Det redaktørtomme rom

Et medlem av den statlig oppnevnte personvernkommisjonen, universitetslektor Gisle Hannemyr, har foreslått opprettelsen av en klagenemnd for dem som mener seg krenket gjennom ytringer på nettet. Noen vil huske at det tidligere har eksistert en slik nemnd, der Hannemyr for øvrig var medlem. Nemnda ble lagt ned etter kort tid og det er liten grunn til å ivre for gjenfødelse selv om nettytringer i dag har fått et mye større (og mer krenkende) innhold. Utfordringen som Hannemyr presenterer, er likevel grunn til å ta alvorlig, og i alle fall ikke avfeie med retoriske knep som «autoritær statsstyring» (jf. Dagbladets lederartikkel 9. juni).

Så vidt vites er det relativt bred enighet i kommisjonen om at det bør opprettes en eller annen institusjon med sanksjonsmulighet innenfor det Hannemyr kaller «det redaktørtomme rom» der krenkede personer har anledning til å søke beskyttelse. I utgangspunktet er dette en sympatisk tanke – av to grunner.

For det første har invasjonen av den menneskelige intimsfæren det siste tiåret tiltatt dramatisk. Privatlivet har steget i verdi. Det har gjort det mer interessant både å selge, å kjøpe og følgelig stjele tilgang til private liv. Pressen skal ikke alene har skylden for utbredelsen av utleveringskulturen, men deler av bransjen har levd høyt på den og burde derfor også være blant de første til å tørke opp noe av det sølet som er skapt. Dagbladet har misforstått når det tas til orde for å lovfeste tilsvarsretten for å komme slikt til livs. Tilsvar er tilnærmet uinteressant når det gjelder krenkelser av privatlivet. Det ligger i selve kjernen av rettet til et privatliv at imøtegåelser og motsvar som regel bare vil bidra til å forsterke krenkelsen. Hvis noen (mot sin vilje) får sin medisinske diagnose utlagt på nettet, er man hjelpeløs uansett om det innvilges tilsvarsrett eller ikke.

For det andre er den norske stat konvensjonsforpliktet til å verne om menneskers private sfære. Dette er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 og verken Dagbladet eller andre av Hannemyrs kritikere kan se bort fra dette. Staten kan selvsagt tolke denne forpliktelsen snevert og velge å overlate til domstolene å tildele straff til dem som forgriper seg, eller man kan velge en mer utvidet tolkning og forsøke å få i stand ordninger som forhindrer privatlivskrenkende ytringer fra omfattende publikasjon. Slike ordninger er likevel problematiske fordi de til forveksling likner på sensur – og som vi ganske riktig vanligvis forbinder med autoritære regimer.

Det synes i dag å være en viss juridisk enighet om at det fins noe slik som et ansvar for formidling av personvernkrenkende opplysninger på nettet, enten den originære (den opprinnelige) ytrer kan identifiseres eller ikke. Blant de få rettskildene vi har på dette feltet er Jon Bings nylig utkomne og klargjørende bok om temaet. Følgelig vil de tekniske tjenestetilbyderne kunne gjøres erstatningspliktige dersom det reises sak etter straffelovens paragrafer som regulerer personvernet. Å fastslå dette ansvaret i lovform, må etter mitt skjønn være et av de viktigste bidragene til styrking av personvernet som den nevnte kommisjonen bør ta initiativ til, for uten en slikt klart definert plikt har vi i realiteten akseptert at det kan finnes rettstomme rom i vårt samfunn med full frihet for hvem som helst til (bak dekke av anonymitet) å påføre mennesker psykisk skade.

Når et slikt ansvar er på plass, er ikke veien lang til at de tekniske tjenesteyterne vil finne det opportunt selv å regulere bransjeetikken, for eksempel etter modell fra medienes selvjustisordning, Pressens Faglige Utvalg. Dagbladet har antydet en utvidelse av mandatet til PFU i en slik sammenheng, men dette kan ikke være noen god idé. PFUs klagebehandling er på mange måter tuftet på en gammeldags medieoppfatning som et ledd i journalistikkens profesjonsbygging. Den virker slik: en ansvarlig redaktør setter noe på trykk, noen føler seg krenket, det klages, klagen behandles gjennom en begrenset skriftlig høringsrunde, PFU kommer så fram til en uttalelse. Straffereaksjonen bygger på publisering av fellende uttalelser, hvilket (i alle fall i teorien) er ment å være en sviende sanksjon mot den ansvarlige redaktør – en ripe i lakken. Selv om den virker, er ordningen gammeldags fordi den bygger på en oppfatning av krenkelse som noe som kan debatteres i en fri meningsutveksling og der sannhetskriteriet er avgjørende. Som en regulant mht. injurier,( krenkelser av ære og omdømme), fungerer ordningen godt. Nettets personvernutfordring er derimot av en helt annen karakter. Krenkelser av den menneskelige intimsfære, kan sjelden rettes opp gjennom offentlige ordskifter. Det beste personvernet vil i slike tilfeller for de fleste sikres gjennom resolutt handling og ved øyeblikkelig fjerning av krenkende innhold. Dette er ikke PFU skreddersydd for og kjenner jeg utvalget rett, vil nok både sekretariat og de fleste medlemmene betakke seg for å stå til rådighet for øyeblikkelig innkalte møter for å behandle presserende saker.

Selvreguleringsordningen i norsk presse har lange tradisjoner og til tross for sine mangler er den en fremragende garantist mot statlig inngrep i en sektor der myndighetene i det lengste bør holde se unna. Ordningen har dessuten siden 1936 avstedkommet et etisk normverk, Vær Varsom-plakaten, en levende organisme som oppdateres som følge av løpende faglig-moralsk refleksjon. Plakaten har ikke bare vært en utmerket ventil for publikumskritikk («fast, free and fair» som britene har satt som slagord på sin tilsvarende ordning), men også bidratt til å skjerpe den moralske holdningen til mediearbeiderne. Vi har internasjonal erfaring for at utøvelse av statlig myndighet i den etiske rensingen av mediene gjennomgående medfører svakere etisk bevissthet og dårligere journalistikk.

Derfor må løsningen på de moralske utfordringene ved nettets personkrenkende sider være opprettelsen av en selvjustisordning dannet av de tekniske tjenestetilbyderne, ikke en nemnd med statlig mandat. Skulle de ikke få til noe slikt, er Hannemyr å betrakte som et tjenlig ris bak speilet.