Det reneste pølsevev

Både budskap og person hadde fortjent bedre enn Marit Christensens såkalte biografi om håndballtrener Marit Breivik.

Marit Breivik er en av norsk toppidretts mest markante kvinnelige profiler noensinne. Gjennom bruk av forstand og ideologi har hun fått resultater som kan gi lærdom til mange - langt utover idrettens felt. Både budskap og person hadde fortjent bedre enn Marit Christensens såkalte biografi.

Idrettsbiografier er en pjuskete sjanger i Norge, og forlaget har ikke løftet en finger for å heve nivået med denne utgaven. Aschehoug har antakelig ikke hatt noe annet motiv enn å få ut et eller annet om Breivik i tide til den store anledningen, håndballjentenes OL-kamper i Sydney.

Og «et eller annet» er det blitt. Men ingen biografi.

Her er ingen kildehenvisninger, her er ikke noe noteverk, her er ikke noe register over verken navn eller emner. Dessuten er boka dårlig skrevet - av en forfatter som ikke har klart å skaffe seg oversikt verken over emnets historikk eller miljøets aktører. På toppen av alt har forfatteren vevd egne erfaringer og betraktninger inn hist og pist. Det fungerer riktig dårlig.

En annen Waitz

Breiviks bedrifter med håndballandslaget er verdt en bok, først og fremst fordi hun er første kvinne med slike resultater i en setting hvor menn har styrt ut fra tradisjonelle, maskuline verdier. Hun har vist hvorfor samarbeid, smidighet og selvutvikling kan gi uttelling i et miljø hvor man, for å si det forsiktig, lenge la andre metoder til grunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er en vågal sammenlikning, men likevel: som en Grete Waitz har Breivik nasjonalt og internasjonalt vist at toppidretten kan berike, både som vei og mål. Men Marit Christensen har ikke grepet sjansen til å utdype hvordan.

Hun har snakket med en håndfull mennesker, noen av Breiviks aller nærmeste. Det hadde vært en god start på begynnelsen av arbeidet med en ordentlig biografi.

Men her er ingen Karen Fladset direkte i tale om Breiviks utfordring, her er ingen Frode Kyvåg eller Sven-Tore Jacobsen om kulturforskjellene, her er ingen Trine Haltvik om konfliktene. Her er ikke engang Kjersti Grini, hvis utviklingskurve som spiller er klistret til Breiviks kurve som trener. Hva tenker hennes viktigste spiller?

Bokas eneste snev av liv er i de fyldige sitatene som innleder hvert kapittel, likeledes som forfatteren streifer borti en nerve i sekvensene om barnløshet og om psykologen Jens Frimodts betydning for utvikling av så vel Breivik som laget.

En snabb

Men passasjen om pølser er på alle måter typisk for boka:

«Marit har nemlig et intenst og lidenskapelig forhold til pølser. Den dag i dag kan du plutselig oppleve å møte Marit på en bensinstasjon eller i en kiosk et eller annet sted på hennes mange reiser rundt i landet. Gjerne en sen kveld eller til merkelige tider. Hun lar aldri muligheten til en pølse gå fra seg. Og sier garantert ikke nei til den som byr. De som kjenner henne godt, sier at hvis hun ikke ramler over en kiosk eller noen byr, så er hun troendes til dykk i fryseboksen midt på natten for å få seg en snabb.»

Det reneste pølsevev, med andre ord.

FULL SLAKT: Marit Christensen har skrevet bok om Marit Breivik her sammen i festelig lag på Aschehougs hagefest i august. Dagbladets anmeldelse av boka er ikke noe å sprette sjampisen for.