Det sårbare idolet

I starten av karrieren hentet Sidsel Endresen inspirasjon fra sangere som Aretha Franklin, Billie Holiday og Radka Toneff. Nå er det hun selv som blir imitert.

Litt kortpustet ankommer Sidsel Endresen studioet sitt på Kjelsås i Oslo. Hun byr på kaffe og forteller om huset som står på hodet av håndverkere i oppussingsarbeid, at turen snart går til Molde, og at hun nettopp er kommet tilbake fra jazzfestivaler i Paris og Montreal. I Canada laget et tv-selskap sågar et eget program om sangfuglen fra Norge.

- Men jeg skal ikke se det. Jeg ser aldri meg selv på tv, jeg synes jeg ser så rar ut, smiler hun.

Sidsel Endresen - kåret til en av Norges viktigste kvinnelige musikere - tar plass ved synthen i det private studioet og puster ut. Plasserer kaffekopp og askebeger på tangentene, og tenner en filtersigarett som hun røyker gjennom et lite glassmunnstykke.

I dag: Sidsel Endresen

Født: 1952 i Trondheim.

Bor: Majorstua, Oslo.

Historie: Gjennombrudd med plata «Jive Talking» med Jon Eberson Group. Har vært nominert til og mottatt flere Spellemannpriser, i tillegg til en rekke jazzutmerkelser, og samarbeidet med flere norske og internasjonale musikere. Utgitt flere plater i duo med Bugge Wesseltoft. Laget som første kvinne bestillingsverket til Moldejazz i 1993, i år bestillingsverket til Nattjazz i Bergen.

Aktuell med: Konsert med Bugge Wesseltoft og soloopptreden på Moldejazz. I gang med et nytt prosjekt med Christian Wallumrød.

Det kulturelle vendepunktet: - Det er så mange at det er umulig å plukke ut ett. Men at Mannfred Eicher hentet meg inn til det tyske plateselskapet ECM, betydde mye.

I tillegg til musikkinstrumenter, datamaskin og stereoanlegg er studioet utstyrt med seng og kjøkkenkrok. Når hun er inne i en bra arbeidsperiode, orker hun nemlig ikke bruke tid på å reise hjem for å sove. Da er det praktisk med en slik liten «ekstraleilighet».

- Jeg er veldig flink til å jobbe, men i fortettede perioder, gjerne fram mot et prosjekt. Da er jeg veldig konsentrert, og synes det er forstyrrende å lage middag, flirer sangeren.

Åtte år av sitt liv har hun bodd i England, og sine første fire år tilbrakte hun i Trondheim, så språket er et merkelig sammensurium av østnorsk ispedd engelske uttrykk og trønderske småord.

- Jeg er en prosjektdame, sjø.

Tidlig suksess

I starten av 80-tallet sang Sidsel Endresen i jazz-rock-funk-bandet Chipahua og Sidsel Endresen Band. Siden fikk hun forespørsel av Radka Toneff om hun kunne tenke seg å være med i jenteband med Toneff selv, Inger Lise Rypdal og Gudny Aspaas. Jon Eberson ville også lage plate med Sidsel. Utgivelsen av plata «Jive Talking» i samarbeid med Eberson ga henne et løft rett inn i popstjernehimmelen med nesten 100000 solgte i løpet av de to første åra.

- Du er kjent for å gå dine egne veier. Hvor kommer motet til det fra?

- Hm. Jeg tror trygghet kommer av at man holder på. Og så fikk jeg en utrolig positiv mottakelse i starten av karrieren. Det ga meg sikkert noe av tryggheten til å prøve ut så mye forskjellig seinere.

Positiv motstand

- Man snakker ofte om problemer rundt det å slå seg fram som kvinne. Hvordan har du hatt det i så måte - mest positive eller negative opplevelser?

- Jeg har hatt få dårlige kjønnsproblematiske opplevelser, fordi jeg bestandig har hatt ålreite kolleger. Men jeg ser jo at det i samfunnet generelt skal mer til for å bli tatt på alvor som en autoritet, som kvinne. Det har derfor vært viktig for meg å bli mitt eget vurderingsapparat, sier Endresen alvorlig.

- Dessuten er det viktig å påpeke at menn og kvinner er forskjellige, med ulike psyker og ting på hjertet. Vi opplever ting på forskjellig vis og arbeider derfor også forskjellig, og den motstanden som oppstår, er positiv. Vi tilfører hverandre ting.

Endresen-kloninger

- Du har blitt et idol for mange, og det går en god del nærmest Sidsel Endresen-kloninger rundt i de yngre musikkmiljøene. Hvordan forholder du deg til det?

Sidsel Endresen kaster hodet bakover.

- Nei, det tenker jeg ikke noe særlig på! ler hun, før hun tar seg sammen og utdyper:

- Men det er ok. En viktig del av læringsprosessen er imitasjon. Jeg gjorde det sjøl. I begynnelsen forsøkte jeg å synge som Aretha Franklin, selv om hun sikkert hadde et register på åtte flere oktaver enn meg. Og Radka, jeg låt sikkert temmelig mye som henne en stund. Men inspirasjonskildene forvaltes annerledes etter hvert som man selv får større tyngde, og slik finner man fram til sitt eget uttrykk.

- Har du noen gang tenkt på å slutte å lage musikk?

- Åh, nei, sier Sidsel Endresen, lattermildt forskrekket.

- Det er jo livet mitt, det her!

TRAVEL, MEN OPPLAGT: Når Sidsel Endresen er inne i en god arbeidsperiode, synes hun det er forstyr-rende å dra hjem for å sove. Da overnatter hun i studioet.