Gjør ikke nok: Vi kan fint gjøre noe med barnefattigdommen uten å stenge grensene.
Gjør ikke nok: Vi kan fint gjøre noe med barnefattigdommen uten å stenge grensene.Vis mer

Innvandring og fattigdom:

Det pågår en ekkel slåsskamp om de fattige barna

Ingen fattige innvandrerbarn blir rikere av at vi holder dem utenfor landet. Vi blir ikke så mye fattigere av å få dem hit heller, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

I Norge vokser over 100 000 barn opp i fattigdom. Det er fem ganger Molde i «vedvarende lavinntekt», som det så stusslig heter i statistikken. Litt over halvparten er innvandrere. Ifølge nye tall fra SSB har andelen fattige barn med innvandrerforeldre doblet seg siden 2006. Fra 26 000 til drøyt 55 000. Det provoserer de aller fleste av oss, men særlig landets innvandringskritiske miljøer. Slike tilstander er uholdbare.

Dessverre er det er ikke barnefattigdommen de reagerer på. Den rørende omsorgen som mobiliseres på Facebook og i debattspaltene synes å være mer for selve statistikken, enn de som befolker den. Hvis vi vil ha mindre fattigdom i Norge, får vi slutte å slippe inn fattigfolk. De fattige blir ikke rikere, men det pynter på kakediagrammet og gir oss pusterom til å trekke lettelsens sukk. Kanskje særlig i statistikkbyrået, som vet bedre enn de fleste hva Frp-misnøye med tallmaterialet kan føre til.

Alternativt, som Frps Christian Tybring-Gjedde luftet for Dagsavisen, får fattige slutte å formere seg. Ta-da!

For mange innvandringskritikere er det likevel fortellingen om fattigdomsutviklingen som vekker harme. I et innlegg i Aftenposten skriver Kjetil Rolness om Jonas Gahr Støres unnvikende svar på problemets opprinnelse. Støre er vag i beskrivelsen og kommer med delsannheter, mener han. Gjemt og glemt i forklaringen, er den liberale innvandringspolitikken. Rolness, og mange med ham, mener berøringsangsten på venstresiden gjør at Støre og kompani trekker lua nedover ansiktet. De ser bare konsekvensen, men ikke årsaken. Hettemåker hele gjengen, for å låne fra kommentarfeltet.

Derfor ropes det på innrømmelser. Dersom Arbeiderpartiet ikke skal miste all tillit og oppslutning, må de si at innvandring fører til økt barnefattigdom, krever Rolness.

Det er et bein det må være forholdsvis enkelt for Støre og Arbeiderpartiet å kaste ham. Det er helt korrekt å påpeke at økningen i barnefattigdom stort sett stammer fra økt innvandring, ettersom fattige folk plasseres på bunnen av inntektsfordelingen. Det er en forutsigbar konsekvens når det kommer flyktninger fra fattige og krigsherjede land. Disse medmenneskene krysser ofte riksgrensa uten annet enn det de står og går i. Det er noen som har med seg utdanning og ferdigheter det norske arbeidslivet ser etter, men som regel ikke.

Slik blir de første åra i Norge forutsigbart meislet ut: Flere år med kompetanseheving, språkopplæring og lediggang. Bare de heldigste finner umiddelbart en plass i det høykompetente arbeids- og næringslivet. I mellomtida venter ofte offentlig stønad og et labert bidrag til en lystigere fattigdomsstatistikk.

Rolness og hans meningsfeller har rett i at politikere, ofte på venstresiden, ikke først og fremst bruker taletid og presseoppslag på barnefattigdommens første opprinnelse. All den tid vi skal oppfylle moralske og internasjonale forpliktelser, er det viktigere å snakke om hva vi kan gjøre for å løse problemet, enn hvordan det oppsto. Når de først er her, lovlig, som flyktninger fra krig eller familiegjenforening, har vi allerede forplikta oss til å hjelpe. Dersom man skal arrestere Ap for svik mot fattige barn, er neglisjeringen av barnetrygden de siste 20 åra et bedre sted å starte.

Alle som er mest opptatt av å påpeke at fattige innvandrere øker fattigdommen, avslører derfor i grunnen ikke stort. Rolness minner oss egentlig bare om det vi visste fra før: At innvandringskritikere i stor grad mangler vilje til å være med på spleiselaget. Når regninga kommer på bordet, for et måltid de selv ikke har bestilt eller spist, leter de etter nærmeste - ja, nærmest enhver - rømningsvei.

Her går det et åpenbart og klart skille mellom Rolness og hans hakkekylling i Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet. Ap er, og har i større grad vært, villig til å benytte fellesskapets betalingsevne til å oppfylle internasjonale forpliktelser, samt føre en rausere innvandringspolitikk enn andre. Forskjellene som finnes er basert på helt legitime interessekonflikter. Noen vil hjelpe mer, andre mindre. Støre vil betale for det, Rolness ikke. For såpass er alle ærlige om: Det krever selvfølgelig noe av oss å ta imot flyktninger og innvandrere - både økonomisk og kulturelt, bare ikke så mye som det gis inntrykk av.

Innvandringspolitikken, slik den har vært ført under både Stoltenberg og Solberg, er ingen dommedagsmaskin. Problemene med den er imidlertid ikke enkle å løse. Økt innvandring både koster og bekymrer.

Men bærekraftig velferd avgjøres til syvende og sist av prioriteringer og disponeringer. Men ikke bare i antall flyktninger vi slipper inn. Politikken kan skjerme noen grupper, belaste andre. Vi har et valg. Et godt valg er en dobling av barnetrygden. Dersom vi tar den tilbake til 1996-nivå, vil barnefattigdommen falle med over en fjerdedel.

Det er, til pennestrøk å være, ganske effektivt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook