Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Diskriminering i idretten:

Det skjærer i mammahjertet

Jeg kan ikke la være å gruble på hvordan min sønn vil møtes av gutta når han blir eldre, kommer i puberteten; vil han bli en del av deres garderobekultur?

ULIKHET I IDRETTEN: Vi har fremdeles en lang vei å gå, før vi kan smykke oss med tittelen «et mangfoldig og likeverdig samfunn», skriver innleggsforfatteren. Foto: Privat
ULIKHET I IDRETTEN: Vi har fremdeles en lang vei å gå, før vi kan smykke oss med tittelen «et mangfoldig og likeverdig samfunn», skriver innleggsforfatteren. Foto: Privat Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Det er nesten ti år siden jeg ble ferdig med å studere idrett. Jeg jobber ikke lenger i idrettsforbundet, men jeg har ikke helt klart å slutte å engasjere meg, og er derfor fotballtrener for laget til sønnen min.

Idretten er fremdeles full av paradokser. Full av muligheter. Full av utfordringer. Jeg har mange opplevelser fra norsk idrett, både gode og dårlige, men kjønn har alltid vært et sentralt tema. Altså, jeg har alltid vært av feil kjønn.

Kjønnet som ble møtt med rare blikk på motorsportbanen. Som måtte snakke og oppføre seg som gutta- eller tåle å bli ignorert av gutteklubben i trenerstaben. Som bare måtte tåle å høre «jeg har hatt lyst til å ligge med deg helt siden jeg så deg i første styremøte», og «du burde vært sånn podiumdame istedenfor å jobbe i forbundet» av mannlige idrettsledere, uten å fortrekke en mine.

I dag, flere år etter, opplever jeg at kjønn fremdeles er et «issue» - både for meg og sønnen min. På idrettsbanen og ellers. Min sønn er nemlig født jente. Han identifiserer seg som gutt, noe jeg synes er helt topp. Men det som bekymrer meg er omgivelsenes forhold til kjønn, til mangfold, til likeverd. I idretten og ellers.

Jeg synes det er kritikkverdig at vi i barnefotballen ikke har møtt andre kvinnelige trenere eller lagledere i cuper, enn meg. Jeg synes det er bekymringsfull at samtlige lag vi har spilt mot (bortsett fra ett) har vært rene guttelag.

Det skjærer i mammahjertet når sønnen min må forsvare kommentarer i skolegården som «ja, du kaller deg for gutt, men EGENTLIG er du ei jente!».

Og på tross av at lærerne er fantastiske støttespillere, så overraskes jeg stadig over folks tvil og skepsis til det faktum at min sønn ser seg selv som en gutt. På tross av at han har hatt det slik i tre år.

Vi skal ikke tåle så inderlig vel. Mange spør meg hvorfor jeg kjemper for LHBTQIQ-menneskers rettigheter. Jeg har vært homoaktivist fra før sønnen min kom til verden. Jeg var visstnok den første heterofile lederen av LLH Vestfold.

For meg er det så enkelt som dette: «ingen er fri før alle er fri». Samfunnet vårt blir aldri bedre eller mer inkluderende, hvis ikke alle ser seg selv som spillere på samme lag.

En av fem er skeptiske til barn som er kjønnsinkongruente, ifølge BUFDIR. En av seks menn i Norge trekker seg unna når de er i nærheten av en homofil mann. Hva forteller dette oss? Jo, at vi fortsatt har sinnssykt mye å gå på når det gjelder aksept, respekt, og toleranse for ulikhet.

Heldigvis vokser markeringer som Womens March og Pride, samt markeringer mot rasisme. Markeringer som samler tusenvis av mennesker, støttespillere. Men jeg skulle selvfølgelig ønske at det ikke var nødvendig å innta rollen som vaktbikkje hele tiden. Jeg skulle ønske at vi hadde kommet lenger i 2020!

ULIKHET I IDRETTEN: Vi har fremdeles en lang vei å gå, før vi kan smykke oss med tittelen «et mangfoldig og likeverdig samfunn», skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
ULIKHET I IDRETTEN: Vi har fremdeles en lang vei å gå, før vi kan smykke oss med tittelen «et mangfoldig og likeverdig samfunn», skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix Vis mer

Tidligere i år hadde jeg med meg Marta Breen og Gerd von Der Lippe på scenen for å snakke om kjønnsperspektivet i idrett og reklameverdenen. Kort oppsummert var vi skjønt enige om at vi har kommet et stykke på vei i en del idretter. Men i enkelte idretter, særlig ballidretter, står vi i stor grad på stedet hvil.

Det er ikke så lenge siden en knallgod fotballspiller måtte tåle å bli spurt om hun kunne twerke da hun mottok gullballen for sine fotballprestasjoner.

Nye tall fra Fagforbundet viser at åtte av ti spillere i toppserien for kvinner tjener under 100.000 kroner, og at Norges beste kvinnelige fotballag holder til i en brakke uten vann og do. Diskusjonen om styret i idrettslaget som avslo de kvinnelige fotballspillernes ønske om nye drakter som ikke var gjennomsiktige, fikk derimot ikke forbigå i stillhet. Heldigvis.

Mange snakker om at glasstaket er en myte. De tar feil. For på tross av at en samlet norsk idrettsbevegelse har hatt fokus på å øke kvinneandelen på ledernivå i idretten de siste åra, må damene kjempe selv på grasrotnivå. Mot kjipe utsagn som at «det er ingen som er interessert i å se på damefotball», «alle norske håndballballspillere er lesber» eller «dere kvinner er ikke bygd for den type idrett.»

Ikke engang «kick ass» håndballdommerduo Guro Røen og Kjersti Arntsen holdt ut i møtet med gutteklubben i håndballen. De ble møtt med både strukturelle hindringer (fikk ikke lov til å dømme kamper med menn på høyere nivåer) og kulturelle hindringer (de ble møtt med kommentarer som «skal ikke dere ut å shoppe?»).

Når dette skjer på toppnivå, så kan vi jo tenke oss hva som skjer på lavere nivåer i idretten. I skolegården. Rundt middagsbordet.

Juni er blitt Pride-måneden. Én markering blei ei uke, blei en måned. Er vi endelig på rett vei? Mot et samfunn hvor hudfarge, etnisitet, kjønn, legning og kjønnsuttrykk ikke lenger definerer våre muligheter? Hva vi må tåle? Hvordan vi får leve livene våre?

Vi lever fremdeles i et heteronormativt samfunn med klare tanker om hva en kvinne kan gjøre og en mann kan gjøre - og ikke minst; hvordan de skal se ut. Og jeg kan ikke la være å gruble på hvordan min sønn vil møtes av gutta når han blir eldre, kommer i puberteten; vil han bli en del av deres garderobekultur?

Hvorfor må vi egentlig velge hvilket kjønn vi identifiserer oss med så innmari tidlig? Er vi ikke kommet lenger enn å tenke at kjønnsidentitet handler om hvorvidt du har innover- eller utovertiss?

Vi har fremdeles en lang vei å gå. Til vi kan smykke oss med tittelen «et mangfoldig og likeverdig samfunn». Det er lett å tenke seg at den viktigste jobben skjer i styrerommet. På arbeidsplassen. På skolebenken. Men den viktigste kampen av dem alle foregår etter mitt skjønn på heimebane. Med eller uten ball.

Den viktigste kampen handler om hvordan du og jeg møter barna våre, snakker om andre mennesker, og hvordan vi faktisk reagerer når vi møter mennesker som utfordrer våre fordommer knytta til kjønn og seksuell orientering. Så, er du med på å snøre lissene og ta oppløpet mot fordommer sammen med meg?

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!