Det radikale privilegium

68-ERNE: Norske radikalere har bedrevet mentalt hærverk på folkesjelen i over 30 år. Med en kultlignende overbevisning har de kolonisert den offentlige debatten.

Hvor ble det av nabokona? spurte Gro Harlem Brundtland i en av sine nyttårstaler. Sannsynligvis er hun nå i jobb som sosionom med ansvar for nabolagets sosial-psykologiske velvære. Og om nabokona fortsatt finnes - hun som titter frem mellom gardinene, ser etter barna og inviterer på kaffe - slipper hun neppe unna særlig mye lenger. For bare få år siden mente det offentlige barneombudet at også dagmammaer måtte underlegges de samme pedagogiske krav og reguleringer som barnehagene. Med andre ord: Nabokona må reguleres.

DETTE INNLEGGET dreier seg ikke om støtten til fjerne diktatorer fra en perifer krets rabiate radikalere på 1970-tallet. De blodige innslagene i venstresidens historie er for eksotiske eksesser å regne. Den virkelig innflytelsen ligger i måten radikalerne har kolonisert samfunnsdebatten på, og måten de har undergravet noen av de stolteste og viktigste prinsippene i den norske folkesjelen. Fortsatt styrer radikalerne samfunnets agenda. Nesten alle fremtredende opinionsdannerne har tilhørighet på venstresiden. Fra lærerne som skriver skolebøker og formidler kunnskapen til oppvoksende generasjoner, til journalistene og kommentatorene i pressen, til akademikerne og forskerne som legger premissene for samfunnsdebatten gjennom sine spørsmål og svar. Gjennom en myriade av organisasjoner og offentlige talspersoner, fra fellesorganisasjonen til sosionomer, barneombudet og Blindern, strekker deres mentale imperialisme seg. 68-erne og deres allierte har selve problemformuleringsprivilegiet. Sigurd Allern for media, Anders Heger og Kjartan Fløgstad i kulturlivet og Rune Slagstad i åndslivet, er de typiske representantene. Men listen over venstresideoffentligheten som aktivt bruker 68-ernes arv spenner videre. Halvor Elvik i Dagbladet, Hilde Haugsgjerd i Aftenposten, Bjørgulv Braanens politiske kommentarer, Erling Borgens og Jan Davidsens aktivisme. Til og med venstresidens liberalere som Alf van der Hagen og Bernt Hagtvet faller i fellen. Derfor vil de ikke forstå det som følger. De vil kalle det reaksjonært eller nyliberalt. De vil igjen søke tilflukt i sin favorittmyte: at nettopp de er samfunnets egentlige forfulgte minoritet. Høyresidens materialistiske kalkulatorkonger evner heller ikke å ta debatten. De er blendet av sin egen retorikk om at høyresidens viktigste kamp er å frigjøre markedet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VI HAR SKAPT et lommepengesamfunn hvor stadig flere mennesker og organisasjoner ser det som sin viktigste oppgave å få ut mest mulig fra felleskassen, og hvor et problem virker uløselig hvis ikke politikerne blar opp nye milliarder, flere byråkrater og nye handlingsplaner. Et eksempel er det frivillige Norges driv for å tilpasse seg offentlige reguleringer og komme på offentlige budsjetter. Sannheten er at i dag er ikke den radikale ideens største svøpe mangelen på frihet, men den systematiske pulveriseringen av det personlige ansvaret: Kriminelle har ikke ansvaret for sine handlinger. Det er samfunnet, skolen, oppveksten eller nærmiljøet som har skylda for at de slår ned gamle damer. Pøbler som driver hærverk har ikke ansvaret for sine handlinger. Det har kommunen som ikke setter opp taggevegger, eller betaler fritidsklubb. Folk som kaster søppel på gatene har ikke ansvar for sine handlinger. For hvor var kommunens ryddehjelp? De som kan arbeide, men lar være, har ikke ansvar for sine handlinger. Det er jo staten som tar regningen.Å antyde at også de som mottar støtte fra det offentlige har et ansvar for sin egen situasjon, og for å komme seg ut av den, skaper hysteriske raserianfall på venstresiden. Hvordan kan noen våge å antyde at mennesker selv har kontroll og styring over sin skjebne, at våre valg har noe å si for hvor vi ender opp? Spørsmålet burde egentlig være motsatt: Hvordan våger noen å antyde at mennesker ikke er i stand til å ta ansvar?

HVA KJENNETEGNER så 68-erne og deres mentale imperialisme? For det første deres radikale frigjøringsprosjekt. Radikalerne har aldri forstått høyresidens krav om frihet fra statlige inngrep. Derimot har de gått i bresjen for et annet frigjøringsprosjekt: Friheten fra ansvar, normer og verdier. Generasjonen som krevde retten til å røyke hasj i Slottsparken og subsidiert fritid, har alltid ment at gammelt tankegods bør vrakes.For det andre forakten for folkelig visdom. Når John Fredriksen ber en rusmisbruker om å \'ta seg sammen\', sier han noe som for en generasjon siden var alminnelig akseptert. Han plasserer et moralsk ansvar også hos den andre part. Store deler av det norske folk vil nikke anerkjennende. De vet at de har en plikt til å ta vare på seg selv og sine nærmeste. De vet at det er umoralsk å karre til seg goder man ikke fortjener. De vet at arbeid adler mannen, og at lediggang er roten til alt ondt. Radikalerne vil fråde. Slike etablerte sannheter, det vi kan kalle samfunnsmoralen, møtes med overbærenhet eller ren forakt hos radikalerne.For det tredje den totale mangelen på grenser for politikken. I stadig større grad ses det på som et problem dersom det offentlige ikke er tilstede. Som når 68-erne mener kultursponsing er et tegn på sviktende offentlig engasjement. NRK P2s program «Sånn er livet» presenterte det som et problem at mange med dårlig råd må få hjelp av foreldre og besteforeldre. Der det før var en selvfølge at det offentlige skulle steppe inn når det sivile samfunn sviktet, anses det i dag som politisk svikt når det sivile samfunn også tar ansvar.For det fjerde, monopoliseringen av fellesskapet. I venstresidens politiske propagandaarsenal finnes ikke fellesskap, bare fellesskapet. I bestemt form, entall. Synonymt med offentlig sektor. Organisasjoner og religiøse samfunn skal underlegges statens politiske korrekte moral, og straffes om de ikke føyer seg. Private krefter og initiativ mistenkeliggjøres, særlig hvis de starter skole eller pleietilbud. Foreldres ansvar for barna, fra matpakken til oppdragelsen, overtas av offentlige institusjoner og utdannede pedagoger.

DET FEMTE er forakten for de som lykkes med noe annet. Det er ikke sant at det ikke er lov å lykkes i Norge. Det spørs bare hva du lykkes med. Skriver du en tung roman om lidelse, eller hvor vanskelig det er å komme tilbake til bygda etter å ha levd det gode, urbane liv i byen, er du venstresidens helt. Da kan du få priser og hylles i pressen. Særlig hvis du kan skryte på deg en klassereise og samtidig gi noen lette sleivspark til kulturradikalerne fra møblerte hjem. Blir du i bygda, starter en liten bedrift, ansetter flere mennesker og blir rik, er du venstresidens slemme kapitalist. Da blir det opprør om du får skryt eller nomineres til priser.For 68-erne er det lov å lykkes. Så fremst du lykkes på et av deres områder. Så fremt du opparbeider deg kulturell kapital, og ikke harde kroner. For dem er det et must å være kulturelt bevisst, så lenge du ikke samtidig har penger i banken. Plassert som vi er midt i siktelinjen for 68-ernes samfunnssyn, kan det være lett å glemme at Norges to store kulturformere, arbeiderbevegelsen og kristenfolket, hadde parolen «Gjør din plikt, krev din rett» som felles tankegods. Det er motsatsen til 68-ernes mentale herjinger. For å sitere en av mine favorittfilosofer, Jørgen Kosmo fra Arbeiderpartiet i et intervju med avisen Finnmarken: «Ælig talt, ærlig talt. Samfunnet skal da ikke spa alt opp i ræva på deg. Noe må en jo gjøre selv også.» Det var det nabo-kona representerte. Personlig an-svar.