Det snør tre linjer

I dag anmelder vi ei bok om is og snø - som utopi. Det er jo noe vi nordmenn kan. Vår polarlitteratur fyller hele biblioteker. Hva med dikt? Jo da, snøen har nok utløst poesi. Men ingen diktform minner mer om snøfnuggenes perfeksjon enn haiku-diktet. Hør på Busho, i Arne Dørumgaards gjendiktning:

Selv

kråken er vakker

en snehvit morgen ved gry

Eller hva med Issa, den japanske melankoliker, her i et muntert lune, forutsatt at han betraktet våryre unger som noe positivt:

Sneen bråner

og landsbyen flommer -  

av barn!

Issa levde og døde med drømmen om det optimale diktet i sitt hode. Naturen bar han med seg til det siste:

Kanskje

mitt siste hvilested:

Fem fot sne

EN AV DE NORSKE dikterne som har dyrket haiku-formen, er denne ukas lyrikkjubilant, Jan Erik Vold. I samlingen «Spor, snø» (1970) røper poeten sin kjærlighet til vinteren, til snøen, her som et minne:

den

første snøen, dette

hadde jeg glemt

Snøen er omkring oss overalt. Snøen er et altoppslukende univers. Den kommer fra ingensteds over oss og legger seg nær sagt under våre føtter:

snøen blåser

i alle retninger, snøen

skal ned

Men snø er også vakker når den forsvinner, fordi den avdekker noe, som en sensasjon. Det kan være et menneske:

men vakrest av alt

var snøen

som smeltet på pannen din

Eller det kan være et landskap:

nå dukker hagene opp

under snøen, små, gamle menn

som raker løv

Beveger landskapet seg? Eller står det stille?

tyve snødekte fjell

det eneste som rørte seg

var svarttrostens øye

LANDSKAPET BEVEGER seg. Heller ikke snøen er i ro:

Nyfalt snø

som drysser

fra bjørkenes kvister

Snø er vakkert. Snøen er statisk. Det er lett å sette merker etter seg i snø. Like lett å se dem forsvinne. Samlingens siste dikt:

Snøen

sporene

snøen