Det politiske ansvaret for skolen

Selv om skolene eies lokalt, opphever ikke dette det nasjonale ansvaret. Vi trenger visjoner, planer og nasjonale krav om hva man vil og hvor man vil med skolen.

Vårens tarifforhandlinger har aktualisert spørsmålet om hvem som har ansvaret for skolen og den videre utviklingen innen skolesektoren. Som politiker skal jeg ikke blande meg opp i tariffmessige spørsmål, men heller rette søkelyset på det man kan kalle det politiske ansvaret for skolen. Dette omfattende ansvaret, som gjelder for folkevalgte både nasjonalt og lokalt, dreier seg om skolens innhold og om hvordan skolen skal være. Samtidig har det siste året vist at vi står overfor betydelige utfordringer knyttet til å styrke lærernes rolle. Også her er det behov for politisk engasjement. Skolene «eies» lokalt, og det er kommunene som har ansvaret for den daglige drift og praktiske tilrettelegging av skolehverdagen. I dette ligger en betydelig frihet til å tilpasse opplæringen lokalt, og integrere skolen i lokalmiljøet. Det lokale ansvaret for skolen understreker viktigheten av skolen også som kulturformidler og samlingssted i lokalsamfunnet. Etter min oppfatning bør lokale folkevalgte i stor grad engasjere seg i det som foregår i skolen. Det er blant annet snakk om å ta seg en tur på lærerværelsene og snakke med lærerne og skolelederne om hvordan de opplever arbeidsdagen. Selv har jeg opplevd hvor fruktbar en slik «lokal» dialog kan være. I Oppvekstutvalget i Fredrikstad kommune har man satt søkelys på hvordan man kan bidra til at realfagsundervisningen vekker nysgjerrighet og interesse blant elevene, og hvordan lærerne kan styrkes i denne sammenhengen. Andre steder i landet har et slikt lokalpolitisk engasjement ført til at spørsmålet om skolens innhold og utvikling har blitt satt på kartet og blitt en naturlig del av den politiske debatten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER VIKTIG å understreke at selv om skolene eies lokalt opphever dette ikke det nasjonale ansvaret. Vi trenger visjoner, planer og nasjonale krav om hva man vil og hvor man vil med skolen. Det handler om allmenndannelsen, demokratiet vårt, mennesker som kan skape de ufødte arbeidsplasser og mennesker som gjennom sin nysgjerrighet både vil gi oss det antall forskere og den faglige dyktighet som vi behøver i tiden fremover. Venstre vil satse på en skole som vektlegger fag og viten - både praktisk og teoretisk - i større grad enn hva som har vært tilfelle under reformpedagogikkens år. Det betyr en skole som er åpen for kreativitet, at kunnskap tilegnes både individuelt og i felleskap og at elever har ulike forutsetninger. Det betyr en skole som ivaretar både de elevene som behøver ytterligere utfordringer og en skole som ivaretar dem som sliter. Mangfoldet i elevgruppen er en ressurs som vi må utnytte.

LÆRERNE UTGJØR bærebjelken i skolen som samfunnsinstitusjon. Som utdanningspolitiker har jeg merket en stigende uro blant lærerne. Mye av uroen stammer fra skjæringspunktet mellom - og problemstillingen rundt - skolens struktur og styring. Mange lærere opplever at den skolen de har blitt vant til, og blitt glad i, settes under press fra flere kanter. Rigid byråkrati, økende administrative byrder, mer og mer tvunget lesetid og stramme tidsrammer kjennetegner hverdagen for mange. Det er et paradoks at mens resten av arbeidslivet blir stadig mer fleksibelt så går utviklingen i motsatt retning for lærerne. Fremover må nok kommunene finne en bedre balanse mellom lærernes frihet og arbeidsgivernes styring av arbeidstida. Vi må gi lærerne frihet til å kunne gjøre det de skal gjøre, nemlig å utdanne morgendagens voksne. Samtidig må vi stille krav til lærerne, og forvente at kvaliteten på det arbeidet de utfører er god og at læringsutbyttet for elevene er høyt.

ØKENDE GRAD av byråkratisering, kombinert med en skolepolitikk som ofte har hatt aktivitet og ikke fag som ideal, har ført til at mange lærere nå stiller spørsmålstegn ved utviklingen videre. Når vi i tillegg blir presentert for undersøkelser som sier at bare to av ti lærere har fått nødvendig etter- og videreutdanning - til tross for økte bevilgninger - bidrar dette til å øke forståelsen for frustrasjonen mange lærere uttrykker. Flere medieoppslag den siste tiden, enten det dreier seg om realfagenes fremtid eller undervisningsmetoder i skolen, understreker viktigheten av å satse på lærerne og deres behov for påfyll av kompetanse.

ETT AV GREPENE vi må gjøre er å øke kvaliteten på etter- og videreutdanningen. Venstre har foreslått å innføre et kompetanseår - for eksempel hvert syvende år - der lærerne kan få permisjon for videreutdanning eller å praktisere i et annet relevant yrke for å øke sin kompetanse. Slik jeg ser det er en satsing på etter- og videreutdanning av lærere i form av et kompetanseår en naturlig konsekvens og videreføring av Kunnskapsløftet som nasjonal dugnad. Vi trenger et nasjonalt løft for å sette søkelys på hvordan en kan få til gode og systematiske etter- og videreutdanningsordninger i form av et spleiselag mellom stat og kommune, slik Kunnskapsløftet er det. Det er hevet over enhver tvil at mye av dette fokuset må være på lokalt plan. Den gode rektor, lærer og skoleleder vil være avgjørende suksessfaktorer for den praktiske igangsettingen og gjennomføring av en slik ordning, og det er viktig at man på lokalt nivå gir skolelederne det nødvendige handlingsrom slik at resultatet blir best mulig. I fortsettelsen av dette er det også nødvendig å se på lærerutdanningen. Her er det liten tvil om at vi snakker om et nasjonalt ansvar. Venstre vil avvente resultatet av evalueringen av allmennlærerutdanningen som NOKUT legger frem til høsten, men basert på de signaler som er kommet frem i media og underveisevalueringen er det liten tvil om at noe må gjøres på dette området. Dagbladets Gudleiv Forr sa det treffende for en tid tilbake: «Etter tretti år med kunnskapsfiendtlighet og ensidig vekt på sosial trening, er det tid for en kulturrevolusjon i skolen. I dette arbeidet er lærerutdanningen byggeplass nr. 1».

VI BEHØVER et sterkt og vedvarende fokus på styrking av fag og yrkesretting i lærerutdanningen. Utdanningen må gjøre lærerne i stand til å møte de utfordringer man opplever i skolehverdagen. Den tid bør snart være forbi at de fleste lærere utdanner seg til allmennlærere. Etter min mening er det nødvendig å legge om utdanningen, slik at de fleste spesialiserer seg og fordyper seg i de fagene de skal undervise i, i hvert fall på ungdomstrinnet og i videregående skole. Venstre ønsker et krav om femten studiepoeng (fem vekttall) for å kunne undervise i de enkelte fagene. For dem av lærerne som per i dag mangler formalkompetanse i fagene de underviser i vil Venstres forslag om et kompetanseår være særlig relevant. Disse, og andre spørsmål knyttet til skolens videre utvikling, bør være gjenstand for offentlig debatt både lokalt og nasjonalt i tiden som kommer. Mye er bra i norsk skole, men mye kan også bli bedre. Målrettet og systematisk etter- og videreutdanning, samt en omlegging av lærerutdanningen med vekt på mer fag og yrkesretting, er viktige skritt på veien videre.