Nedtur: Eminem burde ha gitt seg før «Revival», mener vår anmelder. 
Foto: Universal Music
Nedtur: Eminem burde ha gitt seg før «Revival», mener vår anmelder. Foto: Universal MusicVis mer

Musikkanmeldelse: Eminem - «Revival»

Det siste sure oppstøtet fra en aldrende rapveteran

Eminem har fullstendig mistet grepet.

ALBUM: Det har ikke gått ikke mer enn fire år siden Eminem levde opp til sin velkjente «rapgud»-status på Rick Rubin-kontrollerte «The Marshall Mathers LP 2». En skive som viste oss at han fortsatt hadde noe av magien fra sitt klassiske og Dr. Dre-dirigerte tredjealbum i ermet – til tross for at årene definitivt hadde satt sine spor.

Revival

Eminem

2 1 6
Plateselskap:

Aftermath / Shady Records /

«Det motsatte av en vekkelse»
Se alle anmeldelser

Av den grunn vil det være naturlig å rette fingeren mot manglende oversyn, hvis man skal forklare det totale mageplasket som utgjør den gamle super-MC’ens niende og seineste albumutgivelse, «Revival».

Problemet er bare at nettopp både Dre og Rubin på papiret står med det overordnede ansvaret for skivas lydbilde, som denne gangen optimaliserer de verste øyeblikkene fra Eminems karriere i én samlet miserabel affære av uutholdelige beats, lunkne bars og generiske drittrefrenger.

Beyoncés innledning på «Walk on Water» er skivas første og siste håp om kvalitet, og slås raskt i bakken av 45-åringens imitasjon av dagens rapflow over egenproduserte trap-beats.

«Do you still believe ... in ME?» spør han sine lyttere desperat, og etter denne utgivelsen kan svaret umulig være noe annet enn et stort, rungende nei.

«Untouchable» introduserer den enervende rockegitaren som saboterer store deler av «Revival», men ruineres først og fremst av selvfølgelige linjer om Amerikas store rasemotsetninger, som helt mangler nerven vi for eksempel får i musikken til Kendrick Lamar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fem låter inn sparker Ed Sheeran i gang et kobbel med sangere instruert til å mate Em med melodiske og emosjonelle hooks. Den samme typen gjesteinnslag som har preget karrieren hans siden Dido-assisterte «Stan», og en gang i tiden var blant de viktigste delene i hans kommersielle karriere – her kun mislykkede radiofrierier.

Selv Kehlani høres døv ut, noe som i seg selv er litt av en bragd.

De verste øyeblikkene kommer likevel når den middelaldrende rapperen leter i platebunken, og henter fram ulovlig kjipe og uoriginale samples som «I Love Rock N Roll» og «Zombie». Med Rick Rubin og Scram Jones bak spakene, går «Remind Me» og «In Your Head» ned som historisk dårlige Eminem-øyeblikk på en skive hvor svært lite fungerer.

I skyggen av en rap-samtid preget av sjangerrystende hamskifter, føles «Revival» som selve definisjonen på et lukket kapittel. Det siste sure oppstøtet fra en aldrende rapveteran med øynene plantet i ryggen til yngre, mumlende superstjerner.

Jeg forstår at det ikke kan være lett å miste grepet på denne måten, men jeg skulle ønske at Eminem hadde gitt seg på en slags respektabel topp med «Rap God».