KONSTANT RÅSKAP: «Hadde vi tatt inn over oss lærdommen fra dødsleiren, ville vi ikke ha godtatt at president Assad i Syria bombet en forstad til hovedstaden sin med kjemiske våpen sist august», skriver Bernt Hagtvet. Foto: Jørn H. Moen
KONSTANT RÅSKAP: «Hadde vi tatt inn over oss lærdommen fra dødsleiren, ville vi ikke ha godtatt at president Assad i Syria bombet en forstad til hovedstaden sin med kjemiske våpen sist august», skriver Bernt Hagtvet. Foto: Jørn H. MoenVis mer

Det onde speil for oss selv

Oftere og oftere hører vi om en «Holocaust-lede». Men vi har fortsatt ikke lært nok.

Meninger

Om kort tid vil verden nok en gang markere Shoah, den jødiske katastrofen. 27. januar 1945 var dagen da sovjetiske tropper frigjorde Auschwitz. Leiren var nokså tom; dødsmarsjene hadde startet kort tid før. Nok et desperat forsøk fra nazistenes side på å skjule forbrytelsene.

Blant de utmarsjerende var flere norske jøder, blant dem den eneste gjenlevende av tidsvitnene Samuel Steinman foruten Julius Paltiel og Leo Eitinger to brødre Hirsch. Det russerne så, var helvete på jord. Et sivilisatorisk bunnfall uten sidestykke i moderne tid. Bildene derfra er inngått i vårt felles minne av gruvekkende erindringsstykker.

Og atter en gang vil vi få høre: Er det ikke nok nå? Har vi ikke fått vite alt hva som er verdt å vite om «Endlösung der Judenfrage», nazistenes vanvittige forsøk på å utrydde et helt folk på kaldt industrielt-vitenskapelig vis. Et folk som utgjorde 0,67 prosent av befolkningen i Tyskland i 1930, men som ble ansett som Rikets dødsfiende. Bare fordi de var født. Ikke for noe de påviselig hadde gjort. Tvert om - få elsket tysk kultur og hadde ytt så fremragende bidrag til den som nettopp de tyske jødene. Militært sluttet de spørsmålsløst opp om krigen i 1914. Hitler fikk sitt jernkors av en jødisk underoffiser. Vi har å gjøre med et metafysisk begrunnet folkemord, den verste konspirasjonsidé noensinne.

Når skal vi bli ferdig med Auschwitz? Spørsmålet kommer fra folk som mener de har sett alt og hørt alt. De er trette. Og oftere og oftere hører vi om en «Holocaust-lede».

Selve denne offisielle markeringen er ikke gammel. Alt her ligger det et paradoks: Det tok lang tid før verden tok inn over seg hva som var hendt. I år er det niende gangen dagen 27. januar offisielt blir markert som minnedag. FN var seint ute; vi var alle seint ute.

For sannheten er at verden ikke på langt nær har lært nok av Auschwitz. Hadde vi tatt inn over oss lærdommen fra dødsleiren, ville vi ikke ha godtatt at president Assad i Syria bombet en forstad til hovedstaden sin med kjemiske våpen sist august. Da drepte han 1 429 mennesker, inkludert hundrevis av barn. Hadde vi lært av Auschwitz, ville verdenssamfunnet ha grepet inn med en gang for å hindre et slikt bunnfall av råskap.

Assads regime kan naturligvis ikke sammenliknes med nazistenes massive folkemord, men vår likegyldighet overfor påviselig lidelse er av samme slekt. Det var derfor filosofen Harald Ofstad for over 40 år siden skrev en kronikk i denne avis med tittelen «Vant Hitler krigen?» Vår evne til å tåle andres lidelse aner øyensynlig ingen grenser. Råskapen synes konstant. Ofstads bok om nazismen, «Vår forakt for svakhet», (1974) er fremdeles den beste disseksjon på norsk av det menneskesyn som ligger bak nazismen som ideologi - og hvor vi finner kildene til denne ideologiens fascinasjonskraft.

I dag, med den enorme interessen for denne mørke perioden i europeisk historie, har vi godt av å bli minnet om hvor vanskelig det var å få verdens øre for det som var skjedd. En av de første og den viktigste Holocaust-historikeren, Raoul Hilberg, hadde store vansker med å finne forlegger til sitt trebindsverk «The Destruction of the European Jews». Boka kom ut tidlig på 1960-tallet på et lite forlag. I dag er verket en klassiker. Også folk som Elie Wiesel og Primo Levi hadde problem med å finne utgivere til sine bøker.

Så kom vendingen. Bøker ble utgitt i tusentall, filmer laget, med Claude Lanzmanns ni timer lange epos «Shoah» som det ypperste eksempel (1978). «Shoah» er etter mitt syn den viktigste film som er laget etter krigen overhodet. Vi har fått filmer om undervurderte sider ved jødenes kamp og motstand, både dokumentar og spillefilm, alt fra «Schindlers liste» og «Pianisten» til Donald Craig i «Defiance». Vi har fått Holocaust-forskningssentra og museer over hele verden, monumenter og rettssaker. Filmen «In Darkness» er den siste, fra 2012. Den viser hvordan jøder overlevde i kloakkene i det naziokkuperte Europa. Den neste filmfestivalen i Cannes vil vise The Zookeeper’s Wife, en film om ekteparet Jan og Antonia Zabinski som reddet 300 jødiske barn, kvinner og menn ved å gjemme dem i dyrebur i den zoologiske hagen i Warszawa. Margarethe von Trottas Arendt-film bringer tilbake en av etterkrigstidas viktigste debatter, om den anonyme ondskap og mannen Eichmann som en ny type menneske i totalitære diktaturer.

Å tro vi har utforsket den jødiske tragedien - som også omfattet andre offergrupper som homofile, mentalt og fysisk handikappede, Jehovas vitner og ikke minst sovjetiske krigsfanger (drept og sultet ut i et omfang av mer enn tre millioner) - å tro at vi vet så mye, er en illusjon. Sannheten er at vi ennå ikke vet mye om holocaust. Hvem vet for eksempel noe fyldestsgjørende om dødsleiren Chelmno, den første tilintetgjøringsleiren på europeisk jord, satt opp i 1941 og modell for alle seinere leire? Nazistene tok livet av om lag 200 000 jøder der, alt mens de eksperimenterte med metoder for mest mulig effektiv avliving av mennesker. Bare tre jøder overlevde Chelmno. Få av morderne ble rettsforfulgt.

Hvor mange vet noe om Belzec, der ukrainske voktere under kommando av tyskere myrdet 500 000 og bare to overlevde? Mangelen på vitner er hovedårsaken til at det er så lite kunnskap om denne leiren. Men vi vet nøyaktig hva som foregikk fordi nazistene holdt seg med et tett byråkrati og noterte ned i sirlige tallkolonner tallet på ofre. De var stolte over hva de fikk til av drap en masse.

Mer og mer blir vi klar over hvilket handlingsrom det tross alt var for dem som ville verne jødene. Ta Litauen. I det landet ble 95 prosent av jødene drept, oftest av litauere i samarbeid med nazistene. Der greide nederlendere Jan Zwartendijk, som representerte Phillips i landet, å redde mer enn 1200 jøder. Han nektet å bli hjemkalt da krigen kom og overtalte i stedet den nederlandske regjeringen til å utnevne ham til konsul i Kaunas. Så satte han i gang med å utstede exit-visa til Nederlandsk Vest India. Et barnehjem og en skole er kalt opp etter ham i Israel, men inntil han døde i 1976 var det få i Nederland som var interessert i skjebnen hans. Litauen anerkjente innsatsen hans ytterst motvillig så seint som i 2012.

Mer kjent er den hugenottiske landsbyen Chambon-sur-Lignon i det sørøstlige Frankrike. Under ledelse av to prester, hvorav den ene ble drept, lyktes det hele landsbyen å redde hundrevis av jøder fra Vichy-politiet. Så seint som i 2004 anerkjente Jacques Chirac heroismen hos Chambon-innbyggerne, og det var ikke før sist sommer at landsbyen fikk et museum som fortalte om denne enestående krigshistorien.

Det er ingen grunn til å glemme at under de verste forhold finnes det valg menneskene kan ta. De norske grenselosenes innsats inngår i dette mønsteret av enkel hverdagslig heroisme.

Det offisielle Russland har gradvis og tvungent erkjent noe av Stalins forbrytelser, men omgås dem med tåkeaktig innadvendthet. Med Putins ny-nasjonalistiske linje vil ikke denne flengen i russisk historie forstås og behandles ærligere, verken i skolebøker eller i det offisielle minnet. Det finnes intet Yad Vashem i Moskva, et offisielt forsknings- og minnested for GULags ofre. Organisasjonen som søker å holde minnet om tyranniet levende, «Memorial», er en privat sammenslutning. Minnesmerkene er få, ofrene marginalisert i nasjonens hukommelse, Stalin oftest sett på som en redningsmann i Den store fedrelandskrigen.

For noen år siden satt jeg i styret for den norske UNESCO-avdelingen. Vi foreslo at UNESCO ikke bare skulle ta vare på sivilisasjonens høykulturer. Vi ville at også minnene etter menneskelig nederdrektighet skulle bevares. Svartsiden. Det finnes ennå rester etter GULag-leirene, men de forsvinner fort. Men temaet var for sensitivt og initiativet drept med en gang.

Neste etappe i markeringen av nazismens grusomheter er å feste blikket på hele dette kompleks av ideologisk vanvidd i det 20. århundre, der stalinismen inngår som verre enn nazismen hva angår tallet på ofre. UNESCO bør innføre en egen GULag-dag.

Jeg foreslår 5. mars, Stalins dødsdag i 1953, og ber den russiske ambassadøren i Oslo om å overbringe president Vladimir Putin dette forslag. Før OL.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook