Det nye trusselbildet

Forsvaret kneler. Svalbard er truet. Det er usikkert om vi får hjelp fra NATO i en konflikt med Russland. Kan dette være sant?

Kommentar

Forsvarsøkonomien er ikke bærekraftig. Det var den tunge konklusjonen da forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen la fram sin årsberetning i går. Vi har mye og moderne militært isenkram, og mer er på vei (f.eks. nye jagerfly). Men det er mangel på vedlikehold, mangel på reservedeler, mangel på trening, giftige valutasvingninger og galopperende kostnadsøkninger på nytt utstyr. Uten bedre drift kan ikke forsvaret etablere en tilfredsstillende beredskap, fastslo Bruun-Hanssen. Admiralen er på ingen måte den eneste som roper varsko. Bruun-Hanssen gjør det med gullstripene på, uten store ord eller fakter. Til gjengjeld er tallene store. Da forsvarssjefen la fram sitt fagmilitære råd i oktober i fjor var prislappen ekstrabevilgninger på 180 milliarder de neste 20 åra. For det beløpet får vi et forsvar som er på nivå med det vi har i dag. Alternativet er en gradvis nedbygging av forsvarsevnen.

Andre er langt mer direkte og bombastiske. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, nå ved Forsvarets forskningsinstitutt, er en av de mest frittalende. Til Dagbladet Magasinet uttalte han i helga at vi om ti år i praksis vil ha avviklet vår forsvarsevne. Vi er på vei inn i en situasjon der Norge ikke vil ha evnen til å vise militær motstand som er sterk nok til at våre allierte er nødt til å gripe inn. Uroen blant offiserene har også spredt seg blant politikerne. Høyres landsmøte vedtok i helga å øke bevilgningene til forsvaret i samsvar med NATO-vedtaket om at forsvarsutgiftene skal utgjøre to prosent av bruttonasjonalproduktet. Statsminister Erna Solberg har tidligere karakterisert slike prosentmål som tull, og derfor ble vedtaket sminket med at to prosent er «et langsiktig mål».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke bare i Høyre at det gjærer i forsvarspolitikken. Senterpartiet er kanskje landets mest forsvarsvennlige parti, i hvert så lenge strukturen er desentralisert og Heimevernet sterkt. For Sp er dessuten NATO et slags EU-substitutt. Det er bare få dager siden den tidligere partilederen Liv Signe Navarsete i et intervju med nettstedet aldrimer.no uttalte at hun ikke tror «Norge er i stand til å mobilisere raskt eller sterkt nok til å forsvare landet inntil NATO-forsterkningene kommer».

Den nye forsvarspessimismen har vokst fram etter at norsk krigføring i Afghanistan er betydelig redusert, og Russland igjen viser muskler flere steder i Europa. Dens sentrale premiss er at Russland under Putin er en aggressiv og uberegnelig nabo, slik annekteringen av Krim viste. Ståle Ulriksen, forsker ved NUPI, har sagt det tydeligst: «Det er bare Russland som både har evne til å gjennomføre et konvensjonelt militært angrep mot Norge, og som samtidig kan tenkes å ha et motiv for å gjøre det».

Etter militære operasjoner i Afghanistan, på Balkan, i Irak, i Libya og utenfor Somalia (piratjakt), har det norske forsvaret vendt blikket hjem. Generalene som innførte den nye krigerkulturen i forsvaret (herunder Sverre Diesen), er tilbake til start i Nord-Norge. I årevis fikk den nasjonale beredskapen forfalle, uten at det medførte noen militær eller politisk oppmerksomhet av betydning. Da sier det seg selv at snuoperasjonen blir betydelig, både økonomisk, politisk og retorisk.

Det er særlig to nye argumenter som har kommet inn i forsvarsdebatten, og de er nøye forbundet. Viktigst er at NATOs sikkerhetsgarantier framstilles som betydelig svekket. Ledende offiserer og forskere synes nå å være enige om at NATO-paktens paragraf 5 om umiddelbar unnsetning til medlemsstatene, ikke er så forpliktende lenger. Å komme til assistanse «kan også bety varme tepper og varme ord», sier forskeren Asle Toje som var medlem av Ekspertgruppen for forsvaret av Norge. Sverre Diesen sier politikerne setter for stor tillit til våre allierte i en situasjon der Norge havner i konflikt. Hans budskap er at vi må ha et sterkt, norsk forsvar for å få den hjelpen vi vil trenge. Som han sier: «Hvem vil hjelpe den som ikke vil hjelpe seg selv?»

Svalbard er det andre, sentrale punktet i nytenkningen rundt Russland og Norge. I prinsippet er Svalbard norsk territorium som skal forsvares av norske styrker. Men det er ingen styrker eller militære installasjoner på øygruppa. Den er demilitarisert. Et typisk konfliktscenario er at Russland framprovoserer en situasjon som gir påskudd for en militær operasjon. Samtidig har Norge en fortolkning av Svalbardtraktaten som ikke deles av våre allierte. Vil USA risikere den tredje verdenskrig for å befri Longyearbyen, spør forskere.

Det beste vi kan si om den nye forsvarsdebatten, er at den er mer konkret enn under den kalde krigen. Det skulle også bare mangle. Hvis Norges evne til å forsvare landets selvstendighet er truet, er det et alt for viktig spørsmål til å overlate til generalene.