Det nye jødehatet er det gamle

GAARDER-DEBATTEN: Vi er daglig konfrontert med en krig som aldri burde ha funnet sted. Begge parter er blitt aggressorer og forsvarere, og tror blindt på sin sak som rettferdig. Det uhyggelige er også den krig som utspilles utenfor krigens arena, mellom politiske sympatisører som rettferdiggjør det den ene side kjemper mot eller for. Det rettes av forstålige grunner frontalangrep på staten Israel, men uten så mye som å antyde Hizbollahs mangeårige terror mot den samme stat, og dens antijødiske nettverk til Iran og Syria. Israel er i krig med internasjonale krefter som vil utrydde dens eksistens. Nå kan dette dødelige mål støttes opp av en rekke framtredende personer som ikke vil eller kan se mønsteret i den krigen?

SOM MANGEÅRIG medlem av Amnesty tar jeg kompromissløst avstand fra krigen, samtidig som jeg er like kompromissløst tar avstand fra den nye antisemittisme som nå slår ut i full blomst blant enkelte forfattere og intellektuelle. Man kan ikke elske og hate på én gang. Den nye antisemittismen er den gamle, som florerte på Heinrichs Heines tid over hele Europa, utskjelt som «pakk» i flere land, som en permanent trussel om å erobre verden. Forfølgelsen under nazismen trodde jeg vi kjente så altfor godt, men etter seksdagerskrigen i 1966 fikk antisemittismen næring på en ny måte. Israel var blitt en militær makt, på godt og ondt. Men det har aldri vært verre anklager enn nå.

PÅ ET TIDSPUNKT da vi enda ikke er ferdig med Holocaust og dens konsekvenser i Europa, og i vårt eget land fant jeg tegningen i Dagbladet av Israels statsminister som SS-offiser grotesk, ja blodig. Men i likhet med Muhammed-tegningene, som var like groteske og blodige, ville jeg ikke ha opphevet trykkefriheten, men heller ikke praktisert den. Det forblir imidlertid et intellektuelt paradoks at folk som tok avstand fra Muhammed-tegningene, nå fullt ut støtter en karikatur av Israels statsminister som SS-offiser med pisk. Står Muhammed for fred, forsoning, demokrati, kvinnefrigjøring og menneskeverd? Som troende ville jeg likevel aldri går til angrep på en annen religions symboler og tradisjoner.

TIL SLUTT: Det skal være en stor forfatter- og publisist-kongress i Berlin primo september i år, der blant andre Jostein Gaarder er invitert. I lys av Midtøstenkrisen, Irak og Afghanistan, forventes det en inngående tankeutveksling om disse konflikter som fokuserer på de intellektuelles ansvar i dagens situasjon.