Det nypasifistiske Norge

I essayet «Reflections on Gandhi», påpekte George Orwell frastøtende sider ved inderens pasifisme. Ikke bare hadde Gandhi formant jødene om å begå «kollektivt selvmord» heller enn å gripe til våpen mot nazistene; denne tankeløse oppfordringen uttrykte også pasifismens problem mer generelt. Det er vanskelig, skrev Orwell, «å se hvordan Gandhis metoder kunne vært anvendt i et land der opposisjonelle forsvinner midt på natten uten at man noen gang hører fra dem igjen». Gandhis vellykkede pasifisme var avhengig av en stilltiende forståelse – et moralsk minste felles multiplum – mellom undertrykkeren (den britiske koloniadministrasjonen) og den undertrykte (det indiske folk), for å fungere effektivt. Ikke-voldelig motstand har aldri stoppet de verste tyrannene og krigsherrene, og vil aldri gjøre det. Å ville fred kan forlenge krigen.

Selv om få av dagens motstandere mot Norges engasjement i Afghanistan bekjenner seg til prinsipiell pasifisme, har Orwells lærdommer fremdeles relevans. For hva skyldes egentlig alt bråket rundt «krigen i Afghanistan» – en operasjon med FN-mandat og folkevalgt afghansk støtte. Aage Borchgrevink (29.11) argumenterer overbevisende for at motstanden skyldes venstresidens bisarre fascinasjon for amerikansk utenrikspolitikk. Men er det også noe annet inne i bildet? Er motstanden mot «militære løsninger» å finne i en tenkemåte med særlige vekstvilkår i et samfunn som det norske? Er dagens fredsaktivister blitt nypasifister?

I åpningen av Dag Solstads Gymnaslærer Pedersen påpeker fortelleren korrekt at «mitt lands historie er forbausende fredelig, også i krig.» Norge har ikke opplevd massakrer siden borgerkrigene på 1200-tallet. Landets historie er et lykkelig sammenfall av tilfeldigheter, homogenitet og kompromisser som har hindret voldelige konflikter i stor skala. Selv de gangene Norge har vært i krig, har våre lidelser vært ubetydelige sammenliknet med andre lands. Det døde angivelig flere russiske krigsfanger enn nordmenn på norsk jord under 2.verdenskrig.

Dette har formet vår tenkemåte. Ideen om «fredsnasjonen Norge» artikuleres først på slutten av 1800-tallet. Enten argumentet var biologisk – «hele vort folk er naturlige og fødte fredsvenner» (Dagbladet 1896) – eller historisk-kulturelt – ble det fredsæle norske folk tilkjent en spesiell misjonsbefaling om å skape fred i verden. Denne tankegangen har på ulikt vis fulgt Norge gjennom hele det tjuende århundret, fra mellomkrigstidens nøytralitetslinje, via FNs fredsbevarende operasjoner, og fram til de siste tiårenes engasjementspolitikk og mekling.

Ja, ta nettopp fredsmekling som eksempel på fredsideologien. Vi gir ordet til tidligere Balkan-mekler Thorvald Stoltenberg, for anledningen fra sin famøse de er jo serbere alle sammen-tale. «Jeg må bare si dere at for meg er den høyeste moral her å bidra til fred. Det er ikke mulig å få fred uten å snakke med alle parter. Og jeg vil si en ting til: Det er ikke mulig å få fred uten å være upartisk.» Med andre ord: Dialog – upartiskhet – ikke-vold – fred som høyeste moral. Norge er riksmeklingsmannen og konfliktrådenes land – en virkelighet der ingen disputt er større enn at den kan løses uten tvangsmakt.

Problemet med det norske fredsideologien blir åpenbar når den eksporteres til andre områder. Som FN-mekler i Bosnia-krigen i årene 1993-95 møtte Stoltenberg en ganske annen virkelighet. Upartisk dialog betydde i praksis å sidestille partene moralsk, selv om den (bosnisk)serbiske siden var ansvarlig for krigsutbruddet, hadde etnisk renset hele landområder og begått den store majoriteten av krigsforbrytelsene. Fokuset på en fredelig løsning uten NATO-flyangrep, fungerte som et carte blanche for aggressoren til å forlenge sivilbefolkningens lidelser. Hvorfor? Dypest sett fordi Stoltenbergs fredstanker var bygget på virkeligheten slik den framsto fra fredsnasjonen Norge, og ikke området den var ment å skape fred i. Stoltenberg var pasifist – ikke i teorien, men i praksis. Han ville fred, men endte opp med å forlenge krigen.

Politikerne har lært, i dag er det andre som gestalter det norske fredsidealet. I april 1999, i Kosovokrigen andre måned, fremmet forfatteren Gert Nygårdshaug et visjonært forslag om å kanalisere alle pengene brukt på bombingen til «forsoningstiltak» mellom albanere og serbere, anslagsvis 100 milliarder kroner. Som gammel Balkan-venn skulle jeg gjerne sett hvor mye av pengene som ville nådd sitt formål, og hvor mye som ble igjen i de involvertes lommer. Jeg antar at bilparken i Beograd ville fått et betydelig løft, om ikke annet.

Det går en tydelig linje fra fantasten Nygårdshaug til Åsne Seierstad, SU-leder Kirsti Bergstø og demonstrantene i «Hent soldatene hjem!» som hevder at «det finnes ingen militær løsning i Afghanistan.» Slik taler nypasifistene, folk som er oppvokst i et land uten politiske drap, uten etnisk-religiøse konflikter og med ubevæpnet politi. For her – i spenningen mellom deres egen virkelighetshorisont og verden utenfor – ligger nypasifistenes feiltakelse. De er blitt pasifister – ikke i teorien – men i praksis. De er ute av stand til å se at tvangsmakt kan være forutsetning for sikkerhet, og tror militærmakt bør begrenses til motstandskamp a la MILORG. For om det ikke finnes noen militær løsning for Afghanistan, finnes det heller ingen løsning som ikke innebærer militære virkemidler. Og de ser heller ikke at en globalisert verden angår situasjonen i Afghanistan oss selv.

I en uklar og skrikende polemikk der mine argumenter visstnok «singler i glass» (kan ikke norske debattanter snart få hjelp med metaforklisjeene sine?), stiller SU-leder Bergstø det betimelige spørsmålet hvorfor jeg bruker tid på norske forfattere mens NATO kriger. Men forfattere er interessante nettopp fordi de ubevisst artikulerer den norske nypasifismen. Dessuten: Jeg har akkurat skrevet boken Gud er norsk, som over nesten 300 sider ikke nevner norske forfattere en eneste gang. Derimot inneholder boken en lengre kommentert leseliste om krig og konflikt, som kanskje vil være til hjelp for et intellekt som per i dag framstår så begrenset at det ikke evner å se utover Dagbladets debattsider. Sist men ikke minst viderebringer boken synspunkter fra en lang rekke norske utenlandssoldater. Deres nyanserte vitnesbyrd fra verdens konfliktområder er en motvekt til tenkemåten i det nypasifistiske Norge.