TØFFER SEG: «Når vertinnen Hadia ber Jon om å sende potetene, tøffer provokatøren seg med et spørsmål om ikke Hadia er mer pakistansk enn hun er norsk», skriver Cornelius Jakhelln i denne satiren, som har Hadia Tajik, Runar Døving, Jon Hustad og Christian Tybring-Gjedde i hovedrollene. Foto: NTB Scanpix / Fotomanipulasjon: Kjell Erik Berg / Dagbladet
TØFFER SEG: «Når vertinnen Hadia ber Jon om å sende potetene, tøffer provokatøren seg med et spørsmål om ikke Hadia er mer pakistansk enn hun er norsk», skriver Cornelius Jakhelln i denne satiren, som har Hadia Tajik, Runar Døving, Jon Hustad og Christian Tybring-Gjedde i hovedrollene. Foto: NTB Scanpix / Fotomanipulasjon: Kjell Erik Berg / DagbladetVis mer

Det norske kulturhus

Velkommen til den klamme familiemiddagen hvor alle skal med, også de du ikke har noe til felles med eller knapt vil snakke med.

Familiemiddagen er et velegnet bilde for å forstå hva som er norsk kultur. Diskusjonen om norsk kultur kan sammenliknes med praten som går rundt taffelet.

Det er fest i Det norske kulturhus. Her sitter de benket, kommentariatets bitre svogere. De vil egentlig ikke snakke sammen og snakker i munnen på hverandre så matbitene flyr, mens de gestikulerer med bestikket. Vertinnen heter Hadia og sitter øverst ved bordet, merkelig fattet. Kongen heter Harald, men han er et annet sted. Det er visst oppnevnt en to-tre toastmastere, men de sliper kniver og prater skit på kjøkkenet. På bordet står drikke som ikke kan slå feil, mugger med temperert lettsaft. De tørsteste drikker medbrakt fra brune papirposer.

Midt på langbordet sitter Jon, den høyrøstede pluggen som har gjort det til karriere å være bygdekar i byen. På sin ubesudlede dialekt roper han ut hvor dårlig stelt det blir med den typiske norske maten, hvis råvarene og kokken som tilbereder dem er importert. Det er selvsagt ikke noe problem i akkurat denne middagen - nei, dette handler om prinsipper! Onkel Christian med sleiken slår Jon kameratslig på skulderen, noe individualisten vil ha seg frabedt. Jon er ingens og hele familiens tjener, kjent som provokatør. Han har blandede følelser for onkel Christian, men liker denne setningen: «Det er åpenbart ikke det samme at grupper av etniske nordmenn adopterer køntrimusikk-kultur som at 20 000 cowboyer får adgang til Norge for å dyrke sin egen kultur. Eller?».

Fordi provokatøren Jon er en smart gjest i et skvaldrende gilde, er det få som har skjønt at han er komfortabel med en rolle som gjør andre ukomfortable. Familien overser argumentene hans, fordi de holder det for rølp. Ingen orker å mobilisere motet som skal til for å ta Jon på alvor. Provokatørens faste blikk og bestemte mine møter mer mumlende unnvikelse enn kvalifisert motstand. Innerst inne aksepterer Jon situasjonen med smilet han aldri viser offentlig. At kampen mot den tause og beskjemmede uvitenheten kan vare i en generasjon, er en tanke som druknes i avgiftsbelagt whisky.

Følg oss på Twitter

Lenger nede ved bordet sitter Runar, professor i asosial antropologi. Familiens sensitive type har tatt et par drinker på solovorspiel, og er synlig beruset når forretten (kremet lutefisksuppe med brokkoli og brunost) kommer på bordet. Idet Jon bemerker at vertinnen Hadia kun har kulturhuset på lån, sluker Runar snøre, krok og agn. Han hikster at familiemiddagen i Det norske kulturhus er et mareritt. Jon roper tilbake, at dette er noe alle vet, og hvis ikke asosialantropologen visste det, så burde han faen meg kare seg hjem! «Nei, det er du, vestlandsfanden, som må sendes tilbake der du kommer fra,» klynker Runar, og ser stivt ned på sine egne fingre. «Du har dårlig påvirkning på oss.» I den sensitive antropologens hode marsjerer Jon og onkel Christian til hornmusikk i et diktatur langt borte. I virkelighetens selskap er onkel og nevø endelig på nett, de skåler og hånler av det selvbestaltede offeret som lider for andre.

Hovedretten er fritert ribbe med karrisaus og kålrotstuing. Når vertinnen Hadia ber Jon om å sende potetene, tøffer provokatøren seg med et spørsmål om ikke Hadia er mer pakistansk enn hun er norsk. Onkel Christian nikker så sleiken rister, og utbringer enda en skål. Hadia rister mildt på hodet, og svarer at ordet som forklarer Jons fremferd er av arabisk opprinnelse: alkohol. Hun sender fatet videre til antropologen, som med et bedende blikk på vertinnen sier «jeg liker deg så godt fordi du er litt annerledes. Du må love å ikke bli helt som oss. Da blir jeg arbeidsløs, skjønner du.»

Når provokatøren roper «jo før du blir arbeidsløs, jo bedre!» blir det plutselig liv rundt bordet. En av grandtantene mumler at Jon har et poeng. De eldre har vondt for å svelge provokatøren, men mener at han går det i det minste an å forstå. Der hengehodet Runar pleier å klage over at maten er for norsk og for vond, insisterer den staute Jon på å få husmannskost. Slikt liker de eldre godt å høre.

Før desserten kommer på bordet, reiser en forfatterblondine i gallauniform seg og sier: «Kjære vertinne, la meg tråkke i rekesalaten: for meg er du like norsk som å spise appelsin på påsketur! Like norsk som å drikke kakao på Kikut! I dette pludrekalaset har du jo ikke fått en halv sjanse til å vise hva du vil gjøre med det oljebeisede kulturhuset vi endelig har fått reist! De som roper høyest om, for eller mot norsk kultur, er neppe de som elsker den mest. Det er de tause sliterne som bærer den norske kulturen. Å diskutere norsk kultur helt uten henblikk på (i prioritert rekkefølge) nordisk, europeisk eller global kultur, er å henfalle til provinsialisme. La meg få utbringe en skål for fortidens norrøne kultur, arvesølvet dere stampet så skamløst! La oss drikke for fremtidens norvegiske kultur, måtte den smake bedre og rage høyere enn nåtidens! Og se, der kommer desserten, kransekake av den lekreste trolldeig, pyntet med europeiske flagg og glasskår i alle farger. Skål!»