FELLESSKAPET «Terrorangrepet har gjort det klart for oss hvem vi er. (...) Den norske inkluderingsdebatten har i altfor stor grad vært preget av generalisering og unøyaktigheter, og stigmatiserende uttalelser mot innvandrere generelt, og muslimer spesielt», skriver kronikkforfatterne. Foto: Morten Holm/Scanpix
FELLESSKAPET «Terrorangrepet har gjort det klart for oss hvem vi er. (...) Den norske inkluderingsdebatten har i altfor stor grad vært preget av generalisering og unøyaktigheter, og stigmatiserende uttalelser mot innvandrere generelt, og muslimer spesielt», skriver kronikkforfatterne. Foto: Morten Holm/ScanpixVis mer

Det nye vi

Hvis Sophia skal føle seg like mye hjemme i Norge som Kristin og Audun, er vi nødt til å endre tonen i den offentlige samtalen.

De første timene etter terrorangrepet i Oslo 22. juli opplevde uskyldige nordmenn med innvandrerbakgrunn å bli mistenkeliggjort og trakassert. En pakistansk-norsk sivilingeniør ble spyttet på og flere opplevde grov sjikane fra tilfeldig forbipasserende. Det er et skremmende og konkret uttrykk for den gruppetenkningen mange muslimer i Norge opplever hver eneste dag.

Da det ble klart at gjerningsmannen var en hvit, kristen, høyreekstrem nordmann, stanset gruppetenkningen. Da var han enkeltpersonen Anders Behring Breivik, ikke først og fremst kristen eller etnisk norsk.

Da Erna Solberg 4. august gikk ut i VG og mente at muslimer blir hetset på samme måte som jødene ble det på 30-tallet, måtte VG stenge kommentarfeltet under nettsaken på grunn av de mange hatefulle kommentarene mot muslimer. Også i ukene etter terrorangrepet har slik hets florert på avisenes nettdebatter.

På et nettmøte hos NRK skrev trettenåringen Sophia inn følgende spørsmål: «Hei, jeg er 13 år og norsk muslim. Jeg føler det er min feil. Han sa han drepte alle de fordi jeg er her. Burde jeg flytte ut for å beskytte norske barn i framtida? Det er det jeg føler. Hilsen Sophia.»

Det enkle, men likevel så vanskelige, spørsmålet vi alle nå må stille oss, er: Hva skal til for at Sophia føler at Norge er like mye sitt land som vårt? Hva skal være inngangsbilletten for å være en del av det norske fellesskapet?

Terrorangrepet har gjort det klart for oss hvem vi er. Demokrati, toleranse og menneskeverd er grunnverdiene det norske samfunnet er tuftet på. Alle som deler disse verdiene er velkommen inn i fellesskapet. Det er ekstremister som stiller seg utenfor det demokratiske fellesskapet og sprer hat og vold, som er våre fiender enten de er høyreekstremister eller islamske fundamentalister.

I etterkant av terrorangrepet skrev Pedro Carmona Alvarez i Bergens Tidende at: «Det var mange degoser og pakkiser og negre og gulinger som også felte tårer i helga. Og det er fordi vi også elsker dette landet, fordi Norge også er vårt hjem.» Det er dine verdier, ikke din religion eller hudfarge som bestemmer om du er en del av det store norske fellesskapet. Når 90 prosent av innvandrerne sier at likestilling, ytringsfrihet og demokrati er viktige verdier, så har de sagt ja til den norske samfunnskontrakten.

Men hvis Sophia skal føle seg like mye hjemme i Norge som Kristin og Audun, er vi nødt til å endre tonen i den offentlige samtalen. Vi vil gjerne invitere til en ny og nullstilt debatt om inkludering og innvandring, basert på fakta, saklige argumenter og gjensidig respekt.

Mange etterspør nå en mer kunnskapsbasert debatt. Vi har sett positive oppspill fra både høyre- og venstresiden i norsk politikk. Kristin Clemet skriver i en kronikk i Dagbladet 4. august at «vi som er positive til det flerkulturelle samfunnet må bli flinkere til å gi våre positive holdninger et innhold som er basert på kunnskap. Vi må forsøke å møte både reelle bekymringer, virkelige problemer, ubegrunnet frykt, overdrivelser og grunnløse påstander med mer kunnskap om de faktiske forhold.» Det er vi helt enig i.

Den norske inkluderingsdebatten har i altfor stor grad vært preget av generalisering og unøyaktigheter, og stigmatiserende uttalelser mot innvandrere generelt og muslimer spesielt. Et uttrykk som «snikislamisering» kan stå som eksempel. Dette er et begrep som er hentet fra ytterliggående konspirasjonsteorier, og som antyder at muslimer som gruppe er ute etter å overta det norske samfunnet og styre det etter helt andre prinsipper enn i dag. En påstand det på ingen måte er dekning for.

Å bruke et slikt ord bidrar utelukkende til å mistenkeliggjøre muslimer flest. Siv Jensen bruker kjønnsdelt svømmeundervisning som et eksempel på snikislamisering. Vi diskuterer gjerne dette, akkurat som vi gjerne diskuterer andre konkrete problemstillinger. Men da er det de konkrete problemstillingene som skal diskuteres, med saklige argumenter for og mot. Og la det være sagt, SV ønsker å følge dagens opplæringslov der vi ikke deler inn elevgrupper etter verken etnisitet eller kjønn.

Vi må aldri legge lokk på inkluderingsdebatten. Det skal være stort rom for uenighet og vidt forskjellige standpunkter skal brynes mot hverandre, men debatten blir ikke mindre kritisk og dårligere ved at alle deltakerne setter høyere krav til kvaliteten på sine argumenter. Målet må være at det er en debatt der også Sophia føler seg velkommen til å delta.

Kritikk av islam er en naturlig del av samfunnsdebatten, på samme måte som annen religionskritikk. Men muslimhets er noe helt annet. Når høyreekstreme, antimuslimske miljøer betegnes som «islamkritiske», slipper de for billig unna. Det disse miljøene bedriver er så langt unna den humanistiske religionskritikken det er mulig å komme.

Alle som driver religions- eller kulturkritikk må være forsiktig med å stille folk kollektivt til ansvar for enkeltpersoners handlinger og ytringer. Vi i SV har kritisert kristne mørkemenn som har sagt det er greit å slå barn som en del av barneoppdragelsen. På samme måte har vi slått hardt ned på navngitte representanter fra enkelte innvandrermiljøer mener det er greit å klapse til barna sine. Når det gjelder vold i barneoppdragelsen er det intet slingringsmonn uansett om det begrunnes med kultur eller religion.

Men vi kunne jo aldri sagt at det «er typisk kristne å banke ungene sine» eller at «typisk at muslimer slår barna sine». Vi må bort fra denne generaliserende, hatefulle tonen, og behandle hver enkelt muslim i det norske samfunnet som et enkeltmenneske med egne meninger. For muslimer i Norge er like forskjellige som Erna Solberg og Kristin Halvorsen.

Vårt løfte er at vi alltid skal ta til motmæle mot hatefulle ytringer, også mot ekstreme ideer vi kanskje ikke har tatt på alvor til nå. Det kan være i nærmiljøet, i nettdebatten eller i lokalpolitikken. Ord er ikke «bare ord», det er makt i ord og det finnes ikke noe absolutt skille mellom ord og handlinger. Vårt felles ansvar er å si ifra.