Det pregløse Arbeiderpartiet

MMIs valgdagsmåling for Dagbladet ga også et bilde av Arbeiderpartiets konturløshet. Men er Ap's velgere like konturløse?

Arbeiderpartiet har på drøyt 15 år falt fra rundt 40 til under 20 prosents velgeroppslutning. Har partiets velgere dermed endret verdimessig profil?

Norsk Monitor, MMIs store verdiundersøkelse, kan gi svar. Den første Monitor-undersøkelsen er fra 1985, den siste fra 2001. Spørsmålet blir: Når Arbeiderpartiets oppslutning halveres, hvem blir da igjen? Er det ur-sosialdemokratene? Presses partiet tilbake til et verdimessig kjerneland? Samles Ap-velgerne i et distinkt område i verdikartet, slik at kjernetropper kan dannes, som i neste omgang kan rykke ut og erobre tapte skanser?

Slik gikk det ikke. Frafallet er størst i det gamle kjerneområdet. Ap-velgere som er igjen, er blitt en verdimessig konturløs gruppe. De er et speilbilde av totalbefolkningen.

Verdisyn

I Norsk Monitor stilles en rekke spørsmål om hva som oppfattes å være viktige mål i livet, og hvordan de bør nås. Dermed tegnes et bilde av forskjeller i verdisyn i den norske befolkningen. Den viktigste skillelinjen går mellom en moderne og en tradisjonell verdiorientering, den nest viktigste mellom en materialistisk og en idealistisk. Sammen danner de et aksekors med fire hjørner: De tradisjonelle idealistene, KrFs velgerbastion. De tradisjonelle materialistene, der vi fant Arbeiderpartiets grunnfjell. De moderne idealistene, der SV og Høyre konkurrerer. Og endelig de moderne materialistene, der de markedsliberale i Frp hører hjemme. Det må imidlertid tilføyes at Frp nå står sterkest blant de tradisjonelle materialistene. Nyliberalistenes utmarsj har satt spor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MMIs valgdagsmåling ga også et bilde av Arbeiderpartiets konturløshet. På spørsmål om hvilket parti som hadde den beste politikken på ulike områder, fikk aldri Arbeiderpartiet gullmedalje. Konkurrentene løp fortere, hoppet lenger og høyere. Frp markerte seg med to toppnoteringer. Partiet nøt størst tillit både når det gjaldt innvandring og eldreomsorg. Begge saker av stor betydning for de tradisjonelle materialistene, Arbeiderpartiets gamle kjernevelgere.

Ny politikk

Hvorfor så konturløshet og velgerflukt? Spørsmålet er omfattende, og vi skal kun fremheve et aspekt. De nye sakene som likestilling, holdning til innvandring, miljøvern, syn på homofile osv. preger i økende grad den offentlige debatt. Det har vært sagt at vi har fått en «ny-politikk-akse» med SV og Frp som ytterpunkter. Arbeiderpartiet er her blitt et mellomparti som slites mellom to fløyer, og lider dermed mellompartiets skjebne. Det lekker i begge ender.

Siden jeg er sosialdemokrat, er jeg feminist, sa Jens Stoltenberg 8. mars. Da beveget han seg mot SV på «ny-politikk-aksen», og tapte sannsynligvis velgere til mannspartiet Fremskrittspartiet. Partiet som ynder å fremstille seg som den sanne arvtager av Einar Gerhardsens Arbeiderparti.

En parallell kan trekkes til Venstre i gammel utgave. Venstre opplevde mellompartiets evige dilemmaer langs den sosialistisk-borgerlige akse. Spørsmålet ble reist: Drev partiet fordekt høyrepolitikk, eller var de kryptososialister, ulver i fåreklær? Venstre ble en mellomstasjon for velgere på vandring mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Det skaper lett konturløshet, uansett aksens innhold.

Hamskifte

Etter bruddet på Røros i 1972 gjennomgikk Venstre et hamskifte, stod fram som et miljøparti. Dermed plasserte Venstre seg med en entydig posisjon langs den nye aksen. Det har imidlertid ikke vært noen ubetinget suksess, dels fordi engasjementet i miljøsaken har vært lite og dessuten er fallende.

Arbeiderpartiets mellompartistatus i forhold til «ny-politikk» gir en forklaring på at partiet har lidd det gamle Venstres skjebne: Velgerne er blitt pregløse. Utgangspunktet er imidlertid ulikt. For Venstre var det en balansegang på den sosialistisk-borgerlige akse som var årsaken. For Arbeiderpartiet oppstår problemet som mellomparti på «ny-politikk-aksen».

Kunne gammel styrke i konflikten mellom sosialister og borgerlige gjenskapes, ville Arbeiderpartiet «finne seg sjæl». Men klokka lar seg ikke skru tilbake.