Det rike kontinentet

Noen av verdens ledende produsenter av gull, diamanter og platina finnes i Afrika. Noen av de største oljereservene i verden finnes også i Afrika.

Det er heller ingen mangel på fruktbar jord og unike muligheter for produksjon og eksport av jordbruksvarer: Kaffe, kakao, tobakk, sukker og bomull. Metaller og edelsteiner – de har mer enn nok av det i Afrika.

Det meste av verdens naturrikdommer finnes faktisk i Afrika. De er ikke altfor mange til å dele på det heller. Det er ikke fattigdom som er Afrikas største problem, men fordeling av rikdommen. Samtidig gir norsk bistandspolitikk nesten all oppmerksomhet til internasjonal fattigdomsbekjempelse. Den nye såkalte helhetlige Afrika-plattformen til Utenriksdepartementet gjør det samme. Kan det være feil fokus?

For 50 år siden hadde mange store forhåpninger til Afrikas framtid. Sammenliknet med for eksempel landene i Asia var de afrikanske heller ikke overbefolket. Det var med andre ord stor grunn til å se optimistisk på Afrikas framtid etter frigjøringen. I 1957 sto Ghana på samme utviklingsnivå som Sør-Korea. I 1960 var gjennomsnittsinntekten for folk i Nigeria den samme som i Sør-Korea. Ghanas potensial var enormt med både gull, diamanter, bauxitt og mangan. 40 år etter var imidlertid Sør-Koreas gjennomsnittsinntekt hele ti ganger høyere enn Ghanas.

50 år etter er det Afrika som er lengst unna å nå Tusenårsmålene, mens landene i Asia har skutt fart. Det er i Afrika spedbarnsdødeligheten er høyest, leveralderen lavest og fattigdomsbekjempelsen har kommet kortest. Flere afrikanske land er i dag fattigere enn de var ved frigjøringen for 50 år siden. Hva skyldes det?

I jakten på forklaringer må vi selvfølgelig understreke mangel på infrastruktur, utdanning og arven etter kolonitida. Videre må vi framheve de internasjonale interessenes kamp om ressurser i Afrika. Det er Afrikas velstand som forklarer det internasjonale samfunns engasjement. Det er kampen om tilgang på edle varer som forklarer mye av dagens konfliktbilde og fattigdom. Det strømmer nemlig mer verdier ut av enn inn i Afrika. Mens Bistands-Norge reklamerer for sin støtte til Afrika, henter for eksempel norsk næringsliv store penger ut av Afrika. Statoil alene tjener mer penger på oljeutvinning i Angola enn norsk bistand til hele kontinentet. Og Statoil er ikke alene.

Samlet regner man med at norske gevinstene i Angola er på rundt 15 milliarder kroner. Rundt 50 milliarder norske kroner er investert i landet. Selskaper som Aker Kværner og Hydro står i kø etter Statoil. Samtidig står de langt etter de kinesiske, amerikanske, franske og tyske selskapene som i dag trekker ut enorme ressurser fra Afrika. Alle disse selskapene har imidlertid det til felles av de ofte opererer tett i samarbeid med, eller med støtte av, sine egne lands regjeringer. Viktigere er det at de alle har til felles at de arbeider tett sammen med og gjennom skatter, avgifter og på andre måter deler gevinsten fra naturrikdommene med eliter i sine vertsland.

Afrika er det kontinent som mer enn noe annet preges av ulikhet og skjev fordeling av ressursene. Sør-Afrika ligger nesten på verdenstoppen når det gjelder urettferdig fordeling av ressurser, og ulikheten har økt de siste ti åra. De rikeste ti prosentene av landets innbyggere forbruker 80 prosent av landets samlede inntekter. Til sammenlikning forbruker de ti rikeste prosentene i Norge rundt 20 prosent av våre inntekter. I «fattige» land som Malawi, Zambia og Mosambik er det omtrent like ille som i Sør-Afrika. I Angola sier statistikken at de har en gjennomsnittsinntekt per innbygger på rundt femten tusen kroner i året, men kun rundt 50 familier sitter med rikdommen, mens det store flertall bor i brakker, på søppeldynger eller i kummerlige forhold på landsbygda.

De fleste land i verden med høyest ulikhet mellom rike og fattige er i Afrika. Alt i alt forbruker de rikeste 10 prosentene av befolkningen i hele Afrika over 50 prosent av kontinentets ressurser. Afrikas ulikhet er tett knyttet sammen med ett annet særtrekk, nemlig mangel på demokrati. En rekke av verdens gjenværende diktaturer befinner seg i Afrika. De såkalte demokratiene er også ofte svært lite demokratiske. Den såkalte demokratiske «bølgen» som slo over mange land i sør på begynnelsen av 90-tallet, har gått tilbake eller stagnert.

Begreper som «autoritære demokratier» eller «pseudodemokratier» brukes nå for å beskrive regimer hvor presidenter og parlamenter vel nok kan være folkevalgte, men systemet for øvrig kjennetegnes av ettpartisystem, manglende pressefrihet, ingen opposisjon og undertrykkelse av politiske menneskerettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet. Det er lite tvil om at elitenes tilraning av kontinentets ressurser er tett knyttet sammen med at de samtidig begrenser folkets mulighet til å delta, organisere seg og mobilisere med sine legitime krav om rettferdig fordeling.

Samtidig setter norsk bistandspolitikk overordnet søkelys på fattigdomsreduksjon og «godt styresett». Men vi glemmer lett at fattigdomsreduksjon og godt styresett oftest dreier seg om demokrati, og at folk selv må få bestemme over egne prioriteringer. Omfordeling og godt styresett fremmes ved aktive borgere og organisasjoner som stiller krav til myndighetene, og som er beredt til å kaste disse ved valg dersom de ikke leverer. Organisasjonene spiller en vel så viktig politisk som utviklingsmessig rolle.

I mange land i Afrika er organisasjonene ofte de eneste målbærerne for de fattiges interesser. Sivilsamfunnet har i mange land tatt en ledende stilling i samfunnsutviklingen, presset fram politiske og sosiale endringer og derigjennom bygd innflytelsesrike, uavhengige maktposisjoner vis-à-vis politiske eliter. Sørafrikanske organisasjoner sto i spissen for demokrati og antiapartheidkampen i landet. Organisasjoner jobber aktivt for å fremme utvikling og demokrati i dagens Zimbabwe. Zambierne og deres organisasjoner hindret effektivt presidenten i hans ønske om å bli sittende på evighetskontrakt. Det er slike krefter Norge bør støtte dersom man ønsker å legge fundamentet for reell, rettferdig og bærekraftig utvikling i Afrika.

I dag hemmes organisasjonenes og befolkningens rettigheter til å ytre seg og organisere seg i mange av de landene Norge samarbeider tett med i Afrika.

Er det ikke på tide at vi stiller som krav for norsk støtte at disse landene respekterer de grunnleggende politiske menneskerettighetene – slik at folket selv kan ta makten i egne hender for å forme den utviklingen de ønsker? Ville det ikke være bra om vi la bort fokuset på fattigdomsbekjempelse og heller støttet folkemakt som basis for at de selv kunne rydde opp i fattigdomsproblemene gjennom omfordeling og opprør mot ulikhet og urettferdighet? Burde ikke det være godt grunnlag for en helhetlig norsk Afrika-politikk?