Det nye matriarkatet

Kvinner har tatt over ledelsen av den norske modellen. Er det nok nå, spør Marie Simonsen i søndagskommentaren.

SEIERDAMENE: For første gang i historien er det tre kvinner som styrer den norske modellen; NHO-sjef Kristin Skogen Lund (f.v.), påtroppende statsminister Erna Solberg og LO-leder Gerd Kristiansen (ikke i bildet). Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix.
SEIERDAMENE: For første gang i historien er det tre kvinner som styrer den norske modellen; NHO-sjef Kristin Skogen Lund (f.v.), påtroppende statsminister Erna Solberg og LO-leder Gerd Kristiansen (ikke i bildet). Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix.Vis mer
Meninger

SØNDAGSKOMMENTAREN: Det er ikke vanskelig å kåre de mektigste i Norge. Jeg har vært med på slike kåringer flere ganger, med juryer fra alle leire i samfunnet. Vi prøver så godt vi kan å vri til noen overraskelser.

En gang ble Gerd-Liv Valla kåret til den mektigste, en annen gang Kjell Inge Røkke.

Det er morsommere enn alltid å slå fast at den mektigste er og blir statsministeren i en økonomi som den norske. Å lede regjeringen i et land med en så stor offentlig sektor, et så betydelig statlig eierskap, et pensjonsfond på over 4000 milliarder kroner og et statsbudsjett på over 1000 milliarder kroner, da er du konge.

Eller dronning. Eller som vi kaller det, statsminister.

Både LO og næringslivet har selvfølgelig stor makt, men alle som har vært i nærheten av regjeringsapparatet, vet at det er selve moderskipet. Derfor har det heller ikke vært nødvendig å kvotere inn kvinner på maktlistene, selv om de lenge var fraværende i næringslivets toppsjikt og fortsatt er det på listen over de rikeste. Statsrådene har en selvfølgelig plass helt i toppen av lista, gjerne også en departementsråd eller to.

Likevel har bladet Kapital i flere år laget en egen maktkåring for kvinner. Trygve Hegnar sier han gjør det for å synliggjøre kvinners makt. Selv om det har en bismak når kvinner må ha egen klasse for å bli premiert, har det vært interessant å følge. Bare på få år har lista endret karakter merkbart. Det er blitt stadig flere kvinner med reell makt og innflytelse også i næringslivet. Loven om styrekvotering er synlig, men i hovedsak reflekterer endringen at kvinner i flere år har utgjort halvparten av studentene og vel så det på utdanninger hvor ledere rekrutteres fra. De er flinke, ressurssterke og ettertraktet. Til de får barn, er det få hindringer i deres vei, og da kan de alltids ty til valgfrihet som unnskyldning for tradisjonelle valg. Det er tøft å innrømme noe annet når du tar likestilling for gitt.

Neste års liste bør kanskje bli den siste. Den vil toppes av tre-fire kvinner som også er landets mektigste. Øverst selvfølgelig statsminister Erna Solberg. Deretter LO-leder Gerd Kristiansen, eller muligens finansminister Siv Jensen. Og så NHO-leder Kristin Skogen Lund. Kanskje vil landet også ha fått sin første kvinnelige utenriksminister.

Mellom seg vil de i så fall styre norsk økonomi, arbeidsmarkedet og utenrikspolitikken. Det er ingen dårlig markering av stemmerettsåret.

På den annen side kan du jo prøve å forestille deg at Jens Stoltenberg hadde stilt opp hos Kapital de siste åtte åra for å motta en pris av Trygve Hegnar for å være landets mektigste mann. Nei, det kan du ikke.

Betyr kvinnelige ledere nødvendigvis en mer likestilt politikk? Er vi i mål? Minerva-kommentator Jan Arild Snoen mente forleden at om kvinner fikk de tre tyngste postene i regjeringen, var det ikke så farlig med kjønnsbalansen i resten av regjeringen. Helt siden Gros kvinneregjering i 1986, har regjeringer fulgt den uskrevne regelen om 40 prosent av det underrepresenterte kjønn, i praksis kvinner. I den rødgrønne regjeringen er det 50/50.

Han er ikke alene. Motstanden mot kvotering og andre likestillingstiltak har vært mer uttalt på borgerlig side de siste åra, og det er mye som tyder på at dagens likestillingspolitikk vil tones ned og dels reverseres under en blå regjering.

Framtida for likestillingsdepartementet og ombudet er usikker. Sexkjøploven skal evalueres, fedrekvoten reduseres og i praksis gjøres valgfri, og hadde Høyre fått flertall, ville partiet avskaffet styrekvoteringen Høyre-statsråden Ansgar Gabrielsen i sin tid innførte. Biotekloven skal evalueres og blir trolig mer restriktiv, igjen. Fastleger skal ha reservasjonsrett når det gjelder prevensjon, abort og assistert befruktning.

Om det siste sa Erna Solberg at det ikke handler om kvinners rettigheter, men først og fremst er et etisk-moralsk spørsmål. Argumentet er gjenkjennelig fra abortmotstandere, men er mer overraskende fra en tidligere leder av Høyre-kvinnene. Hennes forgjenger Kaci Kullmann Five, som var aktiv i kampen for selvbestemt abort, kan sikkert friske opp partiets hukommelse, men det er en villet forglemmelse hos Solberg, som vet bedre.

Hun var mot fjerning av fedrekvoten, fordi hun vet valgfriheten det snakkes så vakkert om, ikke er reell i svært mange familier, men ble nedstemt av eget parti. Nå forsvarer hun kuttet som om hun aldri har ment annet.

Det er altså ikke gitt at kvinnelige ledere er enige om hva som er god likestillingspolitikk, eller at de støtter opp om statsfeminismen som har gjort Norge til verdens mest likestilte land. Frp gjør så visst ikke det, og vil kvitte seg med hele likestillingsapparatet. Høyre har prøvd å definere en såkalt borgerlig feminisme. Det er fortsatt noe uklart hva den består av, bortsett fra sterk skepsis til statlig styring.

Uenigheten er ikke ny, men er blitt mer synlig de siste åra. Den tverrpolitiske kvinnealliansen fra 70-tallet skapte inntrykk av en bred enighet om både mål og virkemidler. Likestilling har til og med vært en viktig del i den norske modellen, som tre kvinner nå skal styre, men hvert skritt har hele veien vært omstridt før det er blitt akseptert og til slutt tatt som en selvfølge.

Det er fristende å se de tre kvinnene på toppen som tegn på at vi er i mål. Kampen har blant annet handlet om maktposisjoner som et synlig symptom på ulikestilling. Men utgangspunktet har alltid vært vanlige kvinner og menns liv. Derfor var og er abortkampen viktig, derfor startet det med krisesentrene, derfor har likelønn og rett til heltid vært sentralt, derfor er internasjonal solidaritet en bærebjelke.

Når fastlegen blir framstilt som den svake part i spørsmålet om reservasjonsrett, er det fortsatt noen som må si, nei, slik er det ikke, og forsvare den 16 år gamle jenta som er blitt gravid.

Som Barack Obama sa da han ble president; vi er ikke mål, selv om en svart mann er blitt verdens mektigste.

For hundre år siden gikk borgerskapets kvinner foran i kampen for kvinners rettigheter. Det ville være et stort paradoks om de hundre år seinere trekker stigen opp etter seg og erklærer kampen for over.

Statsministeren i Norge trenger kanskje ikke mer likestilling. Men hun vil ha makt til å sørge for at andre får det. Eller ikke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.