Det radikale nei

EUROPABEVEGELSENS

tidligere leder Sigurd Grytten representerer nå nettverket Radikalt Europa, men hans hyllest til EU-systemet (Dagbladet 13 august) er like uforbeholden som før.

EUs frie flyt sikrer frihet for de store konsernene, spekulantene og bankene. Konsekvensen av denne politikken er at arbeidsfolk må jobbe lengre for mindre lønn, og at offentlig velferd bygges ned. Det betyr mindre frihet for millioner av mennesker i Europa. Grytten hevder at fri flyt av kapital ikke er noe problem. Det betyr nemlig bare at vi «har lov til å ta med oss penger når vi drar på ferie». Påstanden er i beste fall en lettvint bortforklaring, i verste fall oppsiktsvekkende kunnskapsløs. Spekulative kapitalstrømmer går i dag uhindret fordi de fleste land har fjernet ulike former for kapitalkontroll. Dette er en av vår tids største trusler både mot demokrati og velferdsbygging.

De fleste radikale krefter i verden er opptatt av å få på plass bremser for kapitalflyten. Men EUs traktater åpner ikke for kapitalkontroll, heller ikke overfor tredjeland. Det er for eksempel tvilsomt om EU vil kunne delta i innføring av en internasjonal skatt på valutatransaksjoner.

DET ER TRE

grunner til at det er radikalt å si nei til norsk EU-medlemskap. Den virkelige motvekt mot Bush og røverkapitalismen finnes ikke i Brussel. Den utgjøres i stedet av de land i tredje verden som setter foten ned for de urettferdige handelsregimene som USA og EU i kompaniskap har påtvunget dem, samt de internasjonale sosiale bevegelsene som har vokst fram over hele kloden de siste årene. Utenfor EU kan Norge spille på lag med disse kreftene i stedet for å være underlagt utenriks- og handelspolitikken til Brussel.

Den andre begrunnelsen for det radikale nei er at vi kan gjøre velferdsstaten sterkere og bedre uten medlemskap i ØMU, framtidig skatteharmonisering og EUs satsing på et arbeidsmarked med større lønnsforskjeller. Den tredje er ganske enkelt at en rettferdig samfunnsutvikling er mer sannsynlig i samfunn hvor makten er nær folk.

Radikalt Europa kunne gitt ja-siden i Norge en ny dimensjon. En som tok venstresidens EU-kritikk på alvor, men som likevel argumenterte for medlemskap. I stedet har vi fått enda en organisasjon som forteller oss at det bare er trangsynte bønder som kan finne noe galt ved unionen. Den jobben gjør allerede Erna Solberg. Hennes budskap er verken nytt eller radikalt.