ANGREP:  I anledning 8. mars velger Sylvi Listhaug å angripe kvinnebevegelsen. Nå har hun makt til å gjøre noe istedet for å snakke.  Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
ANGREP: I anledning 8. mars velger Sylvi Listhaug å angripe kvinnebevegelsen. Nå har hun makt til å gjøre noe istedet for å snakke. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Det private brølet

Sylvi Listhaug har ennå ikke skjønt at hun er i regjering og kan gjøre noe med det hun vil at kvinnebevegelsen skal fikse.

Kommentar

Du kan si mye om kvinnebevegelsen, men egoistisk og karrierejagende er den ikke. Torsdag var jeg på seminar med en del av dem som faktisk prøver å realisere FNs tusenårsmål, ikke bare snakke om dem. 20 år etter gjennombruddet på kvinnekonferansen i Beijing, står de igjen på farta til New York for å kjempe for at fattige kvinner skal få rettigheter de selv har oppnådd. Motkreftene er sterke, tilbakeslagene mange, men de gir seg ikke. De reiser på lavbudsjett, mange ut av egen lomme, og forbanner skamfullt i det stille at streiken i Norwegian kan stoppe dem.

Kall dem gjerne venstresida, som Sylvi Listhaug avskrev dem som i en kronikk denne uka, men de jobber for saken. De nøyer seg ikke med å snakke i Politisk kvarter. Eller bruke minoritetskvinner til å skåre politiske poenger.

Opp gjennom åra har jeg møtt utallige av dem. De jobber på krisesentre, i JURK, i NGO?er, i frivillige organisasjoner. Hadde de vært opptatt av lønn, karriere og pensjonspoeng, ville de vært andre steder. De kunne vært i media, for eksempel, og skrevet om 50 shades of rosa og blå. Eller de kunne ha gått inn i politikken der statsrådene Sylvi Listhaug og Solveig Horne benytter sin privilegerte talestol til å rakke ned på dem hver 8. mars for å være en egoistisk hvit middelklasse som ikke bryr seg en døyt om minoritetskvinner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tenk, de har hatt flere tiår på seg og likevel har de ikke klart å reformere tusenårsgamle patriarkalske strukturer i verdensreligionene og gjøre slutt på fattigdom, vold og diskriminering. Det er godt kvinnebevegelsen ikke er satt til å ordne opp i Midt-Østen-konflikten, sier jeg. Det ville jo aldri blitt fred. Med Frp i regjering vil det skje på et blunk.

Listhaug mener det bare er for den hvite middelklassen å stå og brøle utenfor en moské, så vil alt ordne seg, slik det gjorde i statskirken. Minareter vil falle, kvinner kaste av seg hijaben og imamer vil tøyse med profeten på Nytt på Nytt. Det er selvfølgelig tull. Hun tror ikke på det selv, men fristelsen til å slå både feminisme og islam i en smekk, ble for stor. Statsråder er også bare Frp-ere.

Det er ikke rart Frp har en slik kullsviertro på det private brøl, for partiet ønsker å demontere hele likestillingsapparatet. I partiprogrammet står det at "forholdet mellom kjønn bør tilpasses naturlig i arbeidsliv, fritid og privatliv". Da jeg spurte Solveig Horne forleden hva hun mente var naturlig, lo hun og sa det var lenge siden hun hadde lest partiprogrammet.

Horne høres nå til forveksling ut som en nyfrelst statsfeminist, akkurat som Siv Jensen høres ut som en ansvarlig finansminister. Statsråders departementale sosialisering skal ikke undervurderes. Frp var for eksempel skeptisk til gratis kjernetid i barnehager for minoritetsbarn, men to sekunder etter at Horne inntok departementet, ville hun ha mer av det. For det virket jo, fant hun ut. Og det er bra.

Politikere bør skifte mening i møte med virkeligheten. Frp?s plutselige begeistring for likestilling som en norsk verdi, forutsetter likevel av statsråder mer enn skarpe ord. Det krever penger og satsing i statsbudsjettet. I stedet var Hornes departement en budsjettaper. Kvinnebevegelsen Listhaug kritiserer for ikke å gjøre jobben sin, er underfinansiert og må tåle kutt. Vold mot kvinner er Hornes fanesak og frontet av flere statsråder, men hvor er pengene? Hvordan kan justisministre år etter år akseptere internasjonal kritikk av politiets manglende etterforskning og påtale av voldtekter? Det er ikke en oppgave for kvinnebevegelsen.

I stedet for å bruke tid på å kritisere dem som faktisk gjør noe, kunne Frp bruke sin makt til å handle, ikke oppføre seg som om de fortsatt er i utspillsopposisjon. Det er jo mildt sagt uvanlig at en statsråd angriper velgerne for ikke å gjøre regjeringens jobb. Inkluderingsministeren kunne også med fordel la være å fremstille kjønnslemlestelse som et utbredt problem i innvandringsbefolkningen. Det er solid forskning på at det ikke er tilfellet. Hornes svar er, en er en for mye. Og det kan alle være enige om, men derfra til å bruke kjønnslemlestelse som til hinder for å protestere mot midlertidige ansettelser, er et skamløst politisk utspill.

Vi slutter ikke med skolepolitikk, fordi mange barn i verden ikke går i skole.

Ting tar tid. Det er godt mulig at både den ene og andre har tatt feil på veien. Dagen før dagen er det likevel all grunn til optimisme. Det viser seg at innvandrerkvinner er som majoriteten av kvinner. De tar utdannelse, deltar i samfunnsdebatten og hvem vet, en kan bli statsminister en gang.           

Lik Dagbladet Meninger på Facebook