STOR OPPGAVE: 34 år etter at legendariske Carl Sagan introduserte en hel generasjon for astronomiens undere og mysterier, skal Neil DeGrasse Tyson ta stafettpinnen videre i den nye utgaven av «Cosmos». Mye av vår kunnskap har forandret seg, men vår ubetydelighet i universet er den samme, skriver Knut Jørgen Røed Ødegaard i denne artikkelen. 
Foto: Seth Reed / National Geographic Channel
STOR OPPGAVE: 34 år etter at legendariske Carl Sagan introduserte en hel generasjon for astronomiens undere og mysterier, skal Neil DeGrasse Tyson ta stafettpinnen videre i den nye utgaven av «Cosmos». Mye av vår kunnskap har forandret seg, men vår ubetydelighet i universet er den samme, skriver Knut Jørgen Røed Ødegaard i denne artikkelen. Foto: Seth Reed / National Geographic ChannelVis mer

Det nye kosmos

TV-serien «Cosmos» inspirerte på 80-tallet en hel generasjons interesse for verdensrommet. Nå er den gjenopplivet, og guider oss gjennom et univers som ser ganske annerledes ut enn hva det gjorde for 34 år siden.

Meninger

IDEER: I flere år har det vært snakket om å lage en moderne versjon av Carl Sagans sagnomsuste «Cosmos». Søndag begynte National Geographic Channel å sende oppfølgeren. Gjennom 13 episoder skal Neil DeGrasse Tyson lede seerne gjennom verdensrommets fenomener, og vise hva vi vet i dag.

På starten av 80-tallet ble «Cosmos» sett av minst 500 millioner mennesker i 60 land, deriblant Norge. TV-serien gjorde at millioner av mennesker åpnet øynene for universets storslagenhet og mystikk, og at dramatiske fenomener ble presentert på en helt ny måte. Serien forsøkte å demonstrere menneskenes plass i tid og rom - på en planet som er et helt ubetydelig støvkorn rundt en helt alminnelig stjerne blant flere hundre milliarder andre i vår galakse Melkeveien, som ikke utmerker seg på noen måte blant de mange milliarder galaksene som finnes i vår del av verdensrommet.

Helt sentralt for seriens suksess var programlederen og opphavsmannen Carl Sagans glødende innlevelse og presentasjon. Den dag i dag er serien en solid snakkis blant astronomi-interesserte som var gamle nok til å oppleve den.

I første episode av den nye serien ble vår plass i universet grundig demonstrert. Om mulig er vi nå enda mer ubetydelige enn på Sagans tid, med kunnskapen om at det er mange flere galakser i universet enn tidligere antatt, og muligheten for at det finnes en uendelighet av univers. Homo sapiens har dessuten bare eksistert i noen få sekunder på en kosmisk kalender der hele universets historie er komprimert til et kalenderår.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje startet det litt forsiktig, og Tyson hadde ikke den samme overbevisende gløden som Sagan, men dette tok seg noe opp etter hvert. Det skal bli spennende å se de kommende episodene, hvor virkelig spenstige fenomener trolig blir presentert!

Den originale «Cosmos»-serien ga oss et blikk inn i det ypperste forskerne visste på den tiden - og ved hjelp av fantasi og filmteknologi gikk serien noen ganger kanskje enda lenger. Siden den gang har utviklingen vært formidabel: Romsonder har besøkt alle planetene og mange av de større månene i Solsystemet, og vi har sett både asteroider og kometkjerner på nært hold. Tilveksten av svært kraftige teleskoper, både på jordiske fjelltopper, slik som gigant-teleskopene på Hawaii og i Chile, og romteleskopet Hubble, som ble sendt ut i bane rundt Jorden i 1990, har gitt oss nye øynene mot rommet, og fantastisk ny innsikt i universets mest fascinerende fenomener.

Et av de mest utfordrende av disse er svarte hull. Allerede i 1980 trodde de fleste astrofysikere at slike eksisterer, men ingen sikre observasjoner fantes. De siste to tiåra har vi imidlertid fått mange bilder av hvordan svarte hull ved hjelp av sine ufattelig intense tyngdekrefter herjer med omgivelsene. Bildene viser gjerne formidable skiver av stoff som virvler rundt og nærmest ligger i kø for å bli slukt av et usynlig sort hull i midten. Noe av stoffet blir som regel skutt ut igjen i form av to intense gass-stråler. Akkurat nå pågår denne typen dramatikk til og med i sentrum av vår egen galakse, Melkeveien.

Hubble ga også for første gang folk flest en mulighet for å se hvordan stjerner og planeter dannes, inne i gigantiske skyer av støv og gass som finnes mellom stjernene. De fascinerende bildene viser hvordan vårt eget solsystem antakelig så ut for 4,5 milliarder år siden - som en mørk, virvlende skive der planeter ble til, med en glødende klump i midten som skulle bli Solen.

Siden 1980 har vår kunnskap om eksploderende stjerner, kolliderende galakser, galaksedannelse, enorme stjerneklynger og eksotiske fenomener også blitt revolusjonert av andre observatorier i rommet som kan se ultrafiolett og infrarødt lys, røntgenstråling og gammastråling. Observatorier i rommet har gitt oss bilder av universets barndom og viser spirene til våre dagers galakser og galaksehoper.

I 1987 opplevde astronomene for første gang på nesten 400 år at en supernova eksploderte i nærheten av Melkeveien. Nøytrinoer fra arnestedet for eksplosjonen, dypt inne i den dødsdømte stjernen, gjorde forskerne i stand til direkte å observere selve starten på dette kosmiske kjempesmellet.

Virkelig mye fantastisk billedmateriale har blitt tilgjengelig, og dersom reiseleder Tyson og produsentene av den nye «Cosmos»-serien er like framtidsrettede som Sagan, har vi virkelig noe å glede oss til!

Selv om en rekke mysterier er løst, har også mange flere kommet til. Og vi kan fortsatt bare redegjøre for 4,9 prosent av alt som finnes i universet. Resten utgjøres av den mystiske mørke materien, og den enda mer mystiske og merkelige mørke energien.

Carl Sagan var spesielt opptatt av mulighetene for livsformer andre steder i universet. De siste tiåra er det knapt noe som har opptatt forskningen på verdensrommet mer enn spørsmålet om vi er alene. Sagan var blant annet ansvarlig for at Pioneer- og Voyager-sondene som ble sendt ut gjennom Solsystemet på 1970-tallet ble utstyrt med informasjon om menneskene og Solsystemet til eventuelle intelligente vesener som, kanskje om mange millioner år, måtte komme over en av sondene. Symbolsk nok er Voyager 1 akkurat i ferd med å forlate Solsystemet.

En av de viktigste nyoppdagelsene siden Sagans «Cosmos», er eksistensen av planeter utenfor vårt solsystem. Først i 1992 oppdaget forskerne den første, og siden har utviklingen gått stadig raskere. I dag er nesten 2000 såkalte eksoplaneter kjent, og statistiske undersøkelser tyder på at det kan være så mange som 40 milliarder jordliknende planeter i beboelig sone bare i Melkeveien.

Store og omfattende lytteprosjekter har blitt gjennomført, forskerne har gjort mange interessante funn av avanserte molekyler - livets byggesteiner - i kometer, og de har undersøkt atmosfærens sammensetning på flere eksoplaneter. Vi vet at det er mange steder det kan være eller kan ha vært livsformer. Men fortsatt har vi verken sett eller hørt noe til disse.

I kosmos er avstandene formidable, og letingen vil pågå med stadig større intensitet inntil vi finner gode svar. Vi lever i astronomiens gylne tidsalder, og store oppdagelser gjøres i stadig større tempo. Kanskje vil vi også oppleve å få svaret på Sagans virkelig store spørsmål: Er det noen der?

• Knut Jørgen Røed Ødegaard er astrofysiker, og har gitt ut flere bøker om astronomi.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook