Seiersrus: Egypter på Tahrirplassen 25. februar feirer revolusjonen. Kronikkforfatteren opplever at egyptere bryr seg om hverandre på en helt annen måte enn tidligere. Foto: Scanpix
Seiersrus: Egypter på Tahrirplassen 25. februar feirer revolusjonen. Kronikkforfatteren opplever at egyptere bryr seg om hverandre på en helt annen måte enn tidligere. Foto: ScanpixVis mer

Det nye Egypt

Følelsen av fellesskap, tilhørighet og identitet har gitt en sosial dimensjon til de politiske og økonomiske forandringene i Egypt.

To unge egyptiske jenter som jeg traff i Kairo ga meg enda en god grunn til å være stolt av å være egypter. Disse jentene kommer fra to totalt forskjellige sosiale klasser i Egypt, og før 25. januar i år var det utenkelig at deres veier skulle krysses. Dette er datoen da revolusjonen snudde opp ned på Egypt.

Abi heter den ene, og jobbet som fotograf for meg under mitt opphold i Egypt der jeg akkurat har vært for å lage en dokumentarfilm om revolusjonen.

Manal heter den andre jenta. Hun serverte meg mat fra en liten håndsnekret matsjappe. En av de sjappene som tilsynelatende ser uhygieniske og ekle ut.

Abi er sofistikert, vestlig orientert og tilhører «sosieteten» i Egypt. Foreldrene hennes sendte henne på spesialskole i Kairo, hvor hun fikk veldig bra utdannelse. Hun studerte flere språk, unntatt arabisk. Dette oppdaget jeg har vært meget utbredt i Egypt.

Foreldrene mente at dette var til det beste for henne. Da hun begynte på skolen, begynte Egypt å dreie politisk og sosialt til høyre. Eller å si det på en annen måte, Egypt var på vei til å amerikaniseres. Dette hadde katastrofale konsekvenser for Abi. Hun hadde liten og dårlig kontakt med samfunnet. Hun så ned på resten av samfunnet, og mente at de som ikke var vestlige nok, var dumme. Hun var fremmed i sitt eget land. Til tross for den materialistiske tilgjengelighet, følte hun et stort savn. Hun var meget ensom.

Forfatteren Edward Said har skrevet en selvbiografi med navnet «Ut av plassen», med samme tematikken. Til tross for at han var opprinnelig palestiner, vokste opp og fikk sin utdannelse i Egypt, fikk han aldri lov til å lære det arabiske språk under utdannelsen sin før i godt voksen alder. Dette skapte masse frustrasjoner for han, i det kolonialistiske egyptiske på 1940-tallet.

Den andre jenta, Manal, er barn av fattige foreldre, utdannet siviløkonom, men har ikke klart å få seg jobb, som millioner av andre i samme situasjon. Hun er ikke født av de «riktige», rike foreldrene, med de riktige kontaktene, som kunne skaffe henne en bedre framtid. Etter at faren, som jobbet i staten, døde, fikk moren en elendig pensjon. Moren var en viljesterk dame og ville forandre sin egen skjebne. Hun startet en enkel matsjappe, i et smug noen meter fra Tahrirplassen. Hovedsakelig for å servere mat til de fattige. Moren var veldig flink til å lage mat, og fikk et godt rykte. Manal overtok sjappa etter at moren ble gammel.

Da jeg nå ble presentert for Manals sjappe ble jeg skeptisk. Vi satt på gata, det var enkel servering, men meget god mat. Alltid var det kø av kunder, og alltid en smilende Manal.

Til tross for forretningsmessig suksess, solgte hun ikke nok til at hun kunne utvide. Hun mistet håpet på å gjøre seg selv rikere. Store fastfood kjeder grodde opp som paddehatter ved siden av henne, og hun var for svak til å gjøre noe med det, og prøvde i stedet å finne svaret i religionen. Tiden gikk uten at hun fant noen løsning, men smilet mistet hun aldri.

Revolusjonen i Tunisia og omfattende støttekampanjer i Egypt, var det dråpen som fikk begeret til renne over for millioner av folk. To av de aktive på Tahrirplassen var Manal og Abi.

Begge traff jeg i Egypt nå. De er blitt venner. Begge følte at landet var på en katastrofal kurs og ville jobbe sammen for en forandring. I dag føler de seg som egyptere. Og det er det viktigste.

Etter den fantastiske 25. januar-revolusjonen er ikke historien om Manal og Abi unik. Jeg ser at nettopp dette har gitt en helt annen sosial dimensjon til de politiske og økonomiske forandringer. Følelsen av fellesskap, tilhørighet og identitet.

Man kan føle seg uvel av kastesystemet i India og det gamle apartheidregimet i Sør-Afrika. Slike tilstander var det ikke i Egypt, men det var ikke langt ifra. Mange år med regimet til Mubarak har forsterket kløften mellom de sosiale klasser i samfunnet.

Egyptere før og etter revolusjonen er to totalt forskjellige ting. Nå bryr de seg om hverandre på en helt annen måte enn før. Det er mulig at dette er en romantisk forestilling, som ikke passer inn i statsviternes modeller. Men er det ikke på tide å begynne å revidere modellene som var utviklet av de egoistiske teoriene til Machiavelli?

Jeg mener at statsvitenskapsfaget bør skrives på nytt. Statsvitere prøver, som de alltid gjør, å finne de underliggende mønstrene for å plassere den egyptiske revolusjonen, men forgjeves. Deres motiverer er tilsynelatene internasjonal stabilitet, politisk og økonomisk. Men i realiteten er det den rike verdens stabilitet de tenkte på, og ikke noe annet.

Vestlige statsvitere har mange velutviklede og gode modeller som passer godt inn i deres samfunn. Men andre elementer som er viktige mangler dessverre i modellene. Geografiske, historiske, demografiske og religiøse prosesser er blant de viktige utelatelsene. Det nærliggende eksemplet er økonomifaget som er utviklet av matematiske modeller, og som har skapt og skaper katastrofer i den fattige verden i dag.

Den europeiske kunnskapsfar Francis Bacon som skrev «Essays» i 1597, hadde sine tvil om det går an å fjerne barrierer mellom mennesker slik at vi klarer å utvikle kunnskapen vår. Vi vet mindre om det som er fjernt og utenlandsk.

Statsviteres forvirring når de skal finne vitenskapelige forklaringer på det som har skjedd i Egypt, er et lysende eksempel på hva Bacon mente.