NYINNSPILLING: Den amerikanske miniserien «Roots» - «Røtter» - fra 1977, er et stort stykke tv-historie i seg selv, skriver Dagbladets anmelder. Foto: HBO Nordic
NYINNSPILLING: Den amerikanske miniserien «Roots» - «Røtter» - fra 1977, er et stort stykke tv-historie i seg selv, skriver Dagbladets anmelder. Foto: HBO NordicVis mer

Det piskes, det voldtas, det lemlestes og drepes

Fabelaktig nyinnspilling av «Røtter».

TV-ANMELDELSE: «Roots» handler om identitet. Den handler om navnene vi får, og navnene som definerer oss. Og den handler om historiene vi forteller for å overleve, for å vite hvem vi er, og hvordan de former vår identitet igjen.

Den amerikanske miniserien «Roots» - «Røtter» - fra 1977, er et stort stykke tv-historie i seg selv.

Kanalen ABC var så usikre på den kommersielle appellen til det de hadde i henda at de prøvde å grave den ned over åtte dager midt i januar, den tida av tv-sesongen serier tradisjonelt dro for å dø en stille død. Effekten var stikk motsatt, og «Røtter» ble et samlende, nasjonalt fenomen uten sidestykke.

Serien gikk hen og ble nominert til 37 Emmys og vant 9 av dem, og siste episode er fortsatt det nest mest sette programmet i amerikansk historie, med svimlende 100 millioner seere.

Slekstskrønike History Channels nyinnspilling av Alex Haleys slektskrønike, som har norsk premiere på HBO Nordic i dag, kan nok ikke håpe på å bli et fenomen av samme kaliber, men fortjener likevel all den oppmerksomhet den kan få.

Historien om Kunta Kinte, mandinka-krigeren fra Gambia som ender opp som slave i Virginia, og hans amerikanske etterfølgere, har fortsatt enorm slagkraft.

Serien er delt inn i fire episoder med spillefilmlengde, og spenner over 100 år og fire generasjoner, fra Kunta kidnappes i 1767, til slavene frigis etter den amerikanske borgerkrigen i 1865. Første episode viser Kuntes reise fra fri kriger til plantasjeslave på andre siden av jordkloden. Både slavehandlerne og eierne prøver å kue ham, men til tross for sitt nye navn «Toby», glemmer han aldri navnet foreldrene ga ham, og hvem han egentlig er.

De hvite eierne hans ser på seg selv som fromme, men er blinde for privilegiet de er født inn i og systemet de bidrar til å opprettholde. Kunta piskes og lemlestes, men sjela hans får de aldri. Og han lærer etter hvert at et overlevelsesinstinkt kan ta mange former.

Historieundervisning Første episode er forankret av en intens og fysisk prestasjon av Malachi Kirby som Kinte, og regien til den australske actionveteranen Phillip Noyce («Patriotens Spill», «Rabbit Proof Fence»), som både gir en følelse av historie som utspiller seg i nuet, og plasserer oss tydelig i Kuntes sko. Dette er førstepersons historieundervisning, som man virkelig skal føle på kroppen.

Det piskes, det voldtas, det lemlestes og drepes, og skaperne skyr ikke unna hverken de grusomme eller de kompliserte sannhetene.

Mennesker forsvinner I de neste episodene skifter fokus over til Kuntes etterkommere, hans datter, hennes sønn og hans barn igjen. De brå fokusskiftene fra generasjon til generasjon, der serien gjerne bytter protagonist midt i en episode, kunne i mindre kyndige hender gjort at serien mistet fotfestet, men her underbygger de snarere følelsen av opprivende separasjon og den totale uforutsigbarheten og maktesløsheten det er å være i en slaveeiers vold - der livet ditt blir revet fra deg fordi eieren din trenger penger, eller bare får et innfall.

Mennesker vi har blitt tett knyttet til forsvinner uten forvarsel ut av serien for aldri å sees igjen. Kontinuiteten gjennom slektsleddene ivaretas av gjentagende replikker, bildeutsnitt, ritualer, arbeidssanger og gester, som gir gjenklang på tvers av geografi og generasjoner. Det hele er fenomenalt fingernemt og finstemt gjort.

Dette er slektskrønike og bredt melodrama av ypperste klasse, vidtfavnende historiefortelling, imponerende økonomisk fortalt. Ensemblet er uten et eneste svakt ledd, men det er likevel verdt å trekke fram - foruten Kirby - Regé-Jean Page som Kintes barnebarn, den eplekjekke Chicken George, og den alltid fabelaktig ufordragelige Jonathan Rhys Myers, som finner både nye menneskelige bunnivåer og en uventet sårhet som Georges eier Tom.

Serien ender kort tid etter at alle slaver i unionen erklæres frie som følge av nordstatenes seier. Men den har ingen intensjon om å late som om alt ble bra bare fordi slaveriet ble avskaffet. Vondviljen, hatet og det ubalanserte spillebrettet som møter de frigitte slavene kan vi se forplante seg helt inn i vår tid, 150 år senere.

«Roots» minner oss på at verden kanskje går framover, men ikke så raskt som vi liker å tro.