I essayet «Reflections on Gandhi», påpekte George Orwell frastøtende sider ved inderens pasifisme. Ikke bare hadde Gandhi formant jødene om å begå «kollektivt selvmord» heller enn å gripe til våpen mot nazistene; denne tankeløse oppfordringen uttrykte også pasifismens problem mer generelt. Det er vanskelig, skrev Orwell, «å se hvordan Gandhis metoder kunne vært anvendt i et land der opposisjonelle forsvinner midt på natten uten at man noen gang hører fra dem igjen». Gandhis vellykkede pasifisme var avhengig av en stilltiende forståelse – et moralsk minste felles multiplum – mellom undertrykkeren (den britiske koloniadministrasjonen) og den undertrykte (det indiske folk), for å fungere effektivt. Ikke-voldelig motstand har aldri stoppet de verste tyrannene og krigsherrene, og vil aldri gjøre det. Å ville fred kan forlenge krigen.

Selv om få av dagens motstandere mot Norges engasjement i Afghanistan bekjenner seg til prinsipiell pasifisme, har Orwells lærdommer fremdeles relevans. For hva skyldes egentlig alt bråket rundt «krigen i Afghanistan» – en operasjon med FN-mandat og folkevalgt afghansk støtte. Aage Borchgrevink (29.11) argumenterer overbevisende for at motstanden skyldes venstresidens bisarre fascinasjon for amerikansk utenrikspolitikk. Men er det også noe annet inne i bildet? Er motstanden mot «militære løsninger» å finne i en tenkemåte med særlige vekstvilkår i et samfunn som det norske? Er dagens fredsaktivister blitt nypasifister?