Det norske Antikvariat?

«Skal DNA makte å reise seg, er det ingen vei utenom en intern selvransakelse som omfatter forholdet til hele det konglomeratet av organisasjoner etterkrigstidas arbeiderbevegelse er tuftet på.»

Det norske Arbeiderparti er inne i en dyp krise. Noen sier det er en politisk krise, noen at det er en eksistensiell krise. Andre sier at partiets «historiske oppgave» er fullført og at det går det gamle Venstres vei. Ett er sikkert: Partiet har i de siste ti år, under det nåværende lederskap, gått fra det ene katastrofevalget til det andre. Siste valg var historisk dårlig i en norsk og nordisk sammenheng. Partiet har aldri hatt lavere meningsmålinger enn nå. Pasienten er alvorlig syk. Feberen har overskredet 36,9 med minst fire grader.

Hva er så diagnosen? Hvilke midler kan anbefales for å kurere en stekket ørn blant partier? Det er det store spørsmålet - et spørsmål fraksjoner i partiet nå strides om og som vil avgjøre pasientens videre skjebne.

En forslitt variant av en forsøksvis hestekur er denne: «Nå må vi begynne å diskutere politikk!» Som om man ikke har gjort dette på lang tid. Samtidig som ingen i lederskapet har tatt noe ansvar for det som i så tilfelle er en klart feilslått politikk. I neste omgang oppretter man noe som ikke bare er en språklig, men også politisk merkverdig nyskapning: «Dialogforum». Som om man ikke er vant til at alle fora er ment nettopp for dialog. Samtidig foreslår andre en helt annen kvasikur: «Lederskapet kommuniserer ikke godt nok med velgerne. Vi er ikke folkelige nok. La oss få inn noen som liker bensinstasjonspølser og som kan fortelle saftige trøndervitser i lystig lag!»

Det historisk underlige med disse utbredte diagnosene er at ingen av dem dreier seg om strukturer, noe arbeiderbevegelsen tradisjonelt har vært svært opptatt av å analysere. Dette har tidligere vært en styrke. Men hva så med de strukturelle, organisatoriske problemene i DNA og arbeiderbevegelsen selv - nå? Kan de diskuteres? Eller er det snakk om tabuområder?

Skal DNA makte å reise seg og nærme seg gamle høyder, er det ingen vei utenom en intern selvransakelse som ikke bare omfatter forholdet til LO, men hele det konglomeratet av organisasjoner etterkrigstidas arbeiderbevegelse er tuftet på. Kanskje det er et imperium som står foran avgrunnen. Et imperium av ulike organisasjoner for ulike formål som har hatt felles at de har vært del av arbeiderbevegelsen fra en tid da kampen sto mot mektige kapitalkrefter. A-pressen er ute nå, Samvirke og Landsbanken likeså. Men hva med båndene mellom DNA og Fafo (og LO i bakgrunnen)? Man får det inntrykk at hver gang noe skal utredes eller utforskes for partiet, er det av en eller annen grunn Fafo som er inne i bildet. Den forrige Ap-regjeringen ønsket å bevilge nærmere 30 millioner kroner til et Fafo-prosjekt direkte over UDs budsjett og ble sterkt kritisert av Norges Forskningsråd for ikke å følge vanlig prosedyre. Per Kleppe påpekte i en kronikk i Dagbladet i fjor at partiet burde søke mer uavhengige rådgivere enn hva det faktisk gjør. Men det er kanskje tryggere å satse på det som i velkjent intern språkbruk kalles «våre folk». Og hva med de sterke og i vår tid usunne bindingene mellom DNA og LO?

I et politisk mer liberalt og åpent samfunn møtes et slikt konglomerat med stadig større skepsis. Velgerne liker etter alt å dømme ikke et parti som de ikke kan vite om opptrer uavhengig eller med et LO med foten både på gasspedal og bremsepedal. Under valgkampen opplevde vi at LO-ledelsen presset i saken om sykelønn: Pengestøtten til partiet kunne henge i en tynn tråd - og generalstreik kunne ikke utelukkes. Fra Oslo Arbeiderparti kunne velgerne høre at Kommuneforbundet i en bestemt sak hadde presset og truet, med det resultat at eldre mennesker fikk dårligere mat. Fordi konglomeratets interesser skulle gå foran hensynet til enkeltindividenes velferd. Er slikt egnet til å vekke tillit blant velgerne?

Når skal det ryddes opp i den slags antikvariske ordninger? Når det måtte passe de mange konservatorene, inklusive de som har sterke egeninteresser knyttet til samrøret mellom partiet og en eneste av de etter hvert mange fagorganisasjoner i Norge? Når det måtte passe dem som er opptatt av at gamle dagers privilegieordninger må bestå? De som vil konservere en ekstremt urettferdig ordning der et hopetall heltidsansatte LO-funksjonærer fra fylkene har klippekort til landsmøtene i DNA, mens de fleste lokallagsledere må sitte hjemme og følge det hele i løpet av noen få minutter på TV? Høstens landsmøte er i så måte intet unntak, så ingen læring har tydeligvis skjedd selv om det haster. Og hører den slags overhodet hjemme i et parti som i sin retorikk alltid har smykket seg med å være best på, nettopp, rettferdighet?

Foruten å kvitte seg med gamle interne laugsordninger og et avhengighetsforhold til LO, må partiet også ta noen politiske grep dersom bedringen skal komme. For det første må det gå til frontalangrep på det offentlige byråkratiet mange enkeltmennesker plages av. En rekke undersøkelser viser at også yngre mennesker, som partiet for tida ikke har mange av på sin side, misliker byråkrati og formynderi mer enn det meste annet. Og DNA forbindes av mange nettopp med byråkrati. Derfor burde man gå offensivt til verks ved å blåse til kamp mot byråkratiet framfor å terpe på ordlyden Høyre nå i regjering har adoptert: Modernisering. Ingen vet hva modernisering er, alle skjønner hva kamp mot byråkratiet er.

For det andre må partiet stille seg i en situasjon der det ikke forbindes med alskens idiotiske avgifter folk ikke forstår grunnlaget for. Alt slikt som ikke har en begrunnelse ut over sterke inntektsbehov, miljøforurensning eller sosiale skadevirkninger, bør man gå inn for å fjerne. Framfor å flikke videre på detaljer innenfor et internt, nokså politisk autistisk miljø bestående av skattepolitiske bokholdere.

For det tredje må partiet bygge ned de interne hierarkiene, som er en arv fra industrisamfunnet. DNA er, i likhet med mange andre partier, preget av en overdreven respekt for ledere (les: sjefer). Hvem har ikke opplevd som partimedlem i Bergen eller i en småkommune at folk på talerstolen takker, bukker og skraper og berømmer et dårlig foredrag fra en i partiledelsen som har tatt den lange turen helt fra Oslo. Denne serviliteten er utbredt og henger sammen med den hierarkiske tenkningen. Skriver man som partimedlem uten framtredende verv noe kritisk om arbeiderbevegelsen, dukker det straks opp folk fra Apparatet hvis eneste argumentasjon er at den som skriver ikke har noe framstående verv! Dette er i vår tid stadig mer komisk, men ikke desto mindre en levende og sørgelig del av arbeiderbevegelsens indre liv.

For det fjerde må partiet ta et oppgjør med sin selvglorifiserende retorikk. Det er ikke DNA som har bygd landet eller velferdsstaten, det har folket selv gjort gjennom sitt daglige arbeid. Også europeiske land med et borgerlig styre gjennom store deler av tida etter krigen, har bygd velferdsstater. Noen av disse er vel så gode som den norske. Dagens Høyre, KrF og SV er ikke motstandere av velferdsstaten, slik man kan få inntrykk av gjennom mye av den egenautoriserte DNA-retorikken. Folk kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen av andre partier. Det blir noe fundamentalt smålig over det som av svært mange fornuftig nok oppfattes som selvgod heroisme fra fordums storhets svunne dager.

Ordbruken står i dag mellom de som vil skille mellom en venstreside og en høyreside. Det er en feilaktig inndeling. Kampen i DNA står mellom de radikale, som ønsker en bedre offentlig sektor - og de reaksjonære som vil gjøre det meste for å gjenfinne 1950-tallet, hvilket er en ualminnelig krevende øvelse.

Dersom ingen ny læring skjer, er det fare for at Det norske Arbeiderparti blir avløst av Det norske Antikvariat, til de interne konservatorenes glede og til partiets motstanderes enda større glede. Men det er viktig å huske på at intet enkelt partis overgang til skyggenes dal og mulig død trenger å innebære noen allmenn katastrofe i et land. Tvert om, noe sånt kan markere fornyelse.