Det satses på psykisk helse!

«Kommunene sitter på nøkkelen til suksess!»

Flere ber om hjelp - flere får hjelp - ventetiden blir kortere! Det nytter å satse, selv om mye gjenstår. Kommunene sitter på nøkkelen til suksess! Flere enn før ber om hjelp til sine psykiske helseplager. Det er bra, fordi vi vet at det fortsatt er mange som ikke får de tjenester de har behov for. Samtidig er kapasiteten økt, slik at flere får behandling.

7000 flere barn og ungdom fikk hjelp av spesialisthelsetjenesten i 2000, sammenliknet med i 1998 - en økning på hele 30 prosent. Etterspørselen har økt omtrent tilsvarende, noe som fører til at antall barn og unge som venter på tilbud øker. Også ventetiden har økt fram til 2000, men har stabilisert seg i 2001. For voksne økte antall behandlede pasienter med 14 prosent fra 1999 til 2000. Gjennomsnittlig ventetid for voksne nådde en topp ved utgangen av år 2000 med nærmere 70 dagers venting, men har nå blitt redusert til mellom 50 og 60 dager. Økt satsing gir resultater!

Det er mye som gjenstår. Utgangspunktet for Opptrappingsplan for psykisk helse 1999- 2006 var en knusende beskrivelse av de tjenester vi kunne tilby folk med psykisk sykdom: kapasitetsmangel i spesialisthelsetjenesten, stor mangel på lokale tiltak i kommunene, for høye terskler for å slippe til, for lang tid fra første sykdomstegn til behandling ble gitt, for tidlige utskrivninger, manglende oppfølging etter utskriving og for dårlig kvalitetssikring av tjenestene.

Opptrappingsplanen startet i 1999 og går over åtte år, fordi det tar tid å bygge opp og rekruttere til en tjeneste som kan gi folk med psykisk sykdom et verdig tilbud. For å lykkes har det vært nødvendig å foreta en omfattende planlegging i kommuner og fylker og å bygge opp kompetanse. Alle kommuner og fylker har nå laget planer som ligger til grunn for arbeidet framover. De regionale helseforetakene bygger videre på de godkjente planene som foreligger fra fylkeskommunene. Den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenestene skal være et redskap for sterkere styring mot nasjonale mål.

Jeg deler den store utålmodigheten etter resultater som kommer til uttrykk i debatten, men vet at det tar tid å planlegge og å bygge kompetanse. Det er viktig å være klar over at selv om opptrappingsplanen inneholder et omfattende sett med konkrete tiltak, så dreier det seg om et fagfelt hvor tenkning, holdninger, forståelse og ikke minst arbeidsmåter er i endring og utvikling. Det betyr at hver enkelt kommune og hvert enkelt foretak må finne gode løsninger lokalt. Løsningene skal være helhetlige og må derfor i tillegg til helse- og sosialtjenestene berøre en lang rekke tjenester i lokalsamfunnet som arbeidsliv, skole, barnehage og kultursektor. Dette er ikke plankekjøring, men en satsing som krever gjennomtenkning. Det er viktig å løpe fort, men enda viktigere å løpe i riktig retning!

Jeg vil peke på noen særlige utfordringer som vi står overfor:

Som øverste ansvarlige for helsetjenesten vil jeg være den første til å innrømme at det er krevende å lykkes med en reell prioritering av et forsømt område som psykisk helsevern. Dette handler om den enorme etterspørselen etter somatiske tjenester, en eksplosiv utvikling i nye muligheter for behandling, sterke pasientorganisasjoner og en gunstig ordning med stykkprisfinansiering innen det somatiske området. Dette er bakgrunnen for at jeg nå har funnet det nødvendig å stille et absolutt krav til de regionale helseforetakene om at hver eneste krone som er avsatt til opptrappingsplanen for psykisk helse skal gå til formålet, og at det heller ikke er anledning til å kutte i foretakenes egenfinansiering på dette området. Det samme kravet gjelder kommunene. Dette kommer jeg til å følge opp. Alt i alt skal det bevilges en økning i driftsnivået på 4,6 milliarder kroner og det skal investeres for 6,3 milliarder kroner fram til 2006.

Pasienter og brukere av tjenestene besitter betydelige kunnskaper om hva som virker bra og hva som virker dårlig - kanskje den dårligst utnyttede kunnskapskilde i helsetjenesten. Dette gjør det nødvendig å sørge for at brukererfaringer systematiseres og legges til grunn for kvalitetsforbedring og videre utvikling av tjenesten. I den nye loven om helseforetak er dette nedfelt som en lovbestemt plikt for foretakene. Det er like viktig i kommunene. Brukerorganisasjonene må bli en sentral samarbeidspartner for helsetjenesten.

Alminnelig kunnskap om psykisk helse og psykisk sykdom er en forutsetning for forståelse og åpenhet, som igjen er grunnleggende for et menneske som må leve med en psykisk sykdom. Som et ledd i opptrappingsplanen gjennomfører departementet i samarbeid med Rådet for psykisk helse, arbeidslivets organisasjoner og skoleverket opplysningsarbeid rettet mot skoleungdom og mot arbeidslivet som særlig prioriterte områder.

Den største av alle utfordringer går kanskje til kommunene. Livet skal leves i lokalsamfunnet, og kommunene må sørge for tilrettelagt bolig, støttetiltak, sosiale og kulturelle tiltak i tillegg til helsetjeneste. Det dreier seg om å legge til rette for et meningsfylt liv i verdighet og trygghet! Den beste tjenesten tror jeg vil være den som arbeider gjennom eksisterende tiltak og tjenester som skole, barnehage, kulturetat, hjemmetjenestene, helsetjenesten, bolig- og arbeidsetat, uten at det etableres en ny særomsorg eller en ny etat i kommunen. Særlig vil dette gjelde i forhold til barn og unge, som må møtes på de arenaer hvor de befinner seg.

Lykkes vi ikke med satsingen i kommunene, er det også vanskelig å lykkes i spesialisthelsetjenesten - og omvendt. En god kommunal tjeneste gir mulighet for en effektiv spesialisthelsetjeneste, som kan yte rask hjelp når det er behov for det - en hjelp som også lokalsamfunnet har behov for å vite at er tilgjengelig.

Et sentralt ledd i opptrappingsplanen er etablering av distriktspsykiatriske sentre (DPS). Disse skal ta imot folk til poliklinisk behandling, ha dagtilbud, døgntilbud og sikre et nært samarbeid med kommunene - både om den enkelte bruker/pasient og i form av veiledning og undervisning av ansatte i kommunene. Planer for etablering av 77 DPS-er foreligger nå for hele landet.

Det er anslått at ca. 20 prosent av barn og ungdom får en lettere eller tyngre psykisk sykdom i løpet av oppveksten. Samtidig er det ikke alltid lett for helsetjenesten å holde kontakt med ungdom, som ofte er lite motivert for behandling og derfor ofte ikke møter til behandling. Dette betyr at man må søke nye veier for å nå fram. Selv om det etter hvert finnes en del gode erfaringer, så er det en særskilt utfordring for både kommunene og foretakene å finne arbeidsmetoder som gjør det mulig å «holde fast i» ungdom.

Målet for utbyggingen av spesialisthelsetjenesten (barne- og ungdomspsykiatrien) er å kunne nå 5 prosent av alle under 18 år. Fra 1997 til 2000 er kapasiteten økt fra en dekning tilsvarende 1,9 prosent til 2,5 prosent. I dag er gjennomsnittlig ventetid på overkant av 3 måneder. Det er altfor lang tid. Ved full utbygging må denne ventetiden betraktelig ned.

Erfaringene for de som har bruk for tjenestene synes å variere fra de beste til de dårligste. En vanlig erfaring er imidlertid at hjelpeapparatet ikke samarbeider godt nok. For å sikre et helhetlig tilbud er det nå lovbestemt at alle som har behov for sammensatte tjenester fra flere etater har rett til en individuell plan med oversikt over målsettingene for tiltakene, hvem som er ansvarlig for oppfølging og som tidfester fremdrift. Brukerens/pasientens egne mål skal være en viktig premiss for utforming av planen.

Vi har tre år bak oss av den åtteårige opptrappingsperioden, og vi må akseptere at det enda tar noe tid før vi er oppe på et akseptabelt nivå. Vi ser fortsatt eksempler på at mennesker med psykisk sykdom ikke får den hjelpen de trenger. Men Opptrappingsplanen skal gjennomføres i tråd med Stortingets forutsetninger. Dette har Regjeringen med all tydelighet understreket i Sem-erklæringen. Psykisk helse har topp prioritet og styringssignalene til ansvarlige på alle nivå er utvetydige.