I et stort oppslag i Dagbladet i dag forteller tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik at han «advarte Blair og Bush mot å gå inn i Irak i 2003». Bondevik uttaler dette som en reaksjon på den britiske «Chilcot-rapporten», som slår fast at Irak-krigen var basert på løgn og bedrag. Mellom 600.000 og en million mennesker i Irak ble drept på grunn av krigen.

Bondevik sier også han «er veldig glad for at Norge under min ledelse valgte ikke å delta i krigen». I beste fall er dette en forvrengt og uriktig beskrivelse av Norges holdning og bidrag til den katastrofale Irak-krigen. I verste fall kan det karakteriseres som rent hykleri.

Det er riktig at Norge ikke deltok i selve invasjonen. Bondevik skal ha takk for at han klarte, med god hjelp fra fredsbevegelsen og den norske kirken, å stå i mot presset fra Høyre om å slutte seg til USAs og Storbritannias angrep. Men den ubehagelige sannheten er likevel at norske våpen, norske soldater, norske politikere og norsk næringsliv både direkte og indirekte støttet Irak-krigen.

I vår film, «Et lite stykke Norge», avslørte vi hvordan forsvarsminister Kristin Krohn Devold lånte ut tre såkalte Arthur-radarer til bruk for den britiske invasjonsstyrken under Irak-krigens første dager. Mens Norge sa nei til å delta i det illegale angrepet, ble radarene fraktet fra Afghanistan via Kuwait og inn i Irak. De norske radarene sto i første rekke fra første dag under krigen. De ble brukt til å peile ut 1500 bombemål i Irak.