis ikke øra sto i veien.

Senterpartiets framgang kom uventet på mange såkalte observatører. Riktignok er det et velkjent fenomen at meningsmålingene er dårlige til å fange opp «bønder som er ute og pløyer». Men viktigere for feilvurderingen var Sp-lederens nokså svake innsats i TV-debattene. Slagsvold Vedum framsto sjelden som den sentrale premissleverandør og sakseier, som gjerne er definisjonen på en vinner. Til gjengjeld var han den eneste som gjentok partiets motstand mot sentralisering og nedlegging av offentlige tjenester. Ja, selv maten vi lever av, snakket han opp og fram. Umoderne, men likevel svært effektivt. Dessuten hadde han en sterk organisasjon i ryggen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det Sp's valgresultat viser er at det andre Norge fremdeles kan skrike og sparke. Kraften i bygdene og i utkantene er ikke død. Den urgamle politiske motsetningen mellom by og land har ikke forsvunnet i caffè latte og fatene med croissanter og cupcakes. Senterpartiet er nå alene om å ha det vi kan kalle en dyp distriktspolitikk, altså et verdensbilde der primærnæringer og spredt bosetting er viktige verdier. SV var innom etter EU-kampen i 1972, og under en kort raptus der «sosialisme på norsk» var gjeldende ideologi. Nå er SV nesten helt feid ut av mange utkantkommuner, der partiet før sto sterkt. Miljøpartiet er så langt et typisk urbant fenomen med stort innslag av akademikere som elsker ulv mer enn sau. Slik kan Sp holde på sine kjernevelgere og mobilisere fler når truslene fra storsamfunnet banker på dørene.

Det var akkurat det som skjedde i opptakten til årets valg. Frykten for avfolking og sentralisering er igjen blitt håndfast. Denne gang oppfattes den som en bred høyrebølge der stordrift og markedsorientering er drivkreftene. Det gjelder ikke minst regjeringens plan om en storstilt sammenslåing av kommuner. NHOs plan om å redusere antall kommuner fra dagens 428 til noe under 80, har vært en rød klut. Det samme gjelder politireformen som vil føre til omfattende nedlegging av lokale politi- og lensmannsposter. På toppen kommer den pågående sentraliseringen av sykehus, fødestuer og legevakttjenester. Mange steder er forbannelsen til å ta og føle på, og valget bekrefter det fullt ut. I Kristiansund, som tapte kampen om sykehuset til Molde, bykset Senterpartiet fram fra 2.4 til 24.1 prosent. Tendensen er den samme i de omkringliggende kommunene. Noe liknende er synlig i Tinn i Telemark der Sp fikk 41.9 prosent, en framgang på 31.2 prosentpoeng.

Legg til at Frp og Sylvi Listhaug bestyrer det livsviktige landbruksdepartementet, og de totale truslene framstår som mange. Riktignok er Listhaug en smidig og dyktig politiker, men at hennes mål er mer industrilandbruk og færre gårdsenheter, er det knapt noen på bygdene som tviler på. Odelsloven skal også vekk, og jordvernet svekkes. Det er tungt for folk som kanskje sitter på gårder som har vært i drift i tusen år eller mer.

Selvsagt inneholder Sps valgtall protestresultater som vil svekke seg over tid. Men Sp's framgang kan ikke avfeies som et blaff. I kjernefylker som Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane øker partiet med rundt seks prosentpoeng. Noe liknende gjelder viktige Sp-fylker som Oppland, Hedmark og Telemark. Det er altså bredde og dybde over det gode resultatet.

Valget innebærer at Sp bevarer sin historiske posisjon som et stort ordførerparti. Det vil skje med ulike politiske konstellasjoner, slik det sømmer seg et parti med usedvanlige evner som politiske hestehandlere og klokkebyttere. I rikspolitikken må valget likevel tolkes som en bekreftelse på at den rødgrønne alliansen var en riktig kurs. For Sp er utøvende politisk makt livsviktig. Bare i posisjon kan partiet effektivt betjene de interessene det representerer. Derfor er det stadig mulig å mobilisere det andre Norge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook