KORREKTIVER: «Advokatene bør være kverulerende korrektiver til en stadig mer konsensusorientert offentlighet,» skriver Berit Reiss-Andersen (bildet). Foto: Alf Ove Hansen / Scanpix
KORREKTIVER: «Advokatene bør være kverulerende korrektiver til en stadig mer konsensusorientert offentlighet,» skriver Berit Reiss-Andersen (bildet). Foto: Alf Ove Hansen / ScanpixVis mer

Det siste vi behøver er folkekjære advokater

Det markedsforførte samfunn setter oss alle på omdømmets tiltalebenk.

Under en debatt på Litteraturhuset tirsdag 7. februar mente mange at advokatene har et omdømmeproblem. Vi bryr oss for lite om hva andre tenker og må spille mer på lag med journalister og folkemening. Mon det.

Det markedsforførte samfunn setter oss alle på omdømmets tiltalebenk. I juryen sitter befolkningen, og mediene er kledd i dommerkappen sammen med Elizabeth Hartmann. La oss nå ta dem på alvor for et øyeblikk. Hva handler et godt omdømme egentlig om?

Omdømmet måles ved å spørre etter andres oppfatning. Du må etterleve andres verdier, holdninger, atferd og personlighet. Du må sikte deg inn på konsensus, på alt befolkningen er enig i, på alt journalistene og omdømmeekspertene kan skrive under på. Det føles godt å bli likt, men det har sin pris.

Dette skaper ikke gode advokater. Etter min mening skal advokater være garantister for reell kontradiksjon under rettssaken. Advokater skal oppsøke og framføre alle argumenter som taler for sin klient - uansett hva den moralske majoritet måtte mene. På klientens vegne må advokaten noen ganger søke argumenter i lovens ytterkant, kanskje også i samfunnsmoralens grenseland. Uten dette risikerer ikke bare klienten at viktige poenger og resonnementer blir oversett, men dommeren mister innspill som befinner seg utenfor det konforme, trygge og omdømmebevisste.

Ønsket om å gjøre advokatstanden til en del av omdømmeregimet handler kanskje om en økende nulltoleranse overfor avvikende tanker, kulturer og atferd. En omdømmefokusert advokat må utøve juridisk og retorisk selvsensur. Samtidig har myndighetene nå begynt å tiltale advokater som medskyldige i sine klienters handlinger, dersom klienten har fått råd som myndighetene mener er på utsida av lovens diffuse yttergrense. Konsekvensen av et slikt medvirkeransvar er det samme som for omdømmefokuset, bare sterkere: Advokaten tvinges inn mot lovens og retorikkens sentrum. Det blir for farlig å bevege seg i periferien.

Da vil våre klienter aldri få testet de juridiske grenselinjene, lovgiver vil aldri bli utfordret, domstolene vil miste kontradiksjonens kraft, jussen vil miste sin utviklende dialektikk - men omdømmeekspertene og skattemyndighetene vil bli fornøyd. De vil ha konstruert det perfekte nulltoleransesamfunn.

Jeg kan gjøre lite for å stoppe advokatenes medvirkeransvar, men jeg kan mene at samfunnet ikke er tjent med omdømmefokuserte og folkekjære advokater. Tvert imot mener jeg at advokatene bør være kverulerende korrektiver til en stadig mer konsensusorientert offentlighet - i og utenfor rettssalen.

At advokatstanden kan utvikle et bedre regime for å sanksjonere de av våre 8 000 kolleger som gjør en dårlig jobb, eller som endatil kanskje er dårlige mennesker, er en annen sak. På Litteraturhuset var det mange som mente at dette arbeidet er viktig for vårt omdømme. Jeg vil mene at det er langt viktigere enn vårt omdømme.