TV-anmeldelse: «The Last of Us»

Det skulle ikke være mulig

Tv-serien basert på et av tidenes beste dataspill er ikke bedre enn sitt forelegg på absolutt alle punkter. Men heldigvis er den det på de aller viktigste.

Kantarellzombier: Seriversjonen av et av tidenes beste dataspill lykkes bedre enn man skulle tro var mulig, mener Dagbladets anmelder. OBS: Traileren inneholder spoilere. Video: HBO Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

TV-SERIE: Det er ikke bare bare å tilføre noe nytt til den postapokalyptiske zombiesjangeren. I «The Last of Us» har verden gått under. Igjen.

Menneskeheten er tilnærmet utslettet i en pandemi. Igjen. Og selvsagt holder en fascistisk politistat de overlevende i karantenesoner, igjen, for å beskytte dem fra de infiserte, som har blitt til blodtørstige zombier.

Igjen.

«The Last of Us»

Postapokalyptisk drama

Tidspunkt: Premiere 16. januar 2023
Beskrivelse: Serieversjon av et av tidenes beste dataspill, om å leve og overleve i en verden uten håp. Pluss soppzombier. Med.: Pedro Pascal, Bella Ramsey, Nick Offerman, Anna Torv, Melanie Lynskey, m.fl.
Kanal: HBO Max

«Det er ikke de fargerike kantarellzombiene som gjør at «The Last of Us» hever seg flerfoldige sopphatter over sine sjangersøsken.»
Se alle anmeldelser

Nytt denne gangen er at zombiepesten ikke skyldes et virus, men noe så tilsynelatende tilforlatelig som en sporesopp. Den høyst reelle parasittsoppen cordyceps, eller snylteklubbe som den så nusselig heter på norsk, har som overlevelsesstrategi å infisere småkryp som maur og ta kontroll over hjernen deres, og i praksis gjøre dem til zombier så den får spredt seg videre. Cordyceps er ikke farlig for mennesker. Trodde vi.

Du vet hvor dette bærer.

Road movie

Den eks-militære anleggsarbeideren Joel (Pedro Pascal fra «Narcos» og «The Mandalorian») lever et begivenhetsløst liv med sin datter og bror i Austin, Texas når det første utbruddet kommer i 2003. Tjue år senere er han alene i karantesonen i det som en gang var Boston, og livnærer seg som småsmugler og svartebørsforhandler av piller og rasjoneringskort.

Fremtidsplanene synes å begrense seg til å overleve til i morgen, inntil han og partneren Tess (Anna Torv, fra «Fringe» og «Mindhunter») motvillig tar på seg et annerledes oppdrag: Å føre den fjorten år gamle jenta Ellie (Bella Ramsey fra «Game of Thrones») ut av byen, gjennom den livsfarlige ødemarken og trygt frem til Ildfluene, postapokalypsens motstandsfolk/terrorister (stryk det som ikke passer).

Snart skal det vise seg at Ellie er i besittelse av noe som ikke bare kan snu opp ned på hele menneskehetens fremtid, men også drive ut mørket som har infisert Joels sinn. Det er duket for road movie av ypperste kaliber.

Kantarellzombier

Det er ikke de fargerike kantarellzombiene som gjør at «The Last of Us» hever seg flerfoldige sopphatter over sine sjangersøsken. Selv om de er fascinerende nok de, altså.

Nei, det er snarere seriens vilje til å pløye langt dypere enn vi er vant til, og evne til å gjøre det ektefølt og smertefullt menneskelig. Som alltid avgjøres ikke kvaliteten av hva, men hvordan. Og serieskaperne har full kontroll på premisset sitt her – dommedagen og zombie- og pestmetaforene har både et formål og en funksjon utover å den nihilistiske misere-fetisjeringen for eksempel «The Walking Dead» smykker seg med. Ikke at «The Last of Us» holder tilbake på mørket, snarere tvert imot. Men bak mørket skinner en grunnleggende humanisme.

Det er en grunn til at dataspillet fra 2013 som serien er basert på, får mye av æren for at mange endelig forsto at spillmediet er en fullverdig kunstform som fortjener en mer fremtredende plass i den moderne kulturfloraen enn å forvises til svette gutterom. Spillets komplekse karakterskildringer, uløselige moralske dilemmaer og tankevekkende slutt (de som veit, de veit), er fortsatt høyvannsmerket å toppe. Mange har prøvd, men endt som lettvektige etterligninger, ikke minst spillets egen, på en del vis fenomenale, oppfølger fra 2020.

«Jeg la ut bilde av den på «Vi som liker sopp»-gruppa på Facebook, de mente det var en kremle." Foto: HBO
«Jeg la ut bilde av den på «Vi som liker sopp»-gruppa på Facebook, de mente det var en kremle." Foto: HBO Vis mer

HBO-adapsjonen har derfor blitt møtt av i hvert fall undertegnede med like deler skyhøy forventning og avventende skepsis. Det er tross alt langt mellom vellykkede film- og serieversjoner av spill, selv av de som er gode.

Og selv om serien skulle vise seg å være vellykket, melder det seg fortsatt et «hvorfor». Hvordan kan den egentlig heve eller tilføre noe til en fortelling som allerede er bortimot perfekt i sitt eget medium? Det kan virke som en øvelse uten oppside, men med enorm fallhøyde.

Spillets skaper Neil Druckman og med-serieskaper Craig Mazin («Tsjernobyl») bestemte seg likevel for å forsøke.

Og godt er det.

Forventningsavklaring

Fans av spillet vil kunne glede seg over at serien holder seg tett til hovedhistorien, i noen scener faktisk helt ordrett. Det er også en drøss av små nikk i retning av spillmekanismene som heldigvis ikke virker forsert, og estetikken er ofte til forveksling lik spillet.

Serien vrir riktignok på scenarioene og løser dem på nye måter, og mye som bare antydes i spillet – bifigurers forhistorier eller pandemiens utvikling de siste tiårene – vies her hele episodelange digresjoner. Det kunne bikket mot overforklarende og omstendelig, men er så gjennomgående godt løst og medrivende fortalt at det alltid er kjærkomment.

Det er likevel på sin plass med en forventningsavklaring her: Dette er langt mer en dramaserie enn en action-/horror-serie.

Volden er i aller høyeste grad på plass, men sammenlignet med spillet tar de infiserte en mer tilbaketrukket rolle. Her er ganske få av de uutholdelig intense snikesekvensene i forfalne kjellere og undergrunnsstasjoner, og den permanente uroen som gjennomsyret spillet, godt hjulpet av det mest panikkskapende lydlandskapet jeg har vært borti, glimrer dessverre med sitt fravær med et par hederlige unntak.

De infiserte, når de dukker opp, er ikke alltid så skumle som man skulle ønske heller, selv om jeg er åpen for at påsynskopiene som ble sendt ut til anmeldelse, med uferdige spesialeffekter, lydmiks og fargekorrigering, kan ha noe av skylden her.

Men denne serien har uansett mindre felles med tortur- og voldsporno som «The Walking Dead», og mer med den kriminelt oversette HBO-serien «Station Eleven» eller Cormac McCarthys «The Road». Det er menneskene som står i fokus her.

Og for noen mennesker.

Trofast: Estetikken i «The Last of Us» er til forveksling lik spillet den er basert på. Foto: HBO
Trofast: Estetikken i «The Last of Us» er til forveksling lik spillet den er basert på. Foto: HBO Vis mer

Dommedagsland

På sin reise gjennom dommedagslandet møter våre helter på skikkelser som alle har klamret seg til en måte å overleve på i en verden der det eneste håpet som finnes, er det du lager selv. De skildres med den samme tålmodige observasjonsevnen og menneskeligheten Mazin viste i «Tsjernobyl», og hvert eneste valg de tar, ikke minst de egennyttige, feige eller grusomme, bunner ut i en forståelig motivasjon som tvinger seeren til å spørre seg hvor annerledes man ville handlet selv i samme situasjon.

Det er for mange å trekke frem her, men Nick Offerman («Parks and Recreation», «Devs») viser nok en gang at han er en like solid dramaskuespiller som komiker, og Melanie Lynskey («Yellowjackets», «Don’t look up») fortsetter å være det beste i alle scener hun er med i.

Og i sentrum av alt dette står Joel og Ellie.

Uanstrengt

At Pascal er en av sin generasjons mest uanstrengt sympatiske skuespillere har vi visst lenge. Det kommer godt med når han skal skildre en fyr med såpass mye bagasje som Joel. At han har erfaring som surrogatfar for en uregjerlig unge har vi også sett i «The Mandalorian».

Når det er sagt, og ikke et vondt ord om Baby Yoda, men samspillet han har med Ramsey er av en annen galakse.

Relasjonen som langsomt får bygge seg mellom de to istykkerrevne sjelene, spesielt i seriens andre, western-aktige, halvdel, er smertelig sår, var og vakker.

Ramsey skal ha sin enorme del av æren for dette. Med sine mørke, uttrykksfulle øyne og veksling mellom eplekjekk, bannende tenåring og naivt og nerdete barn bidrar hun til at samtlige av de uhyre vriene emosjonelle vendepunktene sitter som en kule, spesielt i de siste tre episodene. All skepsis om hun var i stand til å fylle converse-skoene til spillversjonen av Ellie kan skyves til side. Disse skuespillerne gjør to allerede rike rollefigurer og forholdet mellom dem enda rikere på en måte jeg ikke hadde trodd var mulig.

Skiftet av medium treffer annerledes på uventede og interessante måter. Ikke minst i skildringen av volden. Moderne «voksenspill»-konvensjoner tilsier at man som Joel plaffer ned eller struper horder av vandøde og andre banditter i løpet av spillets gang uten å egentlig ta det særlig inn over seg.

Fjernsynssmediet fungerer nødvendigvis ulikt, og body count-en er betraktelig lavere her. Men når den først når nivåer som minner om spillet, kommer det med en bismak som gjør at noen av fortellingens aller største vendepunkt og moralske tvetydighet rammer enda hardere.

Serieversjonen av «The Last of Us» er rettferdiggjort lenge før vi kommer til slutten. Og når sten på sten er lagt så nennsomt som her, så er det uunngåelig at den får enda mer tyngde enn før, den også.

De som veit, de veit.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer