Det regional- litterære perspektiv

Er det mindreverdig for en forfatter å bli lest med et regionalt utgangspunkt? At litteratur eller forfatter eksempelvis kalles nordnorsk, vestnorsk eller knyttes til Hedmark? Dette har gjennom de siste tretti årene vært et tilbakevendende tema i Nord-Norge, landsdelen som først og mest markant har kjørt på det regionale i litteratur.

Men fenomenet er ikke bare norsk og nordnorsk. Vi ser det internasjonalt også. I Sør-Frankrike fikk jeg nylig bekreftet den franske varianten hvor nobelprisvinneren av 1904, Frédéric Mistral, dyrkes, ikke som Frankrikes første nobelprisforfatter, men som representant for det provengalske og sørfranske. Og i Sverige det samme. Der foreligger nå det andre av de to bindene av «Skånes litteraturhistoria I-II» (Corona Malmö). Et forskningsarbeid skrevet på en slik måte at enhver bokvenn vil kunne finne glede og nytte i verket. Her blir det slått utvetydig fast at det ikke hefter noe negativt ved å lese et forfatterskap inn i en større regional sammenheng. Verken i en nordnorsk, en provengalsk eller, som her, i en skånsk.

Bak storsatsingen på å skrive det regionale tobindsverket om Skåne står et av Nordens mest skarpskodde forskerteam med sete i det tradisjonsrike Lunds universitet. I spissen står professor Louise Vinge som sammen med kolleger tar for seg alle aspekter ved litteratur som angår Skåne. Hør bare på noen av temaene som trekkes inn: eldre skånelitteratur, dialektlitteratur, barnelitteraturen i Skåne, memoartradisjonen, pressehistorie, litteraturkritikkens plass, det intellektuelle liv ved Lunds universitet, skånsk teatertradisjon og kriminallitteraturen i Skåne-sammenheng. I tillegg er det brede portretter av kjente forfatterskap i poesi og prosa, så som Anders Østerling, Hjalmar Gulberg, Vilhelm Ekelund, Karl Ragnar Gierow og Jacques Werup, Esajas Tegnér, Victoria Benedictson, Ola Hansson, Fritjof Nilsson Piraten, Birgitta Trotzig og Henning Mankell. En av de sentrale teser i tobindsverket om Skånes litteratur, er at uten Skåne som klangbunn, ville neppe disse forfatterskapene og tallrike andre ha fått varig innflytelse og verdi i nasjonal sammenheng. Totalperspektivet i verket er uten sidestykke, ikke bare i Norden, men i nordeuropeisk sammenheng. Et prosjekt våre regionale universitet eller høyskoler, ikke minst Tromsø, burde gi seg i kast med?

For den som sysler med det regionale perspektivet i litteraturen, er noe av det vanskeligste å definere hva man legger i begrepet regional litteratur. Forskerne bak Skånes litteraturhistorie har løst det relativt enkelt. Med regional litteratur menes litteratur som på en eller annen måte berører landsdelens eller regionens geografi, topografi, historie, kulturelle eller språklige egenart. Når man anlegger en slik betraktningsmåte, spiller ikke forfatterens bakgrunn noen rolle. Derfor blir de store svenske dikterne som for eksempel August Strindbergs og Selma Lagerlöfs Skåne-inspirerte tekster like interessante å belyse som de forfatterne som er født i Skåne, har bodd der og snakker regionens hjemlige dialekt.

Så kan man naturligvis spørre hvilken verdi det har å knytte litteratur til en region eller et spesielt geografisk landskap. Skånes litteraturhistorie gir klart svar - svar som på mange måter har vært målbåret av dem som her hjemme har syslet med den regionale litteraturen. Som den nordnorske har den skånske litteraturen gitt nasjonen et bilde av et landskap, av folkeliv, av historie og tradisjon, av språk og kultur. I Skåne har for eksempel Fritjof Nilsson Piraten med sin Bombi Bitt og kameratene blitt felleseie, ikke bare for svensker, men også for øvrige nordiske lesere. På samme måte har Knut Hamsun og Herbjørg Wassmo gitt oss bilder av et Nord-Norge fra forrige århundre. Värmlands, Smålands, Nord-Norges og Hedmarkens landskap er levendegjort gjennom litteraturen til Selma Lagerlöf, Astrid Lindgren, Knut Hamsun, Herbjørg Wassmo, Arvid Hanssen og Alf Prøysen. Ikke bare de som er hjemmehørende i området har lært å sette pris på sitt eget landskap gjennom disse dikternes litteratur, men hele landet. Vi vet alle at utenfor landets grenser har Nord-Norge fått en identitet gjennom deler av Knut Hamsuns diktning.

Blir det ikke lett nostalgi, mytedannelse og navlebeskuende sjåvinisme av slikt? Skåneforskerne er seg bevisst det som har med den type litteratur som skaper falske mytebilder og som vipper over i ren idyll og nostalgi. Den slags litteratur må leses med avstand og kritikk. Vi vet alle at det er lett å misbruke også den gode regionale litteraturen i lokalpatriotismens navn.

Det blåser friske, regionallitterære vinder mange steder nå. I Provence feires Frédéric Mistrals forfatterskap, og hans mesterverk Mirhio , der han sammenvever en romantisk, men tragisk kjærlighetshistorie med vidunderlige bilder av natur og folkeliv i Provence, har stadig noe mer og nytt å gi leserne. I tillegg til nybrottsarbeidet fra Lunds universitet, vises nordsvensk litteratur stor oppmerksomhet ved Umeå universitet. Tromsø universitet har lenge lagt inn en nordnorsk komponent i litteraturstudiene. Og lokalt har det både vokst fram regionallitterære festivaler og seminarer, blant annet i Tønsberg og Narvik. I begge lokalmiljøer er ett av resultatene skjerpet interesse for den lokale og regionale litteraturen spesielt, men økt oppmerksomhet om og bruk av litteratur generelt, ikke minst i skolen, kan spores der slik virksomhet drives.

Likevel er kanskje noe av det mest spennende som foregår i tilknytning til regional litteratur den nye lesemåten som har vokst fram på forskerhold. Professor Louise Vinge viser i tobindsverket om Skånes litteratur og et bredt anlagt foredrag holdt på fjorårets regionallitterære seminar i Narvik, hvordan det klassiske begrepet fra antikken, «genius loci», får fornyet kraft. Med «genius loci» - stedets eller plassens ånd eller poesi - legges det litt vage innholdet: «...poesi som handler om poetens problematiske forhold til et geografisk avgrenset miljø...» Med det mener man poesi som viser hvordan hele dikterens psyke kommer i kontakt med plassens og stedets hemmelige krefter, historie, nåtidige forhold og det som skal komme. Med en slik tilnærmingsmåte der det lokale blir sentralt, åpnes nye veier inn i deler av vårt hundreårs diktning. Fra T.S. Eliot og Paul Valéry, til de nye nobelprisvinnerne Derek Walcott, Seamus Heaney og Josef Brodsky. Og for den skånske lyrikkens del, Tomas Tranströmer og Jacques Werup. Anvendt på sentrale nordnorske lyrikeres arbeider, for eksempel Arvid Hanssens, Helge Stangnes', Liv Lundbergs og Eva Jensens kan nye, verdifulle perspektiv hentes ut.

At regionallitteraturen og arbeidet med den vies oppmerksomhet, ser man konturer av i de større nasjonale litteraturhistorieverkene som har kommet på 1990-tallet. I «Norsk litteratur i tusen år - teksthistoriske linjer» nevnes regionalstrømningene, om ikke i bredt omfang, så er det iallfall med. I Øystein Rottems nyutgave av Cappelens norske litteraturhistorie streifer han regionalperspektivet i bind 8, og det vil forbause oss mye om ikke tendensene får sin rettmessige plass i det niende og siste bind som kommer i løpet av høsten.

Mange norsklærere er kanskje fremdeles litt varsomme med å trekke inn det regionallitterære perspektivet i faglig sammenheng i de nye læreplanene fordi begrepet «heimstaddiktning» fremdeles er beheftet med en viss negativ valør. Det som skjer regionalt i Norge, i Sverige og ellers på internasjonalt plan, burde stimulere til ny interesse for det regionale perspektivet.