Det reisende sirkus

Fra rom 431 på Brakanes Hotell siver det ut et jevnt surr av stemmer. Klokka er 01.20, natt til lørdag 8. april. Ulviks 1200 innbyggere har fått besøk av 200 Venstredelegater og 50 pressefolk, vel innkvartert på bygdas hoteller. Det reisende sirkus har lagt ut på vårturne. Politiske hovedaktører og journalister flytter ut av Oslo og avsondres fra resten av verden i tre dagers tid.

Inne på rom 431 har Oslo Venstre mottakelse. Leder og vertinne Trine Skei Grande serverer vin, øl og brennevin. Ja til og med champagne. Og folk sprudler i det tettpakkede rommet. Avgående nestleder Guro Fjellanger forsøker, forgjeves, å diskutere med Odd Einar Dørum. Journalister siger fram og tilbake - noen på jakt etter nyheter, andre...nåja. Natt til lørdag er rom 431 scene for den ene av alle landsmøters to uformelle dagsordner: * I komiteer, utvalg og, i et berømt tilfelle, i et kott i Folkets Hus i Oslo, overveies mulige konflikter og motsetninger, alltid med sikte på en iscenesatt harmoni i selve salen. Og helst slik at partiledelsen får romslig spillerom til å utøve politikken landsmøtet vedtar. * Og i baren, på hotellrommene, i korridorer og på dansegulvet utspilles, gjerne sent på natten, andre store og små drama. Noen planlagte, flest på impuls. Som dengang da noen utløste brannalarmen midt på natten og par etter par med nye partiallianser dukket opp utenfor rommene. I landsmøtesalene, derimot, hersker orden og disiplin. Et landsmøte er planlagt i detalj. Dirigentene holder stram regi på et tettpakket program, som gjennom tre dager følger et bestemt mønster. Leders tale, generell politisk debatt, organisasjonssaker, veien videre, valg og politiske uttalelser. Som tar tid, og av og til strekker møtene ut over kvelden - til fortrengsel for den nesten like viktige sosiale omgang. Ikka rart da at naturen kan gå over opptuktelsen, slik den gjorde for Gunnar Garbo i 1971: Ivrig opptatt på dansegulvet ble Garbo etterlyst fra landsmøtesalens talerstol, hvor partiledelsens neste skritt ble ansett som viktigere enn formannens bevegelser på dansegulvet. Noen landsmøter går over i historien som legendariske. Einar Gerhardsens sviende oppgjør med Haakon Lie på Arbeiderpartiets landsmøte i 1969. Eller da partiet unngikk åpen krig mellom Reiulf Steen og Odvar Nordli seks år seinere: Steen ble partileder, Nordli ble statsministerkandidat - og statsminister Trygve Bratteli ble brutalt satt på oppsigelse. Hevnen kom seks år seinere da Steen måtte trekke seg til fordel for Gro, men ikke før han nok en gang hadde trollbundet forsamlingen med sin talekunst. Trollbandt gjorde også Gro Harlem Brundtland i 1992. Men for nesten tom sal, og helt tomme pressebenker. Utenfor tur og fullstendig overraskende meddelte hun seint fredag kveld at hun gikk av som partileder. "Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole", fastslo Haakon Lie en gang. Men det er heller ikke andre partier, og Høyre slett ikke. På landsmøtet i Bergen etter påske kommer misnøyens uoffisielle dagsorden til å dominere "i det dannede parti", som målbevisst driver kannibalisme på sine egne ledere - i år representert ved gentlemannen Jan Petersen. Det var flere valgmuligheter i 1971, da både Erling Norvik, Kåre Willoch og Lars Platou ville bekle partiets fremste tillitsverv. Willoch vant, etter åpen strid i de lukkede rom utenfor landsmøtesalen. I Fremskrittspartiet får Carl I. Hagen fremdeles gåsehud av ordet Bolkesjø. Landsmøtet på "Dolkesjø" i 1993 hadde alt: Åpen krig mellom to uforenlige linjer, hatske angrep i landsmøtesalen, ondskapsfulle sarkasmer i korridorene, og grusomme bakholdsangrep klekket ut i seine nattetimer. Og John Alvheim som tidlig søndags morgen sto som en gammeltestamentlig profet på talerstolen og slynget ut dyptfølte forbannelser over "ungliberalistenes". Men landsmøter er også høytid, fest og moro. Høytid når Arbeiderpartiets 300 delegater stemmer i med "De unge slekter", så kraftfullt at den rene sosialisme noen bevegede øyeblikk gjenoppstår som politisk praksis. For karakteriserende tradisjoner har sin faste plass på landsmøtene. Der Senterpartiet synger "Millom bakkar og berg", eller "No livnar det i lundar", synger Venstre "Min tanke er fri" og Høyre "Gud signe vårt dyre fedreland". De konservative innleder også lørdagens festmiddag med at eldste tilstedeværende offisers utbringer H.M. Kongens skål, hvoretter det sendes hilsningstelegram til majesteten. Og Kristelig Folkeparti har sine andakter, og et mangeårig alkoholforbud. Det ble ettertrykkelig avviklet på landsmøtet i 1997, da baren lå strategisk plassert ved utgangen fra landsmøtesalen - riktignok mer til glede for journalistene, enn for delegatene. Slitsom moro. Med alle partiers festmiddag lørdag kveld som høydepunkt. Da går politikk, kultur, trøtthet og sosiale relasjoner opp i en høyere enhet. Ofte synliggjort gjennom pressekorpsets spontanhyllest til parti og leder, som regel i form av nytekstede versjoner av kjente sanger: Slik fikk "Nøtteliten" ny mening for Erik Solheim, og Brann-sangen ble Jan Petersens egen kampsang, fulltonende framført - også av Klassekampens utsendte, til tross for påstanden "Du er for EU/og det er jo vi/Heia Jan, Jan, Jan, Jan, Jaaaan. Heiaaa Jaaan" Årets Venstresamling i Ulvik blir definitivt ikke legendarisk. Det vesle partiet med de dype røttene og den ærerike historien er enige om det meste, men sliter med oppslutningen. Trolig påviste partileder Lars Sponheim på fredag partiets problem: "Venstremannen er liberal, men han er aldri sikker på hva det er å være liberal. Dette er et av de mange dilemma Venstremannen aldri klarer å løse." Men optimismen florerer i partiet ved landsmøtets avslutning. Presist oppsummert av Odd Einar Dørum: - Får vi dette til, så vil selv jeg passere sperregrensen.

I MANESJEN: Glade sirkusartister i kjent seierspositur under et venstre-landsmøte.