Det norske forsvar?

MILITÆRMAKT BLIR

gjerne oppfattet som et realpolitisk verktøy. De siste fem år har dette verktøyet fått flere virkeområder. Dette kommer til uttrykk gjennom norsk militær tilstedeværelse i Kosovo, Afghanistan og Irak. Norge har fått et framskutt forsvar, med aktivt militært nærvær utenfor nasjonalstatens grenser. Flere vil hevde at det tradisjonelle skillet mellom de nasjonale og internasjonale sikkerhetsutfordringer er visket ut, og det kan i den forbindelse synes uklart hva eller hvem som skal beskyttes. Med utgangspunkt i en slik observasjon bør vi diskutere den relativt omfattende anvendelsen av militære virkemidler i norsk utenrikspolitikk. Det sentrale spørsmålet er: hva forsvarer vi?

I den norske debatten om anvendelse av militære virkemidler kan man spore tre overordnede perspektiver. For det første kan man hevde at vi gjennom militær tilstedeværelse ønsker å fremme demokratiske verdier og begrense brudd på menneskerettighetene. Formålet med anvendelsen av militære virkemidler er dermed å bidra i en kamp mot menneskelig lidelse generelt. Det norske forsvaret finner sin legitimitet i universelle prinsipper. Vi forsvarer hva vi anser som globale goder. En slik retorikk fant vi kanskje tydeligst i forkant og under operasjonene i det tidligere Jugoslavia. Militære virkemidler ble anvendt for å stanse etnisk rensning i Kosovo. Vi kan også finne slike begrunnelser tilknyttet nærværet i Afghanistan og Irak, om enn noe mer utydelig formulert. I Afghanistan rettes gjerne søkelyset mot kvinneundertrykking, og i Irak mot demokratibygging.

VIDERE KAN ET

aktivt militært engasjement i Kosovo, Afghanistan og Irak oppfattes som et solidarisk bidrag innenfor en transatlantisk ramme. Alliansebygging står øverst på agendaen her. Grunntanken er at vi gjennom støtte til våre allierte trygger vår egen posisjon. Det norske forsvarets rolle er å yte sin skjerv innenfor et alliansenettverk. En slik tanke finner sitt utgangspunkt i blant annet NATOs artikkel 5, som det ble henvist til for første gang etter 11. september 2001, hvor angrepet på USA var et angrep på alle alliansens medlemmer. Norge var dermed forpliktet til å bidra. Hovedpoenget er at vi gjennom en aktiv alliansepolitikk trygger også vårt eget territorium. Dette medfører at alliansen (les NATO) vil komme oss til unnsetning den dagen vi er truet, og et angrep på Norge vil være et angrep på alle medlemmene av alliansen. Slik argumentasjon kan man sette i relasjon til ideen om en trussel i fra øst, altså Russland, men også det nye trusselbildet; terrorisme. Vi ser dermed i større grad en regional (Europa og USA) tilnærming til de sikkerhetspolitiske utfordringer.

FOR DET TREDJE

kan man påstå at det norske forsvaret ikke bør spille en aktiv rolle utenfor landets grenser. Vi bør opprettholde et mobiliseringsforsvar som er av en slik dimensjon at de som eventuelt skulle ha interesse av å intervenere i Norge, vil tenke seg om flere ganger. Dette er hva man kan kalle en kald krig-tilnærming til anvendelse av militære virkemidler, hvor stater er de sentrale aktører. Avskrekking (og eventuelt beroligelse) vil være virkemidlet som bevarer vår territorielle integritet. Flere vil nok påstå at en slik tilnærming til norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er avleggs. Vi har verken grunn eller kapasitet til å opprettholde et tradisjonelt nasjonalt mobiliseringsforsvar basert på en allmenn verneplikt.

Utfordringene vi møter i dagens situasjon har sitt utgangspunkt i at disse tre perspektivene ikke kan sees uavhengig av hverandre. De utgjør en helhet. Bård Glad Pedersen, statssekretær i Forsvarsdepartementet, hevder i et intervju på forsvarets hjemmesider at Norges bruk av militære virkemidler i Afghanistan gjør oss bedre egnet til å møte utfordringer på norsk jord. Han hevder blant annet at F16-flygerne som deltok over Afghanistan nå er bedre rustet til å forsvare Norge. Dette er et interessant resonnement, til tross for at det med stor sannsynlighet ikke er allment akseptert at operasjoner i utlandet bør fungere som trening til senere og underforstått viktigere oppdrag. På den andre siden uttrykker tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet Gunnar Heløe en mer utbredt oppfatning når han hevder at vår forsvarspolitikk ikke er tjent med å vente med å møte sikkerhetspolitiske utfordringer til de har materialisert seg på vårt eget territorium. Argumentet er dermed at man ved å etablere demokratiske styringsmekanismer i såkalte rogue states, så er dette et forsvar av eget territorium. Dette baserer seg på en ide om at demokratier ikke går til krig mot hverandre, og videre at man i demokratiske stater ikke vil se en framvekst av terrornettverk, som man kan tenke seg vil aksjonere på norsk jord. Vi fremmer altså demokrati og menneskeverd ute for å trygge vår egen posisjon hjemme. Skillet mellom det nasjonale og internasjonale er visket ut.

MAN KAN LIKEVEL

spørre seg om en slik forsvarspolitikk kan karakteriseres som moralsk aktverdig og legitim ut i fra et folkerettslig ståsted, eller om man når sine uttalte mål gjennom en slik praksis - målene (og for så vidt også virkemidlene) som altså på den ene siden vil være å fremme

menneskerettigheter og demokrati, og på den andre siden å være tro mot NATO-alliansen gjennom regional solidaritet. Spørsmålet er likevel om den endelige rettferdiggjørelsen eller det overordnede formålet bak anvendelse av militære virkemiddel er forankret i et ønske om å opprettholde suverenitet og territoriell integritet. De ideelle motivene er dermed sekundære mens forsvar av nasjonalstaten fortsatt blir det primære. Et viktig bidrag fra en rekke aktører i den utenrikspolitiske debatt generelt og i den forsvars- og sikkerhetspolitiske debatt spesielt, vil være å drøfte forholdet mellom mål og middel. Det vil også være relevant å diskutere mer inngående militærmaktens rolle som fredsbygger. De siste dagers debatt rundt ingeniørkompaniets rolle i Irak aktualiserer dette igjen. Vi fant og finner også de samme utfordringer tilknyttet vår virksomhet i Afghanistan og på Balkan. Jeg tror heller ikke en spådom om at vi i tiden framover også vil sende norske soldater ut til mer eller mindre skarpe oppdrag, vil motsies av mange. En tydeligere forsvarspolitisk strategi er av den grunn ytterst nødvendig.

DET ER IKKE

dermed sagt at vår virksomhet i Irak, Afghanistan og Kosovo ikke kan rettferdiggjøres. Den kan, som allerede påpekt, hente legitimitet i en ide om at vi har et moralsk ansvar for at folkemord og systematiske brudd på menneskerettighetene ikke finner sted. Humanitære intervensjoner og hva vi kan betegne som en militær humanisme kan ha en plass i det norske forsvaret, og et sammenfall mellom reelle interesser og ideelle motiver er heller ikke en umulighet. Det bør likevel være slik at rettferdiggjøringen samsvarer med motivene bak anvendelse av militære ressurser, og at man dermed åpner opp for en levende debatt om de forsvars- og sikkerhetspolitiske virkemiddel og mål. Tredelingen mellom hva vi kan kalle en global, regional og nasjonal tilnærming til forsvarets rolle kan gi grobunn for en mer strukturert og håndgripelig debatt om bruken av militære virkemidler i norsk utenrikspolitikk. En mer stringent oppfatning om når vi mener det er legitimt å ta i bruk militære virkemidler, bør være det essensielle siktemålet til alle aktører innenfor det forsvarspolitiske felt i en sikkerhetspolitisk turbulent tid. Vi må ikke miste det sentrale spørsmålet ut av synet: hva forsvarer vi?