Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det parterte Russland

MOSKVA (Dagbladet): Andrej Voznesenskij er fortsatt en markant person i russisk kulturliv, 40 år etter sin debut. Nå ser han Russland for seg i bildet av en okseskrott - klar for partering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Første gang jeg traff Voznesenskij, var under Axel Jensens poesifestival i Oslo i 1986, da jeg laget et lengre intervju med ham. Jeg intervjuet ham igjen i Moskva i 1992. Da hadde han videreutviklet sin kunst til noe han kaller videomer, en slags kollasj av ord og bilder, hvor budskap og mening framstår gjennom en visualisering av ordenes og navnenes egen billedkraft.

- Jeg skriver ennå vanlige dikt, men videomene tar mest tid, forteller Andrej Voznesenskij nå.

- Jeg blir stadig forbløffet over den mening som særlig synes å ligge i navn. De er jo alle eldre enn personen som bærer dem, det er som om vi svømmer i det hav av assosiasjoner de målbærer. Jeg var for eksempel nylig i Spania og besøkte kultursenteret som er oppkalt etter Federico Garcma Lorca. På reisen klang «Lorca, Lorca» i hodet mitt. Plutselig hørte jeg: «Lorca-Lor-ca-lor-color». Er det noe som kjennetegner hans dikt, så er det bruken av farger. Eller ta «Kosovo», som inneholder det russiske ordet «sovok»: «feiebrett», betyr det, fryktelig nok. Av og til vet jeg ikke riktig når spøken slutter og alvoret begynner.

Kugalskap

- Da jeg var her i dikterstua di for sju år siden, hadde du en parteringsplansje av en gris hengende på veggen, og viste meg hvor lik den var kartet over Sovjetunionen.

- Og nå henger det en okse her: Ser du ikke Russland? Jeg har forsynt den med et advarende stempel om kugalskap...

- Skrotten er heldigvis ikke partert ennå.

- Det er nesten bare formelt. Oppsplittingen er i full gang, ikke minst fordi intet enkeltmenneske kan styre dette digre landet. Moskva kan til en viss grad styres, det har borgermester Luzjkov vist. For Moskvas del håper jeg at han ikke vinner presidentvalget.

- Og hvilken kandidat støtter du?

- En helt ukjent. I Russland er det slik at alle som kommer til makten, etter hvert blir korrumpert og mister all innflytelse. Derfor håper jeg det dukker opp en ny, ukjent skikkelse med nye ideer, og som kan sette noe ut i livet før han blir ødelagt. Men til tross for alt kaoset, den evige usikkerheten og uforutsigeligheten i Russland, er det forbløffende nok som om folk likevel finner sine plasser, sin form. Det er også en grunn til å ønske at partering av landet skjer langsomt. Eller partering? Det virkelige Russland kan ikke deles fysisk opp.

Vender tilbake

- Hvordan det?

- Russland er sin kultur. Om jeg før var redd for at den skulle smuldre opp og forsvinne, har jeg de seineste årene sett hvordan stadig flere, ikke minst blant ungdommen, vender tilbake til poesien og litteraturen. De har liksom fått nok av pornografi.

- Akkurat som med bananene?

- Bananene?

- Ja, sovjetborgernes største drøm var å spise bananer. Frukten fantes jo knapt her. Og jeg husker hvordan Moskva var oversvømmet av bananer da grensene endelig ble åpnere. Nå er det ikke flere enn normalt.

- Nettopp. Man blir kvalm både av pornografi og bananer. Da jeg i høst leste dikt i Oktober-hallen i St. Petersburg, var salen fylt til siste plass, over 4000 tilhørere satt og lyttet i over to timer, de fleste var studenter og skoleungdom. Diktene jeg leste var ikke spesielt enkle eller lette, men ingen gikk. Det var nesten som i 60-årene, da jeg leste for fullsatte idrettsarenaer.

- Betyr det at intelligentsiaen er i ferd med å gjenerobre sin posisjon?

- Nei, heldigvis er det forskjeller. Kunstnere og forfattere tror ikke lenger at de er politikere. De engasjerer seg i stedet i det de kan, nemlig i å skape kunst og litteratur, i alle fall de fleste.

Slavofili-mote

- Er det noen ideologi som vokser fram blant dem?

- Dessverre ser det ut til at slavofilien er begynt å komme på mote. Man svermer for det gamle Russland, men det er for det første et Russland som aldri har vært, og for det andre et vulgarisert og forsimplet Russland. Ta Nikita Mikhailkovs siste film, «Barbereren fra Sibir». Den er heslig. Den gir inntrykk av at Tolstoj, Dostojevskij, hele den egentlige russiske kulturen, aldri har eksistert. I stedet glorifiseres folks simpleste drifter og følelser. Man går på fylla, drikker og spiser, akkurat som russere alltid har likt å gjøre, men i stedet for pølse, søt vin og billig vodka, er det kaviar, champagne og fin vodka. Vulgariteten er den samme.

- Tidligere kunne bokopplagene være på flere hundre tusen, nå ser jeg at de fleste bøker ikke trykkes i mer enn et par- tre tusen eksemplarer.

- Det er juks. Forlagene vil ikke oppgi korrekt opplagstall fordi de betaler skatt etter antall trykte bøker. Derfor finner du samme opplagstall i alle opplagene.

- Likevel kan da ingen drømme om så store opplag som i Sovjetunionen?

- Eller om samme honorarer. Forlagene betaler knapt forfatterne lenger. Jeg lever av det jeg skriver for avisene, og av videomene, som stilles ut og selges både her og i utlandet. Men jeg lengter ikke etter det privilegerte livet i Sovjetunionen. Nå kan jeg skrive akkurat hva jeg vil, og få det trykt. Jeg er faktisk lykkelig.

Andrej Voznesenskij debuterte i 60-årene, og ble en av de fremste representanter for tøværet under Khrustsjov. Han beholdt sin posisjon i 70- og 80-årene, uten å tilhøre de erklærte dissidenter, og var en av de første til å stå fram og forsvare Gorbatsjovs perestrojka. Til tross for at diktene hans ofte bæres av ordspill og samklang i russiske ord, oppnådde han tidlig internasjonal berømmelse. Tre av bøkene hans er utkommet på norsk.