Det norske storsamfunnet overser samisk kultur. Det er en skam.

Hvor vanskelig kan det være?

Kommentar

- Da jeg var liten sa foreldrene mine til søsknene mine og meg at vi hadde tre alternativer i livet. Å stikke av. Å ta narkotika. Eller å kjempe til vi dør, fortalte den svenske kunstneren Anders Sunna.

Han snakket mens bilder av kunsten hans flimret over skjermen bak. Den svenske lovboka spiddet av en samekniv, en rype med sameflagg malt på vingen og bombe festet til kroppen. Han fortalte historien om hvordan familien opplevde seg trakassert av svenske myndigheter gjennom mange år, hvordan de til slutt ble tvangsflyttet, hvordan de nå skal tvangsflyttes igjen. Han avsluttet med å si at det nok var flere som var glade for at han var blitt kunstner. Og ikke noe mer militant.

Det var «Samisk vrede» som var tema for Kulturrådets årskonferanse torsdag. «Unge samiske kunstnere bruker kunsten til å uttrykke frustrasjon og synliggjøre egen erfaring.(...) Vi vil undersøke hva dette politiske engasjementet består i og hvilken verdi det har for samfunnet», sto det i introduksjonsteksten. Formålet var å informere og engasjere, og å sette lupen på hvordan storsamfunnet tilnærmer seg samiske kulturuttrykk.

Eller kanskje først og fremst velger å ikke tilnærme seg samiske kulturuttrykk.

– Skammen over å være samisk har vært så stor at folk har brukt hele livet på å fornekte sitt opphav, fortalte konferansier Kirsti Lervoll.

Slik er det heldigvis ikke lenger. I stedet er det en følelse av å bli usynliggjort. I mange år har det vært etterlyst et eget samisk kunstmuseum, uten at noe har skjedd. I april arrangerte Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø, i samarbeid med RiddoDuottarMuseat i Karasjok, utstillingen «There is no Sámi Dáiddamusea». Ideen var å la et fiktivt «samisk kunstmuseum» ta over lokalene til museet i Tromsø. Både for å vise fram verkene til 60 samiske kunstnere og å synliggjøre at det ikke finnes noe samisk kunstmuseum.

Fra scenen ble det snakket om å bli systematisk oversett og marginalisert i fortellingen om Norge. Det ble fortalt om en opplevelse av å bli satt opp mot hverandre, vil dere ha teater eller vil dere ha museum?

Det er en skam.

Hvor vanskelig kan det egentlig være? Å bevilge midler til samisk kultur? Å løfte den opp?

Tilsynelatende veldig vanskelig. Kulturminister Helleland varslet i sin tale at hun nå ønsker å «kartlegge hvilken plass samiske kunstuttrykk har i alle deler av samfunnet for å lage en egen strategi for å løfte fram samiske kunst- og kulturuttrykk». Det er flott. Samtidig ligger det an til at ti millioner blir borte fra Sametingets kultursatsing i statsbudsjettet. Åh, den herlige dobbeltkommunikasjonen!

Det er tilsynelatende fortsatt en rådende tanke i storsamfunnet at det å satse på det samiske bare kommer det samiske til gode.

Det er feil. Det er en berikelse for oss alle.

Og det burde prioriteres.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook