HJELP: Frivillige fra Leger uten grenser ikledd de karakteristiske hvite skjortene er et vanlig syn, som her i Sør-Sudan, når katastrofer rammer. Foto: NTB Scanpix
HJELP: Frivillige fra Leger uten grenser ikledd de karakteristiske hvite skjortene er et vanlig syn, som her i Sør-Sudan, når katastrofer rammer. Foto: NTB ScanpixVis mer

Det skjer ikke en dritt hvis ingen bryr seg

Avmakt er vår fremste fiende.

Meninger

Over halvparten av nordmenn mener medias fremstilling av virkeligheten gjør at de ser verden på en mer negativ måte. Men til tross for et dystert bilde, går faktisk en god del i riktig retning.

Det er lett å føle avmakt i disse dager. I møte med drukningsdøden i Middelhavet, krigen i Syria og en ustabil situasjon mellom stormaktene er det ikke rart folk kan bli motløse.

Frykt selger. Evolusjonen har gjort menneskene spesielt oppmerksomme for ting som skaper overraskelse, avsky og viktigst av alt: frykt. Vi mennesker har sterke evolusjonsmessige grunner til å være opptatt av farer, noe de som har makt i samfunnet har vært klar over lenge. Media er blant disse, og ingenting selger bedre enn frykt. Her er det lett å skape klikk og få i gang løssalget, uavhengig av om frykten bunner i virkelighet eller ikke. Det er ikke noe nytt i dette, likevel er det problematisk.

Det at nyhetssaker filtreres og prioriteres basert på disse eldgamle psykologiske mekanismene, har nemlig betydning for folks virkelighetssyn. Dette fikk vi nylig bekreftet i en undersøkelse fra TNS Kantar, som viste at over halvparten av nordmenn mener medias fremstilling fører til at de ser verden på en mer negativ måte. Et negativt verdenssyn leder fort til en følelse av håpløshet og avmakt, og med det beveger vi oss ut på tynn is. For avmakt skaper passivitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er viktig for Leger Uten Grenser, ettersom vi er totalt avhengig av frivillig engasjement for å gjøre jobben vår. Vi må ha nye feltarbeidere, faste givere og aktivister med på laget hvis vi skal få gjort noe som helst. Avmakten er vår fremste fiende.

Det var ikke bare leger men også journalister som startet Leger Uten Grenser i 1971. Organisasjonen ble grunnlagt ut fra en erkjennelse av at de fleste humanitære kriser har politiske årsaker, og dermed krever politiske løsninger. Og her kommer journalistenes oppgave inn. Vi i Leger Uten Grenser har helt siden den gang brukt øyenvitneskildringer til å skape oppmerksomhet rundt humanitære kriser. Oppmerksomhet og engasjement kan igjen skape politisk press, og dermed varige løsninger forbi akutt nødhjelp.

Det er selvfølgelig ikke slik at oppmerksomhet alltid løser problemet, men vi vet at stillhet dreper.

Og ja, så kan man kanskje innvende at nettopp vi i vår kommunikasjon aktivt bidrar til å forsterke et negativt verdensbilde, ved å insisterende rette søkelyset mot elendigheten der ute. Også dette fikk vi bekreftet i undersøkelsen, hvor omtrent 1 av 3 mente hjelpeorganisasjoner også bidrar til en negativ fremstilling av verden.

Da er det viktig å huske på at grunnen til at vi gjør dette, er nettopp fordi vi vet at det nytter. Vi vet at dersom vi greier å skape oppmerksomhet og engasjement rundt helsekrisene der ute, kan vi også skape endring. Det opplever vi hele tiden, selv om vi ikke alltid er like flinke til å minne folk på nettopp det. Som et bevis for det har vi i år, som i fjor, valgt å trekke frem ikke bare krisene, men også de glemte fremskrittene. For det finnes viktige fremskritt:

Som følge av økt vaksinasjonsdekning mot meslinger har 20 millioner barneliv blitt spart bare i løpet av de siste 20 årene. Dobbelt så mange foreldre har med andre ord sluppet å miste et barn.

Prisen på medisiner mot hepatitt C har blitt redusert med 80 % som følge av politisk press fra helsemyndigheter og frivillige organisasjoner, noe som endelig gir håp om behandling for de titalls av millioner mennesker verden over som lider av sykdommen.

Sovesyke er på vei til å bli utryddet som et folkehelseproblem på det afrikanske kontinentet. For 20 år siden ble rundt 38.000 mennesker rammet årlig av den dødelige sykdommen, nå er tallet redusert til litt over 2000 tilfeller i året som følge av styrket fokus og bedre behandlingsmuligheter.

Ingen av disse fremskrittene er spesielt nyhetsvennlige. Men de er utrolig viktige. Og de har det til felles at de er et resultat av engasjement, innsats og langsiktig arbeid. Med andre ord, det skjer ikke en dritt hvis ingen bryr seg.

Nå er det viktig å få i gang tilsvarende engasjement for verdens kriser hvor oppmerksomheten og engasjementet fortsatt mangler.

De sju glemte krisene vi har valgt å trekke frem i år handler multiresistent tuberkulose i Øst-Europa og Sentral-Asia, om den stigmatiserte sykdommen noma som rammer fattige barn, om volden og de enorme humanitære behovene i Øst-Kongo, om den stadig eskalerende borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikk, om mødredødelighet i Sierra Leone, om flyktningleirer på bristepunktet i Tanzania og det faktum at en effektiv vaksine mot lungebetennelse fortsatt er for dyr til å nå ut til de som trenger den aller mest.

Karine Nordstrand, styreleder i Leger uten grenser.
Karine Nordstrand, styreleder i Leger uten grenser. Vis mer

Men først og fremst handler de om mennesker – glemte mennesker. Og ikke bare glemte enkeltmennesker, men også grupper av mennesker. Store grupper. Mennesker som ikke synes i mediebildet, mennesker som bor i land vi kanskje har glemt hvor er og hvis lidelser ikke synes for andre enn deres nærmeste krets. De når ikke førstesiden i avisene, de er ikke på vei over Middelhavet eller rammet av akutte hendelser som når medienes oppmerksomhet. Derfor hører vi heller ikke om dem.

Og når vi en sjelden gang gjør det, sitter vi ofte igjen med en følelse av avmakt. Det er dette vi vil endre. For vi vet, gjennom vårt arbeid, at engasjement og oppmerksomhet kan fremtvinge endring.

Selv om virkeligheten kan synes skummel, tror jeg nettopp slikt engasjement er en langt mer effektiv medisin mot frykten enn den avmakten og maktesløsheten mange føler i møte med dagens mediebilde, hvor sannhet og løgn går hånd i hånd og blir stadig vanskeligere å skille fra hverandre.

Kanskje vil ikke aktivisme og oppmerksomhet gjøre at volden i Øst-Kongo stopper. Men dersom vi kan sørge for billigere og mer tilgjengelige vaksiner for befolkningen der, eller bedre behandling for de blant dem som lider av tuberkulose, så kan vi i alle fall bedre helsesituasjonen for en befolkning i nød.

Vi i Leger Uten Grenser kommer ikke til å gi oss og jeg tviholder på viktigheten av å skape oppmerksomhet rundt verdens glemte humanitære kriser.