«Det skal låte stygt og pent samtidig»

- Var det vanskelig å bestemme seg for å droppe legestudiet for å bli noe så farlig som jazzmusiker?

- Jeg tror det var tøffere for foreldrene mine enn for meg, sier Håkon Kornstad.

- Jeg hadde tatt saksofontimer hos Petter Wettre, hadde begynt å få denne driven og visste hvor mye morsomt som lå foran meg av øving og virkelig jobbing med musikk.

- Har du musikkbakgrunn?

- Jeg har alltid holdt på med musikk, og det har alltid vært improvisasjon. Noter har vært noe skummelt hele veien. Jeg spilte klarinett i skolekorpset, men byttet til tenorsaksofon fordi klarinettlærerinnen var så sur.

- Når og hvordan kom jazz inn i bildet?

- Fordi foreldrene mine er relativt jazzinteresserte, fant jeg plater med tenorsaksofonister i hylla. Da var det ikke lenger snakk om å spille klassisk saksofon. Det ble Stan Getz, bossanova. Jeg var 12- 13 år og kan huske at faren min spilte noe Coltrane-musikk for meg. Det syntes jeg var hardt og rått.

- Stygt?

- Stygt i forhold til den saksofontonen jeg hadde lyst på akkurat da, en stor, myk, varm tone. I den alderen klarer man kanskje ikke å oppfatte at Coltranes tone er akkurat det, med litt ekstra i tillegg.

For meg har tonen vært det viktigste nesten hele tida. I vanskelige stunder har jeg tenkt at «ja ja, jeg har iallfall tonen». Jeg utviklet en veldig stor, vanlig, moderne sax-tone, først for et par år siden ville jeg videre.

Ødela tonen

- På hvilken måte?

- For eksempel ved å blande mange forskjellige uttrykksmåter inn i tonen. Overblåsingsteknikker, multiphonics, altså spille flere toner på en gang, utstrakt bruk av overtoner, veksling mellom forskjellige grep slik at du får forskjellige nyanser av samme tone.

Det førte til at jeg på en måte ga opp det kjæreste, ødela tonen min litt. Men det er akkurat sånn jeg vil at det skal være. Det skal låte stygt og pent samtidig. I en og samme konsert skal det være både hardt, kanskje sånn som jeg opplevde Coltrane i sin tid, og melodisk og varmt.

- Har du måttet «frigjøre» deg fra noen norske saksofonist-idoler?

- Det er jo Jan Garbarek, selvfølgelig. Den første platen jeg kjøpte var «Personal Mountains», Keith Jarrett og Jan Garbarek «live» i Tokyo. Den hører jeg på ennå. Men frigjøre... jeg har aldri villet spille som Garbarek, i hvert fall ikke slik som han spiller nå. Det blir helt absurd for meg.

- Hvorfor det?

- Fordi det han gjør i dag er bygd opp av så mange faktorer som jeg ikke kjenner at hvis jeg bare skulle gå rett på og kopiere, blir det som om å kopiere Picasso på et seint stadium uten å kunne male ordentlig. Jeg har virkelig respekt for det Garbarek gjør, men akkurat nå skal det være mer ekspressivt for meg.

Spillekåte folk

- Hvordan var årene på jazzlinja?

- Veldig flotte. Jeg kom dit full av forventninger, og alle ble tifold innfridd. Det aller beste var ansamlingen av energiske, spillekåte og flinke folk. Jeg fikk spille masse sammen med gode musikere hver eneste dag, vi øvde på en måte sammen. Det, i kombinasjon med å ha masse tid til å stå og øve alene, tror jeg er den perfekte måten å lære jazz på.

Jeg hadde mest utbytte av å være i Trondheim og bare spille. Jeg mener at det blir vanskelig med en gang man vet for mye. Det er et stort problem for unge folk i dag at vi har tilgang til et svært, historisk materiale. Hver måned kommer en haug nye plater som man bør sjekke ut, og jo mer du vet, jo vanskeligere får du det. Det tror jeg veldig få tør å innrømme, og det var den lille frustrasjonen i Trondheim: Folk hadde 500- 600 plater og hadde hørt alt, jeg hadde ikke hørt noenting.

- Du kunne ha blitt ved jazzlinja i fire år, men ga deg etter to?

- Etter to år kunne jeg velge mellom å ta pedagogikk eller fortsette i en mer akademisk utdannelse. Men jeg syntes jeg hadde fått nok å jobbe videre med på egen hånd. Å ta pedagogikk på et så pass tidlig tidspunkt ville blitt feil for min del. For å få fullt utbytte skal man ha litt mer ballast og ha opplevd litt mer. Dessuten er det nå jeg kan få prøvd ut en god del ting.

Kom til Blå

- Så kom du tilbake til Oslo, siviltjeneste i NRK P2 og et ungt, nytt jazzmiljø på Blå?

- Ja, jeg var jo veldig heldig, da, som kom til et Blå som tar imot det jeg holder på med med åpne armer. Og som kan presentere dette for et ungt og virkelig bra publikum på min egen alder. For det må jeg si, at hvis det hadde vært sånn at jeg hadde måttet spille musikken min på et sted med bare 50-åringer - du får ha meg unnskyldt - så ville det ha vært litt uinspirerende. Jeg er jo av min egen generasjon og ønsker selvfølgelig å nå ut til den. Når unge folk, som ikke har noen kontakt med jazzmiljøet eller kanskje jazz i det hele tatt, kommer etter en konsert med trioen og sier at de ble glade innvendig, er det den beste responsen jeg kan få.

- Opplever du Blå som kjernen i et nettverk som på faglig basis kan stimulere og hjelpe unge musikere videre?

- Absolutt. Det er utrolig stimulerende å ha et sted som Blå, hvor du har mange typer forskjellig musikk og musikere, men som alle har det til felles at de ser framover og har appell til sin egen generasjon. Nå er Blå blitt et miljø for alt mulig, samtidsmusikk, rock, jazz. Blå må være vår tids Club 7, på en måte.

- Har du noe forhold til annen musikk enn jazz?

- Ja. En stund var det litt skremmende å skulle gripe fatt i enda mer musikk, men nå er jeg blitt litt mer sikker på hva jeg liker i jazzen, og kan også begynne å sjekke ut klassisk. Jeg liker samtidsmusikk, helst minimalistisk klangmusikk, og har hørt mye på Glenn Goulds Bach-innspillinger, som jeg synes er flotte.

Opptatt av det visuelle

- Du er grafisk designer også?

- Det stemmer at jeg i tillegg til musikk alltid har holdt på med noe visuelt, mest med å sette sammen visuelle uttrykk. Det er fin avkobling, og det inspirerer meg å se på arkitektur, kunst og design. Jeg er veldig opptatt av det visuelle rundt meg.

- Er det et mareritt for deg å gå omkring i Oslo?

- Ja, det synes jeg. Problemet i Oslo er at det ikke finnes noe monumentalt i det hele tatt. Oslo S burde vært et monumentalbygg. Når det så kommer et kjøpesenter og sluker hele rommet ved siden av, blir det litt flaut. Særlig når jeg sammenlikner med for eksempel det nye biblioteket i København eller operaen i Göteborg, bygg som stikker seg fram og sier «velkommen!».

- Det kommer jo en opera her, da?

- Ja, og vi får håpe at den ikke blir seende ut som et kontorbygg, sier Håkon Kornstad.

EKSPRESSIVT: 22 år gamle Kornstad er tapt for medisinen, men er til gjengjeld en av dem som sterkest blåser liv i jazzen blant ungsommen.