Stormannsgal: «Når det gjelder nytteverdien av å bruke Kadhafi senior som forskningsobjekt i det underutviklede feltet for forskning på stormannsgalskap, hadde jeg nær sagt at den er uendelig», skriver kronikkforfatteren. Arkivfoto: Zohra Bensemra/Reuters/Scanpix
Stormannsgal: «Når det gjelder nytteverdien av å bruke Kadhafi senior som forskningsobjekt i det underutviklede feltet for forskning på stormannsgalskap, hadde jeg nær sagt at den er uendelig», skriver kronikkforfatteren. Arkivfoto: Zohra Bensemra/Reuters/ScanpixVis mer

Det nye Libyas første feiltrinn

Muammar Kadhafi skulle ikke blitt drept. Sønnen hans bør tas til fange.

Jeg overga meg til en følelse av dyp maktesløshet og lett absurditet da jeg lånte en Ipad torsdag ettermiddag og brukte den til å sende min aller første melding med dette verktøyet. Meldingen var adressert til en av disse distingverte franskmennene som har gått i spissen for å presse resten av verden til å fjerne Muammar Kadhafi fra den obskøne, froskeliknende positur han har inntatt, sittende over det libyske folk i over førti år. Vær så snill, skrev jeg, gå i forbønn hos vennene dine i overgangsstyret, og eventuelle andre revolusjonsdomstoler, uavhengig av deres konstitusjon, for å få stoppet mordene på Kadhafi-familien, og for å sørge for en problemfri overføring til varetekt i Haag for dem som allerede er siktet for forbrytelser mot menneskeheten.

En enkel sak? Det er en stund siden Den internasjonale domstolen i Haag annonserte at den var rede til å ta saker i forbindelse med Libya. Nå er derimot Muammar Kadhafi død, og det meldes også om dødsfallet til en av hans sønner, Mutassim. Likevel har det ikke vært ytret et ord om legaliteten og anstendigheten til disse operasjonene. Ingen libysk talsmann har engang henspilt til domstolen i sine kunngjøringer om diktatorens uskjønne fall. USAs president talte som om muligheten for å trekke diktatoren for domstolen i Haag aldri engang var nevnt. Han ble etterfulgt i dette av sin utenriksminister, som, etter et nylig besøk i Libya, kun hadde noen luftige bemerkninger å komme med, hvorav en var at det nok ville lette overgangen om Kadhafi ble drept. Den britiske statsministeren, David Cameron, som tok seg tid til å nevne de internasjonale ofrene for Kadhafis årelange terror, lot også være å nevne muligheten for en rettergang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Blant annet overbeviser denne stilltiende overenskomsten meg om at det aldri ble gitt noen generell instruksjon til styrkene som nærmet seg Kadhafi i hans hjemby Sirte. Ingenting i retning av: drep ham om det er absolutt nødvendig, men prøv å arrestere ham (og andre navngitte, enten det er familiemedlemmer eller andre) og få ham overført til Nederland. Uansett ser det helt klart ut til at selv om en slik ordre var blitt gitt, var den ikke kunngjort med særlig kraft.

I avviklingen av et obskønt regime, spesielt et som har vist at det heller vil ødelegge samfunnet og staten enn å overgi seg, er det naturlig at folket ønsker seg en form for eksorsisme. Det er tilfredsstillende å se monsterets kadaver og være sikker på at det aldri kommer tilbake. Det er også beroligende å vite at det ikke finnes noen hatefull frontfigur som motstandskrefter kunne utnytte for å forlenge elendigheten og ugjerningene. Imidlertid var Kadhafi på det tidspunktet han døde allerede satt ut av spill. Han ledet en broket og vettskremt liten forsamling og var ikke lenger i stand til å yte motstand. Alle de positive resultatene jeg nevnte ovenfor kunne vært oppnådd ved rett og slett først å ta ham til et sykehus, så til et fengsel, og siden til flyplassen. En stund i varetekt ville antakelig ha store positive virkninger, siden de stakkars, fortapte sjeler som fremdeles har tillit til mannen umulig kunne ha beholdt illusjonene sine etter å ha blitt eksponert for galningens ralling i retten.

Et nytt Libya begynner, men det begynner med en nedrig lynsjing. Nyhetskorrespondenter har i det siste i varme ordelag berettet om overbærenheten som rebellene har vist i sin omgang med Kadhafi-tilhengernes folk og eiendom. Dette gjør det enda verre at dette prinsippet ikke kunne bli respektert i sitt mest sentrale tilfelle. Når jeg skriver dette, går angivelig Saif al-Islam Kadhafi, en av Muammars sønner, fremdeles løs. Det vil være noe av en tragedie om han også blir drept uten at det er strengt nødvendig. I det minste bør det nasjonale overgangsrådet og det internasjonale samfunnet minne sine soldater om at han må tas i varetekt.

Dette er ikke for å vise noen utidig sympati for Saif, eller andre på listen over ettersøkte. Imidlertid er særlig han i besittelse av en enorm mengde potensielt nyttig informasjon om det døde regimet, kanskje til og med om hvor strategisk materiale, for ikke å snakke om enorme ulovlige pengebeholdninger som rettmessig tilhører det libyske folket, befinner seg. Det vil i flere enn én betydning være kriminelt å bidra til at beviser blir ødelagt. Når det gjelder nytteverdien av å bruke Kadhafi senior som forskningsobjekt i det underutviklede feltet for forskning på stormannsgalskap, hadde jeg nær sagt at den er uendelig. Likevel må hans talløse ofre nøye seg med så mye tilfredsstillelse de kan få av å se en blodig figur i full panikk som blir røft behandlet for så å få en ende på sine lidelser med et skudd som på ingen måte bidro til landets sikkerhet.

Jeg var i Romania den dagen Nicolae og Elena Ceausescu så hastig ble tatt av dage. Jeg var i Mosul dagen før Uday og Qusay Hussein ble omringet og gitt dødelige skudd i et hus uten fluktmuligheter. I begge tilfeller kunne man ta og føle på befolkningens lettelse. Det er ingen tvil om at det har en befriende, om enn kortsiktig, effekt å se med egne øyne det gamle symbolet på frykt og tortur bli revet vekk. Jeg vil likevel hevde at denne effekten fortar seg raskt, noe som ble klart i Irak da Moqtada al-Sadrs upolerte tilhengere fikk jobben med å henrette Saddam Hussein. Der er fremdeles sekteriske arr fra denne feilslåtte og nedrige episoden, og jeg vil bli veldig overrasket om ikke kimen til et liknende harme ble sådd i mange Libyere sist torsdag. Det er for seint å gjøre dette godt igjen nå, men det vil være synd om man fortsetter myrde Kadhafiene, og en fornærmelse om innkallingene til Haag fortsetter å bli ignorert.

Oversatt av Helga Krog Borchsenius

Begynner med lynsjing: Et nytt Libya begynner, men det begynner med en nedrig lynsjing, skriver journalist og forfatter Christopher Hitchens (bildet). Foto: Scanpix
Begynner med lynsjing: Et nytt Libya begynner, men det begynner med en nedrig lynsjing, skriver journalist og forfatter Christopher Hitchens (bildet). Foto: Scanpix Vis mer