Det skjedde i de dager

En stilig og oversiktlig historiebok for barn.

BOK: «I 2005 var Norge et lite, men svært rikt land. Så selv om de som bodde i landet hadde mange problemer å stri med, hadde innbyggerne i det moderne Norge også gode muligheter til å løse oppgavene som ventet.»

I denne optimistiske tonen avsluttes det drøyt 450 siders ettbindsverket «Aschehougs illustrerte Norgeshistorie» - norsk historie for barn. Forfatterne går også god for følgende: «I 2005 var Norge et av verdens beste land å bo i.» Mens boka begynner slik: «Landet kom langsomt til syne. Lenge lå det hvitt og stille. Men etter hvert begynte isen å knake og flytte på seg.»

Fortellinger

At nåtida skildres i fortidsform, bidrar til å gjøre leseren anno 2005 til en del av historien. Samtida er til enhver tid i ferd med å bli historie - historie er med andre ord ikke bare noe som foregikk for lenge siden. Historien er her og nå, og folk som levde for hundrevis av år siden bør det være mulig å identifisere seg med. Dette er jo noe av tanken bak ideen om historien som et sett av fortellinger om enkeltmennesker.

Forfatterne gjør denne metoden til et pedagogisk grep - uten tvil for å gjøre dette verket velegent som lærebok. Hvert hovedkapittel innledes med en liten fortelling som er ment å skulle gi en slags stemning fra en fjern epoke. Hver fortelling skildrer «en dag på 1100-tallet», «En dag i 1920» og så videre - i et språk som i og for seg kunne vært hentet fra en middelmådig barnebok. Men tanken er god.

Hverdagen

Boka er opptatt av å skildre framfor å innpode årstall og hendelser. Verken 1814 eller 1905 er skilt ut som avgjørende kapitteloverskrifter, men glir naturlig inn i den historiske strømmen. Teksten tar åpenbart sikte på å fange inn hverdagen. Den er nøktern uten å bli grå, fargesterk uten å ty til melodramatiske virkemidler. Den er heller ikke redd for å gi et bilde av fortidas brutalitet - for eksempel i avsnittene om vikingtokt eller hekseforfølgelser.

Hovedlinjer i hver epoke er ramset opp med uthevet skrift. Også hovedteksten er brutt av faktabokser og egne rammesaker som gir bakgrunn og spesiell kunnskap. Et godt og moderne grep, som utvilsomt vil hjelpe ungene både til å lære og huske stoffet.

Tegningene til Bjørn Ousland bidrar sterkt til å gi denne boka sitt særpreg. De er fargerike, dramatiske og gir assosiasjoner til tegneseriens verden. Enkelte tablåer går over to fulle sider, mens mindre vignetter krydrer teksten gjennom hele boka. Selv om det som skildres i tegningene ofte er høydramatisk, skaper disse illustrasjonene ro over verket. Barn er ofte en dominerende del av hvert enkelt motiv.

Idyllisering

Boka leder like fram til i dag. Den andre verdenskrig fyller stor plass og er skildret både nøktern og dramatisk. For eksempel framheves norske politifolks sterke bidrag til å sørge for at norske jøder ble pågrepet og sendt til gasskamrene. I kapitlet om den aller nyeste tida framheves framveksten av mediesamfunnet, oljerikdommen, naturvern, kvinnekampen, striden rundt EU og ikke minst den store innvandringen og utviklingen fram mot et flerkulturelt samfunn.

Derimot er det liten vekt på innenrikspolitiske konflikter, partipolitikk, regjeringsskifter og så videre. Selv om forfatterne ramser opp forurensning, nyfattigdom, sykehuskøer og problemer knyttet til at «noen innvandrergrupper ikke fant seg til rette», blir ikke disse problemene skildret som politiske kampsaker. Avslutningen med frasene om «verdens beste land å bo i» og «gode muligheter til å løse oppgavene som ventet» virker unødvendig idylliserende i ei bok som ellers virker opptatt av å formidle fakta på en anskuelig måte.