Det onde i kunsten

Litteraturforskeren Julia Kristeva hevder at det er bearbeidelsen av det frastøtende som mer enn noe annet særmerker den moderne litteraturen.

Denne bearbeidelsen er preget både av fascinert innlevelse og ironisk avstand. Med Kristevas ord opptrer således den moderne dikteren både i rollen som dommer og medskyldig.

Stig Sæterbakken taler ikke om det frastøtende (men rett og slett om «det onde»), og han refererer heller ikke til Kristeva, men han beveger seg likevel i de samme tankebanene.

I sin forrige essaybok erklærte han at han foretrakk bøker som fylte ham med ubehag: «Tekstens ubehag fyller tomrommet etter katastrofenes fravær, og det rystende, urovekkende, avskyelige kaster glans over en trygg og kjedelig tilværelse.»

Hitler = Mefisto

Hvordan kan dette ha seg? Er dette den moderne diktningens svar på antikkens katharsis? Er det snakk om en form for eksorsisme der dikteren omfavner djevelen, tråkker ham på halen og stenograferer de skrik som denne nærkontakten utløser? Slik at vi som lesere kan føle oss fri, renset, bekreftet i våre forestillinger om at «det onde» er noe som befinner seg utenfor oss selv?

Fascinasjonen av det onde, det makabre og groteske, kan vi ikke løpe fra. Vi behøver ikke gå til diktningen for å få bekreftet det. Tabloidpressens forsider spiller på den så godt som hver eneste dag. Hvorfor denne opptatthet av Baneheia-saken? Hvorfor er vold underholdning? Hvorfor blir vi aldri ferdig med krigen og Hitler?

Skurken Hitler

Det siste spørsmålet stiller Sæterbakken i «Hitler, en metafor fra Tyskland». Vi trenger Hitler, svarer han, «som et svart speil holdt opp for menneskeheten, i hvilket menneskeheten ser sine verste trekk, forstørret på det grusomste.»

Og med en av samlingens mange freske formuleringer kaller han Hitler for «det moderne sosialdemokratiets Mefisto; selve superskurken i etterkrigstidens store fortelling om det opplyste borgerskaps kamp mot mørkets krefter».

Det er denne fortellingen Sæterbakken setter spørsmålstegn ved. Vi trenger Hitler, slår han fast, «for å holde vår latente ondskap fra livet». Det er nødvendigheten av å holde seg med syndebukker, enten de har gjort seg fortjent til det eller ei, Sæterbakken her påpeker, og det er farene ved dette han advarer mot. Ikke bare bidrar den til at vi lukker øynene for vår egen indre svinehund, den bidrar også til å stadfeste antinomien mellom godt og ondt, noe som «kan vise seg å være menneskehetens største bløff siden Kristi himmelfart». Vel, vel, så lenge vi taler om en motsetning mellom mennesker og ikke i det enkelte mennesket, så kan nok Sæterbakken ha rett i det. Men at vi alle er mennesker på godt og ondt, er vel ikke noen sensasjonelt ny påstand?

God på bunnen?

Sæterbakken forutsetter at den «kristen-amerikansk-sosialdemokratiske dramaturgi» bygger på den forutsetning at menneskene er gode på bunnen. Mon det? Hva så med arvesynden? Forfatteren hopper bukk over den, når han retorisk spør: «Hva hjelper det å være god på bunnen i det øyeblikk krisen kaller oss til handling? Hvis det er der det gode i oss befinner seg, betyr det jo ikke annet enn at vi i de fleste tilfeller, når det virkelig gjelder, vil bruke uhensiktsmessig lang tid på å finne frem til det.»

Dette høres besnærende riktig ut, men er samtidig et eksempel på Sæterbakkens hang til generaliserende formuleringer som ikke helt holder mål når man går dem nærmere etter i sømmene. Sitatene er hentet fra «Litteraturen og det etiske» der han drøfter muligheten for en helt gjennomført «ond tekst». Han er tilbøyelig til å svare «nei». Slik han ser det, er det noe i språket selv som motsetter seg å bli forgiftet av ondskapens skorpioner.

Lydhørhet

Essayet rommer mange interessante refleksjoner omkring forholdet mellom etikk og estetikk, selv om logikken ikke alltid er like god. Et eksempel på dette er når Sæterbakken slår fast at en tenkt gjennomført ond tekst, må være totalt ustrukturert, «det helt ville verket», for deretter å slå fast at naturen muligens er et helt vilt verk. Men naturen er vel ikke «ond», snarere hinsides godt og ondt? Uansett er dette en stimulerende tekst som maner til ettertanke.

Best er likevel Sæterbakken der han tar for seg andre forfattere som står ham nær, og som på ulikt vis er egnet til å illustrere hans synspunkter.

Det gjelder slike som Poe, Conrad, Faulkner, Beckett, Emmanuel Bove (en «glemt» forløper for den franske nyroman) og de i Norge altfor lite påaktede skandinaviske samtidsforfatterne Vibeke Grønfeldt og Lars Jakobson - det vil si forfattere hvis bøker er drevet fram av pulsslagene fra det mørkets hjerte som Sæterbakken avlytter med en slik lydhørhet.

På prøve

Sæterbakken er en utmerket stilist og en av våre dagers fremste litterære essayister, glad i ordspill, øyeåpnende paradokser og metaforer. Noen vil kanskje synes at han er litt for forelsket i egne formuleringer. Til det kan sies at denne skrivemåten nettopp demonstrerer et av hans hovedpoenger: at tematiseringen av ubehaget kan gi lyst og velbehag.

«Kan noe virke tiltrekkende på oss, uten at det også har et element i seg av noe frastøtende?» spør han i det avsluttende essayet med den megetsigende tittelen «Hvorfor jeg alltid hører på trist musikk». Selv er han ikke i tvil og bekjenner at han er ute etter å framkalle det anstøtelige, det som strider mot hans egen overbevisning. Slik setter han seg selv på prøve.

Han setter også leseren på prøve og utfordrer våre inngrodde moralske og estetiske oppfatninger - både som essayist og skjønnlitterær forfatter.