Det private og det personlige

Marie Takvam: «Dansaren». Marie Takvam: «Auger, hender».

Den kunstneriske prosess kunne muligens beskrives som forvandlingen av det private til noe personlig og det personlige til noe allment tilgjengelig - til " noe upersonlig".

Muligens -. En så enkel tretrinnsprosess er det iallfall ikke, dertil er forholdet mellom det personlige og det upersonlige, det meddelte og måten det meddeles på, for komplisert.

Når jeg overhodet faller på disse tanker, er det fordi jeg først har lest den romanen Marie Takvam debuterer med i år, "Dansaren" og dernest diktsamlingen "Auger, hender", som er hennes syvende.

Nå kan man si at det er unfair å se på disse to bøkene under ett: Marie Takvam er jo så langt kommet som lyriker (hun har holdt på siden 1952) at hun helt ut behersker sine uttrykksmidler, og som romanforfatter er hun så ny at hun egentlig burde få øve seg litt til.

Likevel kan en sammenligning være nyttig.

Romanen er hva man lett kunne komme til å kalle "et intenst personlig dokument": den handler om "jeg"-personens forhold til en svensk bi-seksuell eks-danser som tar livet av seg. Det vil si: forholdet er sett retrospektivt; romanen utspiller seg i dagene mellom mannens forsvinnen og hans bisettelse; den redegjør for omstendighetene rundt selvmordet og søker seg frem til en forklaring på dette.

Det er en trist historie. Man synes også synd på fortelleren - på bokens "jeg" så vel som på den stakkars unge mannen. Men etter hvert tenker man at det er jo så mye trist som skjer, og man kan jo ikke ta det alt sammen inn over seg. Så spør man seg selv hvorfor mon ikke denne fortellingen griper en.

Jeg tror at i stedet for å være intenst personlig virker den omhyggelig privat. Med dette vil jeg ikke si at den er selvbiografisk - det vet jeg ikke noe om; men man sitter med følelsen av at slik og slik har det sikkert skjedd - det og det er blitt sagt og gjort. Men det private kan bare være interessant på det private plan; når det er noen vi virkelig kjenner.

Vi lærer aldri disse personene ordentlig å kjenne; vi får bare omstendelig berettet hva de tenker og foretar seg, hvilket skaper en paradoksal fjernhet for leveren; dette har da ikke vi noe med! Det er kunstnerens paradoks: det private forutsetter en distanse - et perspektiv - for å virke nært og personlig. Og det skapes av den kunstneriske form.

Observasjonen er kanskje banal; men den blir slående demonstrert ved Marie Takvams to bøker. Her hadde jeg lest en hel roman om et forhold uten å oppleve verken et "jeg" eller et "du" i det, og så åpner jeg "Auger, hender -", og i det første diktet - kalt Du - opplever jeg nettopp dette møte i sinn og sanser, dette nærvær jeg hadde savnet. Forfatterinnen er fri til å meddele seg - fordi hun behersker sin form.

Du er for langt til å siteres; det neste heter Røyst:

Først i mørker får røysta di liv.
Når andlet ikkje lenger er til,
fyller den verda.

Hvordan kjærlighet og lidelse er innfiltrert i våre liv, får sitt pregnante uttrykk på ti linjer:

Når eg ser min elskars lekam
hans bøygde hovud
og magre skuldrar
utstrekte for å omfamne
minner det meg om den korsfeste.
Det finnes stor liding,
nokon er utpeika til
å strekkje seg
mot noko og aldri, aldri nå.
Nokon er dømd til korsfesting
på høgder utanfor byen der
folk kan kome å stire
utstrekte armar mot livet,
utstrekte armar
omfamnar døden.

I dikt etter modne dikt - der det sjelden er en overflødig linje - gir hun uttrykk for det voksne menneskes livsopplevelse, som elskende, som mor, som datter...

I et av de fineste skriver hun om et problem som opptar de fleste i dag, nemlig om forholdet mellom de ulike krav på deltagelse som velter inn over oss. Fra våre barn kommer de, fra plakatene på veggen, fra fjernsynsskjermen:

Verda har rasa inn
i huset.
Huset har rasa inn
i verda.

For å kunne møte alle
desse auger
må eg først sjå inn
i dine.
For å kunne nå alle desse
hender
må eg først nå dine.

For å kunne gje noko
må eg først kunne ta
imot deg.

(Dagbladet 17. des. 1975)