Det nye kyskhetsløftet

FEMINISME: Det nytter ikke å vente med orgasmen til etter revolusjonen.

I FJOR kommenterte Ingunn Økland boka Rosa prosa. Om jenter og kåthet som ble lansert 8. mars, skrevet av unge feminister: «Unge feminister kan offentlig bejuble sitt eget underliv, tilsynelatende uten bekymring for at andres skamferes». Hun fikk blant flere følge av Dagbladets Cathrine Krøger som slo hardt ned på unge feminister som ikke sto tilbake for å «offentliggjøre sine mest private og intime detaljer om alt fra \'min første orgasme, til lesbesex og kunsten å runke en tenåringsgutt». I år sørget boka Heia mamma for at vi fikk en fantasiløs reprise. Dagsavisens hovedoppslag til 8. mars sørger Trine Andreassen for: «Moderne feminister må løfte blikket fra sine egne klissete gulpekluter. Kampen om retten til å amme på kafé og snakke offentlig om kroppsvæskene sine er latterlig lite betydningsfull sammenlignet med kampen mot kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresdrap.» Hovedbudskapet er med andre ord at unge, vestlige, hvite, velutdannete feministers fokus på egen situasjon og seksualitet innebærer feminismen endelige abdisering fra politikken.

SELV MENN har begynt å konkurrere om offerstemplet. Det ser ut til å være kongeveien til sympati og tiltak. Det er imidlertid en uverdig konkurranse som setter grupper opp mot hverandre og fører til at selv sterke antifeministiske og innvandrerfiendtlige krefter som Fremskrittspartiet plutselig smykker seg med feministisk retorikk. I dag blir feminister beskyldt for ikke å prioritere minoritetskvinners problemer. Såkalt postkolonialistisk feministisk kritikk og svart feminisme har i lengre tid satt berettiget fokus på at det tradisjonelle feministiske subjekt har vær hvit, heteroseksuell, middelklasse, mens det er en rekke kulturelle, etniske, og klassemessige forskjeller som kompliserer den opprinnelige feministiske fortellingen. «Interseksjonalitet» er et begrep som forsøker å favne denne kompleksiteten av kryssende sosiale og kulturelle forskjeller og ulike feministiske interesser. Denne viktige kritikken er imidlertid ikke det samme som å sette opp en tabloid konflikt mellom «bortskjemte» feminister og «undertrykte» minoritetskvinner. Minoritetskvinner er verken tjent med offerstatus eller stakkarsliggjøring. De såkalt privilegerte feministene setter i virkeligheten et betimelig fokus på seksuelle normer som fører til skam, tvang, konformitet eller selvstendighet, lyst og eksperimentering og hvilke seksuelle valg som får normalitetsstempel. Dette står ikke i motsetning til å fokusere på noen minoritetskvinners utsatthet for seksuell kontroll, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.

Å BE UANSVARLIGE feminister knipe bena sammen og tenke på annet enn sine «småborgerlige seksuelle» frigjøringsfantasier er en reprise fra 1970-tallet. 70-tallsfeminstenes tematisering av kjønn, intimitet, seksualitet og omsorgsrelasjoner uttrykte seg i likhet med dagens nyfeminister i offentliggjøring av personlige, ofte selvbiografiske erfaringsrapporter under slagordet «det personlige er politisk». Denne offentlige artikuleringen av det bemerkelsesverdig mange avskrev som privat, småborgerlig egosentrisme var starten på den andre feministiske politiske bølge. Den gang som i dag ble feministene oppfordret til å ta seg kraftig sammen og tenke på dem som hadde det verre: Arbeiderklassens kvinner og tredje verdens kvinner. Det er misforstått feministisk strategi å sette grupper og saker opp mot hverandre slik det ble gjort på 70-tallet og slik det gjentas i dag. Feminismen er en mangfoldig bevegelse og ikke et politisk parti, men består av kryssende feministiske perspektiv. Det er feminismens uttalte mål å bekjempe den overleverte kjønnskulturen som har en unik fleksibilitet. Derfor er det fullt legitimt at unge, vestlige kvinner og menn fokuserer på et kjønnssystem som oppleves som et problem enten dette er mangel på likestilling når det gjelder arbeidsdeling og omsorg for barn, konserverende kulturelle forventninger til morsrollen og den kvinnelige seksualiteten eller krav om flere kvinner i styrerommene. Dette står på ingen måte i motsetning til å støtte minoritetskvinners kamp for rettigheter. På 70-tallet ble feminister bedt om å frigjøre den undertrykte husmoren og bevisstgjøre arbeiderklassekvinnene, i dag bes feminister om å frigjøre minoritetskvinnene.

VED Å SETTE ulike feministiske interesser opp mot hverandre og hevde at noen perspektiv er mindre verdige og legitime enn andre, unnslår man i realiteten den grunnleggende feministiske innsikt om kjønnskulturens effekter: I kjernen av all konservativ kjønnskultur står kontroll over kvinners seksualitet enten denne forfektes av individer, religion eller politikk. Dette kan komme til uttrykk i mild belærende form av intellektuelle men den viser sitt grimmeste ansikt i religiøse kulturer. Det kan være katolske lands forbud mot abort, prevensjon og kvinner seksuelle og samfunnsmessige frihet. Det skjer i muslimske miljøer der noen kvinner blir utsatt for omskjæring, tvang og i verste fall æresdrap. Det skjer i norske kirkesamfunn der for eksempel oslobiskopen Kvarme forbyr prester som lever homofilt å praktisere sitt yrke. Kjønnskulturen kommer imidlertid også til uttrykk i helt vanlige norske hjem der noen kvinner utsettes for vold, voldtekt og i ekstremtilfelle drap - selv om dette betraktes som individuelle tragedier og ikke settes i sammenheng med kjønnskulturen.

EN GRUMSETE blanding av stemmer fra FRP til journalister, med Hege Storhaug i spissen, maner feminister til å frigjøre minoritetskvinnene. Frigjøring gjør seg imidlertid dårlig som ordre ovenifra. Det er ikke vanskelig å si seg enig i at det er en viktig feministisk oppgave å fokusere på kjønnskulturens utslag for minoritetskvinner og jobbe for å styrke deres rettigheter. Vel så viktig er det å snu blikket mot rasistiske mekanismer i den norske majoritetskulturen. Det vi desidert ikke trenger er et feministisk kyskhetsløfte fra unge «privilegerte» feminister som blir refset til å avstå fra å tematisere egne erfaringer med kjønnskulturens utslag i seksuelle relasjoner, omsorgsarbeide eller arbeidslivet. Det nytter heller ikke å vente med orgasmen til etter revolusjonen. Sorry. Wencke Mühleisen er aktuell med boken «Sex og sånn. Funderinger omkring kjønn og seksualitet» som utgis på Spartacus forlag i disse dager.