«Det norske» på dagsordenen

«Boken handler imidlertid ikke om hvorvidt «nordmenn» er snille eller slemme, men om en utbredt tolkningsramme.»

«Det norske sett med nye øyne» reiser et nytt spørsmål i norsk sammenheng, og det er hva innvandringsdebatten forteller om «det norske», ikke forstått verken som «stamme» eller «folkesjel», men som språklig tolkningsramme. Med dette spørsmålet har jeg forsøkt å bidra til å løfte innvandringsforskningen ut av båsen avviksforskning, og inn i en mer allmenn diskusjon av sosial integrasjon, demokrati og statsborgerskap. Jeg viser blant annet at enkelte synspunkter som for ti- tyve år siden ble regnet som ekstreme, nå nærmest er allemannseie, at det er store likheter mellom tankemønstrene til den utdannede eliten og folk flest, og at velmenende ytringer ofte bygger på noen av de samme forestillinger om avstamning, nasjon og kultur som mer hatefulle og diskriminerende utsagn. Gjennom stadig å bli anvendt som tolkningsramme bidrar disse forestillingene til å fastlåse hele kategorier mennesker som forskjellige. Jeg argumenterer derfor for mer refleksjon over hvordan vi snakker og handler, og mener at det er nødvendig at alle gjennomgår sine verdier og tankemønstre kritisk, ikke bare «muslimer» og «innvandrere».

Denne analysen har falt enkelte tungt for brystet. «Alt vi nordmenn måtte tenke og foreta oss i innvandringsdebatten, blir feil hos Marianne Gullestad,» hevder Ingunn Økland i Aftenposten. Boken handler imidlertid ikke om hvorvidt «nordmenn» er snille eller slemme, men om en utbredt tolkningsramme. Hovedpoenget er nettopp å vise at selv med de aller beste hensikter tenker og handler vi ofte ved hjelp av et «vi/de»-språk med tilhørende tankefigurer og bilder som virker diskriminerende. Kategoriene i debatten skjuler den enorme variasjonen som finnes både innen og mellom «innvandrere» og «nordmenn». Jeg ønsker derfor å løse opp det ekskluderende «vi nordmenn», som også er til stede i Øklands anmeldelse. En stor del av dem som gjerne omtales som «fremmedkulturelle», er nemlig ikke lenger det, hvis de da noen gang var det. Jeg dokumenterer i boken både hvordan bastante bilder av kollektiver skapes og hvordan de kan overskrides. Spesielt viser jeg at endringer i familieliv og lokalsamfunn danner grunnlag for helt andre modeller av samfunn og nasjon enn de som legger vekt på avstamning, kulturell homogenitet og grenser. Denne kunnskapen vil være avgjørende for det kommende norske integreringsarbeidet. Det må nødvendigvis ha som mål å bygge ned bastante forestillinger om homogene kulturtradisjoner.

De kommentatorer som har vært mest kritiske til «Det norske sett med nye øyne» (som Ottar Brox, Steinar Lem og Inger-Lise Lien), er med få unntak personer hvis uttalelser har blitt brukt som eksempelmateriale i boken. Uttalelsene som siteres er valgt fordi jeg mener de er typiske, ikke fordi de er spesielt kritikkverdige. Brox og Lien er dessuten også sitert som sentrale fagfolk. Reaksjonen til disse to er å karakterisere min bok som «moralisering». Brox kaller i sin kronikk i Dagbladet også mitt «hovedsynspunkt» for «postmodernistisk», og Lien hevder i Nytt Norsk Tidsskrift at jeg sier at norske forskere er rasister. Disse påstandene leser jeg som en indikasjon på at de ikke har forstått hva som er mitt kritiske og analytiske prosjekt. I boken argumenterer jeg nettopp for «å se bort fra hele det individualiserende spørsmålet om hvem som {lsquo}er' rasister, men heller spørre i hvilken grad og på hvilke måter talende og handlende mennesker begrunner sine handlinger ut fra ideologier eller biter av ideologier som direkte eller indirekte impliserer et begrep om rangerte {lsquo}raser' eller uforenlige {lsquo}kulturer' og religioner» (side 171).

Brox og Lien svarer ikke på min kritikk av deres definisjon av rasisme (som er i utakt med det meste av nyere internasjonal forskning på feltet), på min analyse av deres ureflekterte forhold til egen lokalisering som majoritetsnordmenn, på den diskusjon jeg reiser om behovet for faglig refleksjon over hvem forskningsformidling er rettet til, på min påpekning av hvordan «nedenfra-perspektivet» i norsk samfunnsforskning (inkludert mine egne bidrag) har hatt en tendens til å dekke over lokale konflikter, eller på de ideer jeg introduserer om «kritisk ivaretakelse av minner og tradisjoner» og «kritisk multikulturalisme». I stedet oversettes altså faglig uenighet til en beskyldning om «moralisering» som gjør forskningsfeltet til et «minefelt». På lignende måte som «politisk korrekthet» og «relativisme» brukes nå «postmodernisme» og «moralisering» som erstatning for saklige argumenter. Denne utdelingen av merkelapper tjener ikke debatten.

Brox hevder for øvrig at min løsning er å «stadig finne på nye ord», og at jeg «taper av syne at det er et dynamisk og forsterkende forhold mellom ord og opplevd virkelighet». Jeg forstår ikke at han kan lese boken på den måten. Både Brox og Lien reduserer kapittelet om negerdebatten til en påstand om at jeg mener at folk ikke skal si «neger», som om det var hovedpoenget. Dette kapittelet avdekker både den opplevde virkeligheten til dem som rutinemessig kalles «neger», og utbredte majoritetsforestillinger med dype historiske forutsetninger. Det er dette mentale og følelsesmessige landskapet som er mitt analytiske anliggende. Jeg viser at mye står på spill for de «nordmenn» som insisterer på å fortsette å bruke ordet «neger». Debatten demonstrerer blant annet en utbredt underforstått forståelse av at det å være «norsk» er å være «hvit», og et verdensbilde der «samme hudfarge» står for likhet og nærhet, og «forskjellig hudfarge» står for geografisk og kulturell fjernhet. Samtidig betegner ordet «neger» mennesker som potensielt ikke har noe annet felles enn nettopp et utseende som mange «nordmenn» omtaler på denne måten. På bakgrunn av ulike erfaringer velger de som omfattes av ordet ulike strategier. Noen kjemper mot det, andre vil ta det tilbake. Derfor ser jeg ingen løsning verken i å «finne på nye ord» eller å lage autoriserte lister med forbudte og tillatte ord. Det er ikke ordene som er problemet, men de forestillinger som følger med dem, og hvordan disse forestillingene i visse sammenhenger kan brukes til å begrunne diskriminerende handlinger.

Mye av kritikken av «Det norske sett med nye øyne» går ut på at jeg burde skrevet om noe annet. Brox vil diskutere arbeidsmarkedsforhold (en diskusjon Klassekampen fortjenstfullt har åpnet sine spalter for). Inger-Lise Lien og Hege Storhaug karakteriserte på et møte på Institutt for samfunnsforskning min bok som et stort tilbakeskritt, fordi de mener den tar oppmerksomheten vekk fra kjønnsundertrykkelsen internt i de såkalte innvandrermiljøene. Jeg er enig med dem i at det er viktig å arbeide mot alle former for tvang, og å utvikle bedre tiltak for å støtte unge kvinner og menn i deres bestrebelser på å skape sitt eget liv i Norge. Men at de problemer de har engasjert seg i er meget viktige, gjør ikke de problemer jeg tar opp mindre viktige. Å se saken på den måten er for meg nok en bekreftelse på den selvfølgeliggjorte tolkningsrammen jeg har analysert frem i boken. Innenfor denne rammen er majoritet og minoritet alternativer til hverandre, ikke overlappende kategorier, og relasjonen mellom partene sees som et nullsum-spill der den ene part taper når den andre vinner. Jeg ser det heller slik at for å kunne debattere de problematiske forholdene på en mer konstruktiv måte enn hittil, må denne rammen nå overskrides. Arbeidet mot tvang må skje på en måte som ikke sverter alle «mørkhudede», «muslimer», «kurdere», «somaliere», «vietnamesere» (eller hvem det nå er den dagsaktuelle mediepanikken til enhver tid innbyr til å omtale kollektivt på negative måter). Det vil si å ikke lenger ta kulturforskjeller som selvfølgelig utgangspunkt. Jo mer kollektiv forskjell får råde grunnen alene som tolkningsramme, jo flere barrierer bygges det nemlig opp mellom grupper i befolkningen, og jo mer vil det kreves av den enkelte for å kunne reflektere kritisk over verdier og handlingsmønstre i sitt miljø.