I GLASSKULA: Det eneste de utenlandske mediene er opptatt av, er at partiet som ble så grusomt rammet av terror for fire år siden - har valgt terroristens forsvarer til å bære byens ordførerkjede, skriver Cathrine Sandnes i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg
I GLASSKULA: Det eneste de utenlandske mediene er opptatt av, er at partiet som ble så grusomt rammet av terror for fire år siden - har valgt terroristens forsvarer til å bære byens ordførerkjede, skriver Cathrine Sandnes i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Det nye evangeliet

Oslo 2015: Den gode nyheten er at Ap har vunnet valget, makten og ordførerkjedet. Den dårlige nyheten er at utenlandske medier ikke skjønner seg på norske verdier.

Meninger

LØRDAGSKOMMENTAREN: En uke etter kommunevalget i 2015 ser Arbeiderpartiet seg nødt til å innkalle til en internasjonal pressekonferanse. Den boblende gleden over en svært overraskende valgseier i Oslo, ble fort avløst av en isnende kalddusj fra utenlandske medier. Av en eller annen grunn har ingen i Sverige, Tyskland, England eller - for den saks skyld - USA eller Midt-Østen funnet det interessant å nevne at ørnen blant de norske partier endelig - etter tjue lange år i mørke - har gjenvunnet makten i hovedstaden. Tvert i mot. Det eneste de utenlandske mediene er opptatt av, er at partiet som ble så grusomt rammet av terror for fire år siden - har valgt terroristens forsvarer til å bære byens ordførerkjede.

«Den gode nyheten er at vi vant valget», oppsummerer Jan Bøhler på det første krisehåndteringsmøtet for den nye bystyregruppa. Den replikken er det mange som klapper for. «Den dårlige nyheten er at utenlandske medier ikke skjønner seg på norske verdier». Den replikken er det også mange som klapper for. «De tror at vi har valgt Geir Lippestad til ordfører fordi vi syns det er så fint at han forsvarte Anders Behring Breivik. De skjønner jo ikke at vi valgte ham fordi han... eh... er så god på ekte, verdibasert kommunikasjon». Den siste setningen blir ikke helt god, Bøhler merker det selv i det han sier det høyt, at det høres ut som det reneste sludder. Litt sånn moderne babling som de gamle kompisene hans ler seg i hjel av. «Eh, altså. Det jeg mente å si var at de utenlandske mediene ikke skjønner at Geir Lippestad er en skikkelig bra fyr, med folkelig appell og gode verdier. Han er liksom en Arbeiderpartivariant av Fabian Stang, ikke sant?» Uheldigvis sprekker stemmen hans litt på slutten, sånn at det som var ment som en fyndig avslutning i stedet høres ut som en tynn bønn.

Nokså langt bak i salen er det en ung nykommer, en av våre nye landsmenn som man gjerne kaller dem, som ber om ordet. Med lav stemme, det er tross alt første gang hun møter sine fremtidige kolleger i Oslo Rådhus, spør hun om Jan Bøhler virkelig mener det er helt irrelevant at Geir Lippestad var terroristens forsvarer. Ja, om det ikke rett og slett er nettopp det som er grunnen til at han er blitt den han er blitt? «Ja, for han ville vel ikke ha blitt betraktet som partiets nye superstjerne om han hadde fortsatt å være en vanlig fyr i lokallaget på Nordstrand?» spør hun, uten å legge merke til hvor potensielt impertinent spørsmålet hennes er.

Da sprekker det for Jan Bøhler. Den vanligvis så myke stemmen, som er en så slående kontrast til den harde kroppen, begynner å brøle. «G-E-I-R L-I-P-P-E-S-T-A-D» brøler den, «er en Æ-R-L-I-G kar med en E-K-T-E personlighet. Han er en V-I-K-T-I-G person i samfunnet. Han har gjort en T-O-P-P jobb i Agenda. Han er D-E-N K-L-A-R-T B-E-S-T-E partiet kunne komme opp med». Heldigvis roer stemmen seg igjen, og blir sitt vanlige, fløyelsbløte jeg igjen sånn at han rekker å punktere diskusjonen med trumfesset sitt. For det må de innrømme, selv de aller mest optimistiske partivennene, at ingen hadde trodd de skulle klare å vinne hovedstaden. Ikke etter alle disse årene med borgerlig styre, eller vanstyre - som de liker å kalle det, og etter at Fabian Stang hadde vunnet hjertene til gamle damer, små unger og forhenværende frikere som nå er bosatt i Ullevål Hageby.

Ingen husker lenger helt hvem som tenkte på Lippetad først, men Jan Bøhler vet i hvert fall at han har gjort et betydelig arbeid med å bearbeide de skeptiske delene av partiet. Altså de som kan tenkes å ligge til venstre for partiledelsen, som gjerne vil trekke partiet nærmere SV og den slags. Det har pleid å være hans oppgave det, å holde den fraksjonen samlet og limt til partiet. Resten av partiet, som lenge har stirret lengselsfullt over mot midtstreken - mot Venstre og KrF, har for lengst skjønt at veien til makt ikke er brolagt med gode intensjoner om mer sosialisme. For Arbeiderpartiet, har flere tenkt samtidig, var Geir Lippestad rett og slett som sendt fra den himmelen han tror på - i motsetning til de fleste andre i partiets sentrale posisjoner. Tanken var så enkel at den rett og slett var nødt til å være riktig: En kristen mann med gode verdier, det er det partiet trenger for å få åpnet døra til Kristelig Folkeparti. Og ganske riktig: Hadde det kanskje ikke vært opptil flere moderate, sentrumsorienterte skribenter som hadde bidratt til Agendas debatter? I farten kom Jan Bøhler i hvert fall opp med to, kanskje tre, som han ikke ville ha tenkt på som innlysende bidragsytere til en tenketank for venstresiden. To som løftet opp betydningen av å gi funksjonshemmede verdighet - der hadde debatten vist at venstresiden og sentrum kunne samles i en felles enighet om at ingen funksjonshemmede skulle få mindre verdige liv. Samt en tredje debattant som Lippestad fint kunne ta æren for å hente inn, i kjølvannet av sin erfaring som advokat i 22. juli-rettssaken. Det var en debatt hvor venstresiden og sentrum hadde vist seg å være helt enige i at demokratiet måtte ligge fast. Alltid. Og uansett.

På vei hjem fra det, tross alt, gode møtet i Arbeiderpartiets bystyregruppe, ringer Jan Bøhler til Ketil Solvik-Olsen i Frp. De kjenner hverandre ikke godt, men nok til at man kan ringe i en stund som dette. Solvik-Olsen er den eneste som har erfaring med en pressekonferanse av den typen Arbeiderpartiet skal holde dagen etter. Så da kjennes det naturlig å be statsråden om råd for hvordan man forklarer utenforstående at det å velge terroristens forsvarer - først til styreleder for sosialdemokratiets tenketank, dernest til ordfører i Oslo - må sees helt uavhengig av Anders Behring Breivik. Selv lyktes Solvik-Olsen nokså godt med å overbevise norsk presse om at forbindelsen mellom Breivik og FrP var et blindspor. «De utenlandske mediene får du ikke gjort noe med uansett», sier han til Bøhler. «Men det er uansett ikke dem du skal overbevise».

Mens han sykler hjem til Grorud kommer Bøhler på den gule post it-lappen til Lippestad. Den han skrev bok om og som fulgte ham gjennom hele den krevende rettssaken. «Verdikommunikasjon = Rettssikkerhet. Demokrati» sto det. Under var det listet opp tre punkter: «Verdig. Rolig. Ærlig». Det er et herlig budskap. Et inspirerende budskap. Det får ham til å tråkke til litt ekstra i motbakkene. Dette er det nye sosialdemokratiets budskap, tenker Jan Bøhler, tråkk-tråkk-tråkk. Dette er den nye ideologien, tråkk-tråkk. Ut med kraftproduksjon, tråkk. Inn med verdikommunikasjon, tråkk. Ut med produksjon. Inn med kommunikasjon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook