Det norske sneglehus

Det hender man blir nødt til å gjenta seg selv, selv når man ikke sier noe originalt.

Går en situasjon fra vondt til verre, får man bare fortsette å mase. Det dreier seg tross alt om noe så viktig som retten til å bo - til en pris man kan betale.

Ellers i Europa tas denne retten på alvor. Leieboliger utgjør mesteparten av markedet, og mange er reservert folk med dårlig råd. Vi behøver ikke dra lenger enn til København for å finne ungdomsboliger til fast omsetningspris på om lag hundre tusen kroner. Selv borgerlige politikere regulerer og subsidierer, for å sikre at markedet også har billige tilbud. I Norge, derimot, der vi ellers priser sosial trygghet og hjemmets betydning, sluttet vi med dette for tjue år siden. Resultatet er lovløse tilstander.

OMTRENT DETTE SKREV jeg for to år siden under tittelen «Det store boligsviket». Jeg rettet anklagen mot Arbeiderpartiet, som stilltiende har akseptert at boligpolitikken ble avviklet. Kommunalminister Sylvia Brustad svarte bla, bla, bla, men innrømte at «ingen andre partier har større mulighet og troverdighet enn Arbeiderpartiet til å gjøre noe dette». Deretter ble det møter og brev, det ble samråd og dokumenter, men lite som monnet. Vi fikk Brustad-bua, men aldri noen Brustad-bolig. Faktisk gikk Arbeiderpartiet til valg i fjor uten å nevne boligpolitikk. Da hadde boligprisene i Oslo steget med 60 prosent siden forrige valg. Det samme hadde ikke antall Arbeiderparti-velgere.

Noen dager etter katastrofevalget skulle jeg møte Brustad til duell på en boligpolitisk konferanse. Den slagne damen dro til Syden i stedet (noe jeg har stor forståelse for), og sendte sin statssekretær Svein Bugge, en mann som mente boligpolitikken knapt kunne bli bedre. Jeg forsøkte å formidle hvordan verden så ut utenfor departementskontorene: Det hjelper ikke med etableringslån i Husbanken på 800 000 når man knapt får en ettromsleilighet for prisen. Jeg viste til en rekke kompetente instanser som snakket om en politikerskapt boligkrise. Jeg fortalte om alenemoren som eide en trang ettromsleilighet på Carl Berner, men fikk blankt avslag på lån til større bolig. Hun måtte flytte til Fredrikstad, langt fra venner og familie, og føler seg fordrevet fra sin egen by. Alt dette avfeide Bugge som «kunnskapsløst tøvprat». Bugge hadde drevet med boligpolitikk i 18 år, og skulle ha seg frabedt kritikk fra amatører. Da jeg spøkefullt antydet at bin Laden kanskje kunne senke boligprisene, fikk jeg til svar at jeg selv liknet bin Laden: Jeg skjøt på uskyldige.

HVA SKAL TIL for å vekke skyldfølelsen? I dag er Norge en boligpolitisk versting i Europa. Bare Sveits, Luxemburg og Spania har færre boliger utenom det kommersielle markedet. Ifølge tall fra FN har forskjellene mellom rike og fattige økt like mye i Norge de siste ti årene som de gjorde under Thatcher-regimet i Storbritannia, og mest blant unge i etableringsfasen. En halv ungdomsgenerasjon kan bli stående utenfor boligmarkedet eller bli sittende fast i gjeldsfeller. Mange yngre kjøpere blir overbydd av femtiåringer som bruker småleiligheter som sparegriser. Skattesystemet subsidierer de som eier med 25- 35 milliarder årlig. De som leier får under en milliard. Urettferdigheten er satt i system.

Vi har også tillatt kommunen å bli bolighai. Oslo selger unna gårder på østkanten, og sier: «Det er på tide at beboerne kommer seg ut på det private marked.» Slik gjør man hederlige folk til sosialklienter. Kommunen vil ikke subsidiere boliger, men gi den enkelte bostøtte, som havner rett i lommene på private utleiere som kan ta stadig høyere priser. Det finnes folk som har bodd i flere år på hospits, mens sosialkontoret betaler 11500 kroner i måneden for rommet. De siste tiåret har Oslo kommune øst ut fem milliarder kroner på bostøtte. Når Ivar Brevik i NIBR påpeker dette, sier byrådet at han forsker fra et venstrevridd ståsted.

ANTALL FERDIGSTILTE boliger i Oslo er nesten halvert de tre siste årene, og de som bygges er ikke beregnet på fattigfolk. Oslo kommunes mål om 40000 nye boliger innen 2015 er en vits av typen «tenk på et tall». Selv om målet skulle nås, vil likevel 30000 boliger mangle. Byggenæringens Landsforening spår en dobling av boligprisene fram til 2008. Det eneste som kan motvirke denne utviklingen, er en alvorlig tilrettelegging for boligbygging fra det offentliges side. Altså: en «venstrevridning» av boligpolitikken.

Hvem ønsker dette? Arbeiderpartiet sier nå - etter tjue år! - at «boligpolitikken kan ikke overlates til markedskreftene alene». Et partiinternt boligutvalg har kommet med en velment innstilling, men selv en satsing på 500 millioner er altfor lite. Også et regjeringsoppnevnt utvalg har lagt fram gode forslag, men kommunalminister Erna Solberg har «ikke tro på at en streng statlig regulering av boligmarkedet er det som vil få fart på boligbyggingen, snarere tvert imot». Hvorfor ikke si det rett ut: De fleste av våre velgere har ingen interesse av økt boligbygging. Fire av fem husholdninger eier sin egen bolig, og ser gjerne at formuen øker, mens vi politikere snegler oss videre i papirbunken.