«IKKE LIKEVERDIG TILBUD»: Tilbudet til utsatte og sårbare barn og familier styres av tilgjengelige ressurser, administrative og politiske prioriteringer. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
«IKKE LIKEVERDIG TILBUD»: Tilbudet til utsatte og sårbare barn og familier styres av tilgjengelige ressurser, administrative og politiske prioriteringer. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Det skal nytte å si ifra til Barnevernet

Ca. 58 prosent av alle undersøkelser henlegges uten at det settes i verk tiltak.

Meninger

To sakskompleks har preget mediene de siste ukene; det tragiske dødsfallet til ei 13-årig jente og stadige nye historier om alvorlige mobbing og trakassering.

Barnevernstjenesten er vanligvis ikke til stede eller møter barn på deres hjemme- eller utearenaer. Bekymringene og meldingene kommer til barnevernet ved at foreldrene, familie eller barna henvender seg dit, eller meldingene kommer fra helsestasjon, barnehage, skole, politi og andre. Offentlig ansatte samt yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, slik som leger og psykologer, har plikt til å gi opplysninger når det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for mishandling, omsorgssvikt eller utviser store atferdsvansker.

Barnevernloven forplikter de som arbeider i barnevernstjenesten (bvl. § 4-2), til å gjennomgå og vurdere innkomne meldinger snarest og senest innen ei uke for å avgjøre om disse skal undersøkes nærmere gjennom en barnevernsundersøkelse.

Barnevernstjenesten bruker store deler av sine ressurser til mottak, avklaring av bekymringsmeldinger og arbeidet med å samle inn informasjon om forhold og saker som skal ligge til grunn for vurderingene i barnevernundersøkelsen. I løpet av 2013 gjennomgikk barnevernstjenesten 52550 meldinger.

Det var flest meldinger om manglende foreldreferdigheter, mens andre store kategorier var vold i hjemmet, foreldrenes rusmisbruk, høy grad av konflikt i hjemmet og psykiske problemer hos foreldrene. 79 prosent av alle meldingene gikk videre til undersøkelse, dvs. at over 20 prosent ble henlagt. Riksrevisjonens undersøkelse (2012:7) skriver: «barnevernstjenesten har henlagt mange bekymringsmeldinger som enten burde vært fulgt opp med en undersøkelse, eller barnevernstjenesten bure ha innhentet mer informasjon fra å melder før beslutningen om å henlegge meldingen ble tatt.»

Barneverntjenesten skal foreta en undersøkelse etter § 4- 3 i barnevernloven, dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak som er beskrevet i kapittel 4 i barnevernloven. Undersøkelsen skal gjennomføres snarest og senest innen tre måneder. Innenfor disse rammene har barnevernstjenesten mye skjønn i forhold til gjennomføring av meldinger og undersøkelser og vurderinger knyttet til henleggelser eller iverksetting av barnevernstiltak. Det omfatter tiltak i akuttsituasjoner, omsorgsovertakelse, tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker og hjelpetiltak for barn og barnefamilier. Det er det siste, hjelpetiltak etter bvl. § 4- 4 som oftest benyttes, og som har lovens mildeste inngrepskriterium; «når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det.»

Statistikk fra Statistisk sentralbyrå (2013) viser at det ble gjennomført 38050 undersøkelsessaker i løpet av året. Ca. 58 prosent av alle undersøkelser henlegges uten at det settes i verk tiltak. Dette betyr at det ble satt i gang barnevernstiltak for cirka en tredel av barna som det ble meldt bekymring for til barnevernet. Store kommuner, som Trondheim, henlegger i gjennomsnitt en enda større andel undersøkelser enn mindre kommuner. Det er også store forskjeller i andelen henleggelser mellom bydelene/distriktene. Faktorer som er med på hindre gode faglige undersøkelser er at barnevernstjenesten har begrenset kapasitet, manglende samarbeid med foreldrene, at de motsetter seg eller motarbeider gjennomføringen av undersøkelsen. Når andreinstanser bruker lang tid på å svare eller ikke bidrar med adekvate opplysninger, vanskeliggjør dette gode undersøkelser.

Helsetilsynets rapport (2012) vedrørende undersøkelser i det kommunale barnevernet peker på flere svakheter, som opplysninger om at alvorlige forhold ikke ble undersøkt godt nok, noe som kan føre til at barn ikke får den hjelpen de trenger til rett tid og til en forverring i barnets situasjon. Flere barnevernstjenester innhentet ikke relevant og nødvendig informasjon om barnet og familien fra aktuelle instanser, noe som kan ha ført til at saken ble for dårlig opplyst. Det påpekes også manglende eller mangelfulle barnevernsfaglige vurderinger av barnets situasjon og foreldrenes omsorgsevne. Andre svakheter som ble påpekt var mangelfull planlegging av undersøkelser, mangelfulle rutiner, manglende dokumentasjon, mangelfull kontroll og korrigering gjennom risiko- og sårbarhetsvurderinger for å fange opp utilstrekkelige rutiner, samt for dårlig sikring av barns rett til å medvirke i undersøkelsen.

Begrunnelser for ikke å sette i verk tiltak er i noen saker knyttet til reell bortfall av bekymring, at andre hjelpeinstanser allerede er involvert i familien og barnevernet vurderer at de behøver å gå inn i saken eller at foreldrene ikke vil motta de hjelpetilbudene som barnevernet foreslår og tilbyr.

Fristoverskridelser er også et problem i flere kommuner, særlig for gjennomføring av undersøkelser. Ca. 2,5 prosent av meldingene ble ikke gjennomført og vurdert innen fristen, mens over 17 prosent av undersøkelser ikke ble avsluttet innen fristen. Her er det store variasjoner både på kommune- og fylkesnivå.

Det er viktig at barnevernsundersøkelser ikke henlegges uten barneverntiltak dersom barnet har behov for hjelp. Imidlertid viser slike store variasjoner mellom kommuner at det ikke er et likeverdig tilbud i hele landet, og at tilbudet til utsatte og sårbare barn og familier styres av tilgjengelige ressurser, administrative og politiske prioriteringer. Det er kjent at ansatte i barnevernstjenesten ofte har ansvar for flere barn og unge enn det som er faglig forsvarlig.

Det finnes verken bemanningsnorm eller kompetansekrav for ansettelse i det kommunale barnevernet. Resultatet er at barn og unge med behov for hjelp fra barnevernet ikke får den hjelpen loven forutsetter. Svikt mot barn som trenger hjelp fra barnevernet må ikke bli en normalsituasjon. Det må iverksettes en styrking av barnevernet både faglig og ressursmessig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook