UTSATT: Når Ap-leder Jonas Gahr Støre kan få en ny sjanse i 2021, skyldes det dels at partiet ikke har noen klar arvtaker, skriver kronikkforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
UTSATT: Når Ap-leder Jonas Gahr Støre kan få en ny sjanse i 2021, skyldes det dels at partiet ikke har noen klar arvtaker, skriver kronikkforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Debatt: Stortingsvalget 2017

Det paradoksale valget

Årets stortingsvalg ble uvanlig paradoksalt, oppsummerer Hans Olav Lahlum i denne kronikken.

Meninger

At den ene blokken får flest stemmer og den andre flertall i Stortinget, er ikke så uvanlig og skjedde senest i 2009. I 2017 gikk imidlertid alle partiene på vinnersiden tilbake, mens nesten alle på tapersiden gikk frem. Det eneste unntaket var at Stortingets største parti, Ap, også ble den største taperen. KrF satte ny bunnrekord på oppslutning, men kan likevel få rekordstor innflytelse. Ikke minst paradoksalt gjør Erna Solberg nå suksess ved å ligne stadig mer på Gro Harlem Brundtland.

OPPSUMMERER VALGET: Hans Olav Lahlum.
OPPSUMMERER VALGET: Hans Olav Lahlum. Vis mer

Valgvinner Senterpartiets 10.3 prosent var en nedgang fra målingene på våren, men likevel partiets nest beste etter 1973 – og nesten en dobling fra nesten-katastrofen for fire år siden. Da Trygve Slagsvold Vedum ble partileder for et sterkt splittet parti i 2014, var hans viktigste egenskap at han verken var Liv Signe Navarsete eller Ola Borten Moe.

Betydelig usikkerhet om han var klar for en så stor utfordring ble gjort til skamme: Vedum lyktes med å samle partiet og samtidig ta lederskapet for et distriktsopprør som rettet seg mot Høyre og Frp, men som også rammet Ap. Vedum sitter trygt, men vil trenge sitt kronisk gode humør i en fireårsperiode hvor innflytelsen for Sps stortingsgruppe trolig blir mindre enn størrelsen tilsier. Til valgets paradokser hører det at Sp jublet for et resultat som gjør at en gruppe distriktsopprørere flytter inn til Oslo, men som ikke fører til noe skifte i distriktspolitikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En illustrasjon av det ofte korte tidsperspektivet i vår tids valganalyser er at SV var jublende fornøyd med 6.0 prosent nå, mens partiet i 2009 var svært skuffet over 6.2 prosent etter å ha fått 8.8 prosent i 2005. SVs resultat i 2017 var partiets nest dårligste stortingsvalg på 30 år, men likevel altså en opptur etter to skuffende valg i 2013 og 2015. Det var samtidig også en stor lettelse for partileder Audun Lysbakken, som kom godt fra debattene og i langt større grad enn før nådde ut til nye velgere. Et stort skår i gleden var at nestlederen Kirsti Bergstø tapte i utjevningsmandatlotteriet og falt ut i Finnmark.

MDG gjorde med 3.2 prosent sitt beste stortingsvalg, men gikk samtidig klart tilbake fra fylkestingsvalget i 2015. Resultatet var godt under meningsmålingene for siste uke, og stilte besværlige spørsmål både om bredden i MDGs politikk og om det delte partilederskapet. Rødts 2.4 prosent var også under målingene, men likevel en udiskutabel fremgang som ga partileder Bjørnar Moxnes plass på Stortinget fra Oslo. Det gjenstår å se om Moxnes og Rødt kan utnytte den talerstolen bedre enn Erling Folkvord og forgjengeren RV klarte i 1993-97. Medregnet SV vokste kategorien radikalt røde og/eller grønne velgere fra åtte prosent i 2013 til nær tolv prosent i 2017. Det paradoksale utfallet ble altså gjenvalg av en blåblå regjering, siden de rødgrønne stemmene med to partier under sperregrensen ga dårligere uttelling.

Venstre så ut til å være i fare for å bli utradert i vår, og jublet forståelig nok da for 4.4 prosent på valgnatten. Trine Skei Grande har som partileder tilkjempet seg et nytt albuerom, men er fortsatt under sterkt press. Utviklingen mot et urbant storbyparti fortsatte, siden framgang i Oslo og Akershus reddet partiet tross tilbakegang i 16 fylker og klar tilbakegang i mange av dem.

Samtidig fortsatte høyredreiningen da Venstre mistet mange tradisjonelle venstrevelgere, men fikk nok kompensasjon i form av mer eller mindre taktiske nye stemmer fra Høyre. Det kan tas med på listen over høstens paradokser at Venstre nå utreder å gå i regjering med Frp og Høyre, tross et landsmøtevedtak om ikke å utrede aktiv dødshjelp. Venstre har aldri etter krigen gått i regjering uten å ha med KrF, og erfaringene til søsterpartiene i Storbritannia og Tyskland tilsier at det er en svært risikabel strategi nå å gå i regjering sammen med et mye større konservativt parti.

Samtidig er det lett forståelig at Venstre etter årets nær døden-opplevelse vil endre strategien fra forrige periode. Venstre klarte i 2005 – som eneste borgerlige parti siden 1973 – dessuten å gå fram i et stortingsvalg mens de satt i regjering. Det var ventet at Venstre før desember ville bli enig med Frp og Høyre om statsbudsjettet, men det blir svært spennende å se om Venstre før jul klarer å bli enig med Venstre i regjeringsspørsmålet.

KrF falt stille ned til 4.2 prosent i årets valgkamp, etter å ha hatt en fallende trend helt siden 2001. KrF er fortsatt partiet med høyest andel sistegangsvelgere ved hvert valg, og sliter tross sin forkjærlighet for småbarnsforeldre med å få stemmene til folk under 50. Det kan argumenteres for at partileder Knut Arild Hareides krevende balanselinje i regjeringsspørsmålet brakte partiet ned mot sperregrensen, men det kan også argumenteres for at en fortsatt populær ung partileder var det som reddet partiet over sperregrensen. KrF ble enda mer avhengig av Hareide siden den finanspolitiske talsmannen Hans Olav Syversen falt ut i Oslo, og ble enda mer et sør- og vestlandsparti siden de kom inn fra til sammen ett annet fylke. Det er lett å spå at KrF vil falle ut i 2021, men samtidig verdt å huske at partiets lille gruppe i mellomtiden får klart større påvirkningsmuligheter. Hareide har noen få gode kort på hånden. Han må spille dem bra hvis KrF skal ha en framtid i norsk rikspolitikk.

Ap gjorde med 27.4 prosent sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1920-tallet, og blir trolig for første gang siden da sittende åtte år i opposisjon. Slikt tar hardt på humøret i et utpreget posisjonsparti, særlig fordi forventingene var skrudd høyt opp ved inngangen til valgkampen. Jonas Gahr Støre strøk verken på muntlig eller skriftlig fremføring, men scoret for lavt på det som historisk har vært Aps store styrker: Sakseierskap til de viktigste sakene kombinert med en troverdig regjeringsstrategi. Han var framsynt nok til å forutse at KrF kunne havne i en vippeposisjon etter valget, men forsøket på å holde døren åpent for et regjeringssamarbeid dit bidro til en uklar profil og en vaklende inngang i valgkampinnspurten.

Reiulf Steen er den eneste partilederen i Ap etter 1920-tallet som aldri har fått sjansen som statsminister. Et skuffende valgresultat som 57-åring gjør det tilsynelatende sannsynlig at Jonas Gahr Støre blir den andre. Når han likevel godt kan få en ny sjanse i 2021 skyldes det dels at partiet ikke har noen klar arvtaker: Trond Giskes tilhengere vil heller ha Støre enn Hadia Tajik, og Tajiks tilhengere vil heller ha Støre enn Giske. Dessuten er det i 2017 mindre åpenbart enn det var i 2013 at det venter fire år i opposisjon.

Frp kan her forbigås raskt og positivt: Partiet oppfylte med 15.2 prosent ikke drømmen om å nå ut til mange nye velgere i posisjon, men leverte godt nok til sine kjernevelgere til å få fortsette i regjering med en marginalt mindre stortingsgruppe. Det var stikk i strid med hva mange forståsegpåere spådde i 2013, og en prestasjon som gjør at Siv Jensen sitter trygt både som partileder og finansminister. Opptil flere av partiets øvrige statsråder forblir sterkt omstridte, og det blir spennende å se hvilke endringer som like før jul eller like over nyttår kommer i regjeringskabalen.

Høyre gikk med sine 25 prosent tilbake fra 2013, men gjorde sitt nest beste stortingsvalg etter Willoch. De som krevde Støres avgang etter Ap's skuffende valg, bør huske at Solberg måtte gjennom tre skuffende valg i 2005, 2007 og 2009 før hun slo til med knallresultater i 2011 og 2013. Når Solberg nå er i rute til å bli den første borgerlige statsministeren etter parlamentarismen som holder to fulle fireårsperioder, utfordrer hun Kåre Willochs posisjon som Høyres viktigste politiker i etterkrigstiden.

Samtidig likner hun, paradoksalt nok, som politikertype mer og mer på Gro Harlem Brundtland. Begge vokste med oppgavene etter en vanskelig start som partileder, begge hører til den pragmatiske og ansvarlige hovedstrømmen i norsk politikk, begge oppfattes som trygge og troverdige mer enn som ideologisk og karismatiske, begge har en formidabel arbeidskapasitet som sin største styrke – og begge trives definitivt best i posisjon. Gjenvalg av en svært omstridt stortingspresident var et av flere tegn på at også Solbergs Høyre nå viser trekk av maktarroganse som de tradisjonelt har kritisert Ap for. Sist, men ikke minst viktig: Brundtland overlevde i mange år som statsminister på sin pragmatiske vilje til å administrere vedtak hun var mot. Det kommer Solberg også til å måtte gjøre hvis hun vil bli sittende gjennom den kommende fireårsperioden. Og det vil hun nok – i Brundtlands beste ånd – svært gjerne.