KNIVER OM OPPMERKSOMHETEN: Sosiale medier og spill er for eksempel bare noen av mange fristelser som konkurrerer om oppmerksomheten. Det er lett å glemme at det ikke sjelden kan være et motsetningsforhold mellom det som er mest motiverende og det en lærer mest av, skriver Karl-Eirik Kval. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
KNIVER OM OPPMERKSOMHETEN: Sosiale medier og spill er for eksempel bare noen av mange fristelser som konkurrerer om oppmerksomheten. Det er lett å glemme at det ikke sjelden kan være et motsetningsforhold mellom det som er mest motiverende og det en lærer mest av, skriver Karl-Eirik Kval. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Det som er mest motiverende er ikke alltid det man lærer mest av

For å ha tro på noe slikt, kan en aldri ha undervist norske ungdommer – eller så må det være svært lenge siden en sto bak et kateter.

Meninger

Motivasjon og klasseledelse er alt som skal til, er mantraet som messes fra skoleledelse, departement og direktorat. Hvis lærerne bare utøver riktig klasseledelse og er motiverende nok, kommer elevene hver dag presis og gjør det de skal.

Hadde det bare vært så vel. For det en helt ser bort fra, er at det av og til kan være slitsomt og gjøre litt vondt å lære. Skal en for eksempel lære å spille gitar eller bli god i et språk, må en gjennom mange timer med kjedelig repetisjon før det løsner.

Dessuten: Hvordan i all verden skal det være mulig å gjøre undervisningen så variert, spennende og motiverende at 30 elever med ulike kunnskaper, interesser og ferdigheter ikke skal drømme om noe annet enn å dukke opp til undervisninga presis 190 dager i året til flere undervisningstimer om dagen?

For å ha en kullsviertro på noe slikt, kan en aldri ha undervist norske ungdommer – eller så må det være svært lenge siden en sto bak et kateter. Sosiale medier og spill er for eksempel bare noen av mange fristelser som konkurrerer om oppmerksomheten.

Her om dagen hadde jeg elevsamtaler der jeg spurte elevene om hvordan det er å jobbe med (de svært gode) arbeidsoppgavene i boka. Kjedelig, men vi lærer mye av det, var den vanlige kommentaren. La meg legge til at jeg har brukt kviss (på papir) og Kahoot og andre såkalte mer motiverende aktiviteter, men det var altså ifølge mine elever mindre å lære av dem enn av de «kjedelige» arbeidsoppgavene.

Hvor mye vekt som legges på motivasjon og hvor lite på måling av faktisk læring, kan denne snutten fra Schrödingers katt på NRK si en del om. Elevene bruker dataspill hele dagen og det skal være revolusjonerende og de forteller at «de føler at de har lært alt». Men det vises ikke til et eneste resultat. Og hadde resultatene vært gode, ville vel denne typen læring ha spredd seg i skolen for lengst?

I flere år hadde Aftenposten panegyriske reportasjer om Dragonbox, et spill der elevene skal lære algebra. I avisa kunne vi lese at elevene «Leker seg gjennom mattepensum» og at det får barna til å regne «ti ganger så mange mattestykker». Først og fremst fordi spillet er så motiverende.

Etter flere år med flittig bruk og først i 2014 gjorde en forskning på om elevene faktisk lærer så mye som det ble påstått av spillet Dragonbox. Og det viste det seg dessverre at de ikke gjør. Ved en sammenligning mellom et dataprogram som heter Kikora (og som elevene oppfatter som ganske kjedelig) og spillet Dragonbox, viste det seg at elevene lærte atskillig mer av førstnevnte og ganske lite av sistnevnte. De klarer rett og slett ikke omsette det de har lært i spillet til bruk på papiret.

Det er lett å glemme at det ikke sjelden kan være et motsetningsforhold mellom det som er mest motiverende og det en lærer mest av.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook